Skitur på innlandet i aprilsol

Det finnes ikke noe bedre tidspunkt å drømme om Innlandet enn når sørvesten tar knirkende tak i huset og gjør utsikten om til en akvarieliknende studie i våt sludd som klistrer seg oppetter veggene.

Med nesa i tekoppen og bildehaugen er det utrolig hvilke idyller som kan trylles fram i hukommelsen. Ikke alle like "stuerene" kanskje, tendensen til bare å huske halv- og helorgasmene - og utelate slitet - er klart til stede. Men det er greit nok. Vi SKAL ha noe å hige etter. Og påskesol over hvite vidder er nå engang et av de mest blankpussete nasjonalsmykkene - til tross for at stadig færre av oss tar det på i løpet av sesongen.

Nå har kanskje ikke Indre Troms vært "min greie". Litt for flatt og litt for ensformig - sammenliknet med Lyngsalpene som lå der og strålte i hvit blomkålsnø-hermelin hele vintersesongen. Så det ble stegjern og isøks i stedet. Og telt og primus og mega-sekker - ikke lettpakka komfort på turistforeningshytter. Sånt var for gamlingan.

Nå er jeg faktisk snart en sjøl - i alle fall sånn definisjonsmessig... Og da er det lov til mimre litt. Og nyansere. For det var kanskje ikke flatt, hvitt og nedsnødd HELE tida. Skrinet er fullt av andre, skinnende perler: Ungene på lemen-jakt i steinura, hvite ryper i fargesymfoni av rødt og oransje, stillheten, høstluft så krystallklar at du nesten kunne ta på fjellene mange mil unna.

Men mest snø. I hvert fall for meg. Øvre Dividal Nasjonalpark var synonymt med hytte-til-hytte skiturer i mars/april i lag med gode venner. Lange, flatere transportetapper kombinert med flanker, egger og topper. - Inntil Lyngen stjal showet.

Da jeg for et par år siden gjenoppdaga disse områdene var verken utstyret eller fysikken forberedt. Fraløpt av Drytech-generasjonen og med utstyr som var best egna til toppturer opparbeida jeg meg snart en broket og fargerik samling "slitemerker" som kuliminerte i lett dopa (hele vennegjengens medisinlager gikk med) retur fra Vuoumahytta - etterfulgt av ditto grønnsåpefotbad de påfølgende dagene. Men om det var verdt det? GJETT! - Jeg var i gang.

Noen stor skiløper blir jeg nok aldri, ei heller profesjonell lett fluevekt sekkepakker (To ganger "normal" ser mer ut til å være standarden, uansett hvor detaljert huskelista er på forhånd. "Greit å ha"-andelen utgjør stadig vekk... brorparten? Kajakklivet (plass- og vektproblemer - hva er det?) har for all framtid ødelagt alle forsøk på minimalisme. - Dessuten er smørekunnskapene fremdeles noe begrensete, sjøl om den private Swix-samlinga ikke lenger lar seg telle på bare EN hånd. Kanskje ikke annet å vente av en eks flatbygding med en noe motvillig oppvekst på bakglatte treski, parafin og syltetøyvoks.

Men bevares - jeg kommer meg jo framover, periodevis også med god stil. Kveldene blir brukt til å lytte til turkompisene og ringrevene i Troms Turlag - få innsikt i det siste på utstyrsfronten, de heiteste tipsene. Også vokabularet øker. Hør bare: Compeed, Duoderm, Naprosyn, silketape, sikle! - Og jeg som egentlig foretrekker havet...

Det gror tydeligvis godt i Nasjonalparken. De fleste hyttene har formert seg siden sist jeg tilbrakte lengre tid her inne. Men sjøl om de nye er lekre og romslige må jeg innrømme at dragningen til gammelhyttene - og hyttebøkene! Mye sprudlende fortellerglede - er større... Mange gledelige gjensyn etter svette dagsetapper. (Få med deg litt av feelingen med denne roterende 3D-animasjonen på Noruts hjemmesider. NB! Nesten 3Mb!) - Dividalshytta, Dærta og Vouma, topp-tur på Njunis i strålende sol - men MED radar. (Tidene skifter...) Hva mer kan en stakkars seiler med landligge forlange? (bort sett fra hele og ubesudlete hæler?)

Så får det heller være at det periodevis nesten er barmark på innlandet, med unntak av de sedvanlige kamikaze-nedkjøringene i Dividalen, da - hvor det eneste som ikke er bunnløst i bjørkeskauen er den tynne hinna som sporene hviler på. Kun for spesielt interesserte... For øvrig er det autostrada.

Men - etter denne gigantiske mimrete omvegen - tilbake til Pältsan en aprilhelg: (Endelig! Du trodde vel at jeg aldri skulle komme til poenget...)

Som vanlig var vennegjengen vanskelig å samle. Da helga nærma seg spredte vi oss over hele fylket som en flokk våryre sauer Noen med kurs mot Storstolpan - andre (vi) mot Indre Troms. Noe som viste seg å være et heldig valg. Veggen av skyer lå svart og tett i vest - mens vi kunne kose oss med strålende sol og - etter hvert - en skikkelig forsmak på påskeidyllen.

Ovale ukeslutter har absolutt sine fordeler. Vi som klarte å få oss fri - og komme av gårde allerede torsdag kveld - kunne nyte av en strålende, skyfri fredag på veg til/fra Pältsan. Skyene nådde oss først om kvelden.

Med utgangspunkt i Gappohytta blir turen til toppen en moderat kosetur, hvis du da ikke sliter med litt høyderedsel. Eneste "kruxet" på normalruta opp (krysse flanken og mer eller mindre følge skuldra nord-sør) er den siste biten: Det litt smalere, brattere eggpartiet rett før du er oppe på topplattået.

Litt sommerfugler i magen - kombinert med avblåste, isete forhold - kjennes. Men bare for en kort stund. Gleden over å stå på toppen, få nyte termoskoppen til en utrolig utsikt døyver kjapt en nesten umerkelig uro for turen ned. Som naturligvis er helt overflødig.

Så får det heller være at resten av gjengen kom opp til gråvær senere på kvelden. Lørdagen tilbrakte vi inne i Sverige - langs dalbunner. Men da sola om sider brøt igjennom, kom påskestemningen. I solgropa, med ly for sniktrekken ble det kjapt oppbretta og avkledd. Første forsmak på en ny sommer. - I ettertid er det DET som sitter igjen. Glemt er returen i skikkelig skitvær...