Hardt på Hollenderen

En (litt for) tidlig skibestigning av "midnattsol-fjellet" på Kvaløya 17. april 2002

For mange er Store Hollenderen på Kvaløya synonymt med sørpete midnattsolturer i mai. Drømmen som ligger der og verker - mens sola baker i svett nakke og klokka drar seg laaaangsomt mot arbeidstidsslutt. - Til sekken kan pakkes, fellene klistres - og bilen igjen kan rulle (litt for fort!) utover mot Grøtfjorden.

Men fjellet er naturligvis fullt brukanes også på andre tider av året. Til tross for at flanken opp mot toppen er dekket av bre, er sprekksonene ikke særlig dramatiske. Holder du godt til venstre bør du slippe billig unna - uansett årstid. Snø eller sommervarm ur. Og utsikten er like fantastisk enten du entrer toppen med fjell- eller skisko.

I motsetning til et annet populært skibestigningsmål, Storstolpan litt lenger nordvest byr turen opp til toppen av Hollenderen imidlertid på et par mindre (eller større) utfordringer. Alt avhengig av forholdene. Denne aprildagen møtte vi for eksempel full vinter da sola forsvant bak toppkammen - med de konsekvensene det fikk for snøkvaliteten. Men mer om det - og litt prinsipielt rundt utstyr - senere.

Vårturen vår starter fra parkeringsplassene helt i bunnen av Grøtfjorden. De første hundre meterne går rett sørover over lyngmo (det smelter godt her ute - ofte finner du barmark allerede i slutten av mars) og gjennom glissen lauskog, i retning av elva og det laveste punktet på ryggen. Alt avhengig av hvor langt vårløysinga har kommet gjelder det så å finne en veg opp over svaene til du kommer velberget inn i slukta til høyre. Hvilket kan innebære både våte og spenstige passasjer mellom åpen elv og bratte flanker. Godt råd: Hvis snøforholdene tillater det, hold godt til venstre og følg underkant av veggen til du runder og er oppe i overkant av svaet. Alternativt følg draget opp svaene til høyre for elva og inn i et av rennesystemene. Og vær forberedt på veldig vekslende snøforhold, alt avhengig av sol/skygge, fra sørpe til steinhard, nedsmeltet flanke.

Vel oppe over svaet fortsetter turen videre i retning av vannet på snaue 550 meter - delvis i slukta, delvis rundt en hammer/opp et lite rennesystem. Sannsynligvis er det i denne fasen skituren begynner - siden svaet ofte forseres enklest gåanes... Godt felle-føre, fin flanke og - forhåpentligvis - godt svingeføre på vegen ned.

En velfortjent tekopp i det vannet nås - mens neste utfording på vegen kan inspiseres: Flanken opp til underkant av breen. I løpet av alle de gangene jeg har vært her har jeg vært innom det meste av snøkvalitet, fra bunnløs blautsnø - via perfekt telemarksføre - til blankpolert holke. Så valget kan ofte stå mellom pest eller kolera: Rasfare - eller fare for en ukontrollert sklitur ned mot vannet.

Det hadde vært en del trafikk før oss og flanken var delt av en lang, slakk diagonal: Det typiske, vårlige etasjesporet, tråkket godt inn i solvarm snø. Det var bare å følge autostradaen - mens de siste solstreifene forsvant bak toppegga. Temperaturen falt merkbart. "Straffen" for å starte sesongen for tidlig....

Turen opp venstrekant av breen på "autopilot" (med kjappe blikk over skuldra mot øyriket i nord) - i påvente av utsikten som åpenbarer seg i det kanten ned mot Ersfjorden nås. Her er det bare å suge inntrykk! Egga videre sørøstover, fjorden og øyriket mot vest. Og topphammeren, kledd i is og snø. Tid for tekopp nummer to mens panoramaet ligger brettet ut under oss.

Den siste biten til topps går slakt langs toppflanken før det er bråstopp under hammeren. Herfra og opp til toppunktet er det ti-femten meter bratt snø/is. Og da er vi tilbake til utstyrspunktet: "Alle" vil helt opp, uansett underlag og til tross for at de som oftest bare er utstyrt med skisko og staver. Og usikret skal forsere en kort vegg og trå over et hakk til sjølve topplata. Her er det ikke rom for å gjøre feil, neste stopp blir i så fall breen hundre meter lenger ned. - Men jeg så forgjeves etter øksemerker de siste meterne opp. "Noen" er tydeligvis utstyrt med gode nerver... Ergo: En isøks på sekken anbefales på det varmeste hvis du ikke er sikker på at du vil finne tørr, trygg klippe her oppe. Bedre føre var...osv.

Det var sein kveld før vi begynte på turen ned. Vinteren, i form av et fåtall minusgrader hadde for lengst slått tilbake alle tendenser til våryrhet. Flankene var igjen glasserte - og minst ti grader brattere! Sånn føltes det i alle fall på veg ned til vannet. Mens vi skrenset oss mer eller mindre sidelengs mot bunnen sendte jeg en stille bønn til stålkantene - og ba om tilgivelse for alle årene uten antydning til vedlikehold eller sliping. Jeg ble hørt. Og vi kunne rulle hjemover til byen med hodet fullt av pasteller - mens de siste restene av lav sol farget himmelen bak oss rød.