Bar(e)(behagelig)mark

Nytt gamme-besøk i lag med De Matglade Musikantene en (fremdeles!) snøfri helg i midten av november

Mens skientusiastene gråter over snøen som uteblir, er kajakkfolket storfornøyde. Bart gress i midten av november, utallige pastellhimler og fire-fem minusgrader er ikke vanlig kost på disse kanter - så det plaskes ofte og mye om kveldene. Stort sett går turene fra naustene i Sjølundfjæra, men en og annen gjeng tar seg også tid å besøke yttersida.

Snøfritt er problemfritt - men bare nesten. For alle paradis har sin slange, og kuldegrader og barbark betyr is - i flækkan MYE av sorten. Noe vi kunne konstatere da vi rulla forsiktig ned mot Skarsfjorden - og så at isen hadde fylt opp alle de vanlige buktene våre. En gjennomsiktig barriere på et fåtall cm stengte oss ute fra havet, så ferden gikk videre utover fjorden på leting etter åpent vann. Med en allerede innhul bensintank (grunnet at huet var fylt av tidevannstabellen framfor praktiske ting som bensinfylling da vi forlot byen) var spenninga stor om vi i det hele tatt kom til å klare å karre oss tilbake på søndagen.

Vi fant kjapt en brukbar utsettingsplass, og snart plasket vi utover gjennom et tynt lag skjellis - og satset på at meteorologen hadde rett i varselet om vinddreining til sørvest og mildere. Silkehav, nydelig vesthimmel med innslag av rosa - før vi runda nesset og kunne plukke opp "Amerikaneren" rett før vi kom til Klokkarholmen. Resten av turen bort til Øra gikk mer eller mindre klint oppi fjærsteinan, på leting etter flere oter-glimt. Men bare en og annen ørn og steinkobbe holdt oss med selskap denne ettermiddagen.

Vel framme på gammen var det på med "lofotbunaden" og fram med godsakene. Og så var det bare å rigge seg til i feltstolen og nyte sørhimmelen, mens solopadleren som akkurat hadde grodd fram rundt Trollbåtneset gradvis ble transformert til en dobling som etter en stund fossa inn i fjæra med middagen vår i bakskottet.

For en utenforstående fortoner kanskje tittelen på Tromsø Havpadleklubbs medlemsblad Kajakk og kavvel seg en smule... underlig? For hva har kavvel med padling å gjøre? Ut over at fjæra på yttersida er full av dem? Svaret finner du her på Øra - som i sportslig sammenheng har samme status med hensyn til kavvel som Wimbleton til tennis og Morgedal til skisport. Gressletta ved gammen er kavvelkastingens vogge - en lokal nordnorsk padle-variant av spillet som er bedre kjent under navnet boccia. Kulene er erstattet av kavvel av varierende kvalitet, alder og utseende. Så det gjelder å velge nøye, sjekke vær- og føreforhold - og plukke seg ut tre av "godsorten". Apropos: Helgas underlag bød på overraskelser: Den vanligvis så fjærende sletta var forvandlet til steinhard tele - noe som fikk kavvelen til sprette ukontrollert i alle retninger. Topp-spin'en som normalt er "bænkers", funka nå mer eller mindre som en random utskytingsplattform i det de nyeste, blankeste traff bakken med et høystemt "pling". Mens vinnerne var de halvveis ødelagte, halvveis isfylte som la seg godt til rette med et flatt "bonk". Vi brukte de siste restene av dagslys godt og rakk nesten to hele runder.

Så var det duket for inneliv resten av kvelden. Amerikaneren hadde kommet utover allerede på fredagen, så det var god lunk i gammen. Men nå startet fyringa for fullt. "Gi han en i skrevet" er omkvedet når peisen skal fores - noe som skjedde støtt og stadig utover kvelden. Mens stormonsen heiv seg i salfesk-kokinga prioriterte vi andre å slå ring om det lokale bryggeriet. Og etter at vi hadde tynt i oss en anseelig mengde fesk og tilbehør var det tid for hel- og halvdød ettertanke, mens kaffen godgjorde seg og Amerikaneren plukka fram gitaren. Det ble nok en musikalsk helaften.

Tid til litt mimring ble det naturligvis også. Gamme-historiene er mange, og de blir bedre og bedre jo flere ganger de blir fortalt. Jeg ble sittende å bla i gjesteboka og fant beskrivelsen av MITT første besøk, en sein septemberhelg på midten av nitti-tallet. Jeg hadde kun padla i snaue tre måneder - men hadde vært mye på kjøl i løpet av denne tida. Blant annet et lengre sommerraid i Lofoten. Men yttersida av Ringvassøya var fremdeles ukjent område sånn kajakk-wise. Spenningen var derfor stor da jeg runda Trollbåtneset i mørke og snøbyger en sein kveld mens jeg speida etter lyset fra gammevinduet. Men sikten var dårlig mens jeg gynga langs land i litt rotsjø - og jeg fikk ikke øye på gjenskinnet fra stearinlysene før jeg var et par hundre meter fra stranda. Til tross for halvfløtt traff jeg sånn noenlunde, og kunne dra båten i sikkerhet før jeg åpnet gammedøra for første gang. Følelsen å komme utenfra, fra et frosset landskap med snø i lufta og inn i Varmen, til sprakende ovn og peis overstrødd med telys var nesten religiøs. Og det er den fremdeles. Om vinteren.

Det ble sein kveld før vi kom oss i posen, og langt på dag før vi kom oss ut av den igjen. Været hadde skifta på en del i løpet av natta, og de første snøfillene virvlet rundt i en tiltagende sørvest. Men fremdeles var det fint padlanes. Kun litt småskalp å mosjonere hofta i. Før vi bega oss på hjemturen var det sjainings, oppvask og vedkløyving/bæring. Nyøksa fungerte helt strålende, så mens stormonsen gjorde unna koppvasken i det som må være verdens beste kjøkkenutsikt, ble de siste vedskiene ekspedert inn i kroken ved peisen. Klar til å ta i mot neste kontingent med gamme-farere.

Og vi kom oss helt tilbake til byen. Sjøl om tanken skrek av ensomhet mot slutten. Vi måtte til og med kvotere forbikjøringene for å drøye dråpene.