![]() Hvileløs flakking fram og tilbake mellom Lofotfjell noen juliuker 2002 Etter å ha avslutta Vestfjordseilasen avec i løpet av søndagen - og attpåtil fått reparert impelleren - lå alt klart for en ny høydare av en
Men før vi kommer så langt - en anbefaling: Lofoten - en kulturhistorisk reisebok (Geir Berge) kom i år (2002) ut på Orkana Forlag AS - et lite, men svært så aktivt forlag i Stamsund. I tillegg til nyttig faktainfo, inneholder boka også lokalhistorie, anekdoter og sagn. Lettlest og godt illustrert. Les den! ![]() ![]() Det har skjedd mye med Stamsund de siste årene. Fra å være en (Nyksund- lignende) parentes av et hurtigrute-anløp i årene etter storkonkursen, har stedet utviklet seg til å bli et livskraftig og vitalt samfunn med stor sjøltillit og mye ressurser. Spesielt på kulturfronten. Tre ulike teaterinstitusjoner på samme, lille plass sier sitt. Også Røkkes inntreden i fiskeindustrien har gitt mange ringvirkninger, sammen med vitalisering av turistnæringen og nyetablering og bygging over en lav sko. Hvis planene om nytt kaihotell i det gamle fiskebruket Vi la inn litt høydetrening i penværet, og kunne, etter litt lirking og luring opp ura bak hotellet beundre Stamsund (med Kattberget rett under oss - mer om det seinere) på elevert avstand, samtidig som skjærgården videre vestover lå brettet ut under oss. Middag ble nattmat. Ny, solbadet dag - og tid for litt alvor. For lekk septikktank er ingen spøk. Noe narvikværingen fikk erfare. Men først ble det pils i sola på Skjærbrygga, og masse prating med ![]() En nærmere inspeksjon av septikktanken avslørte mer eller mindre Neste dag blåste det for en gangs skyld - og det skikkelig. Etter vårt sedvanlige morrarituale (som kjapt tok noen timer) kasta vi loss og fór vestover med en firer og to rev i storseilet - etter å ha foretatt noen gymnastiske øvelser på havna i Ballstad mens vi fikk opp den nødvendige duken. Logga godt over tretti knop i flækkan - og vestavinden dro opp sjø nok til at det svingte skikkelig. Narvikværingen ble lei stampingen, samtidig som ungene så smått begynte å bli grønne - så han falt av og satte kursen mot Nusfjord. Vi fortsatte opp til Sund - og fikk oss en runde innom Smeden - før vi heiste garderoben ved kai og seilte østover for å finne igjen turfølget. ![]() ![]() Etter hvert som gamle rorbuer har blitt renovert - og flotte, tradisjonstro sentre har grodd fram som paddehatter, har Nusfjord gradvis tapt litt av statusen sin som "riksidyll". Ikke minst takket være et økende trafikkaos av busser, campingbiler og inneparkerte besøkende som har vært en gjenganger i lokalavisene denne sommeren. Vakker, bevares. Men også priset deretter. Underlig nok, slik konkurransen er for tida. Men det blir vel sånn når alle er avhengige av inntjening i løpet av tre korte sommermåneder, og det fremdeles er et godt stykke igjen til Lofoten har blitt et stort og etablert reisemål for opplevelsesturisme på helårsbasis. Hotellenes (i Nusfjords tilfelle Rica-kjeden) inntreden - nå også på gjestekai-markedet - merkes på lommeboka: Nytt av året i vågen er ei flytebrygge til hundrelappen per døgn. På kjøpet får du ei strømpadde innpakka i plast under en lem på kaia og en vannslange som også krever mega blekksprutarmer for å kunne betjenes. Plasseringen av sjølve kaia kan også med fordel justeres. Men alt er blodferskt - det går seg sikkert til. Og så er det kort veg til puben. ![]() Å har fremdeles en egen status blant turistene. Det "ytterste" punktet i Lofoten, i hvert fall for bobil-folket som kan nyte utsikten mot Mosken, Værøy og Røst etter en kort spasertur langs asfalterte gangveier fra parkeringsplass og turistsenter. For øvrig kan Å også by på flere museer og nye eller helrenoverte rorbuanlegg. Generelt inntrykk: En velstelt perle! ![]() Turen fra Nusfjord til Å gikk som en vind. Som vanlig var vi ikke akkurat tidlig oppe, seilstart før tolv er en sjeldenhet. Satte ener og fullt storseil ved kaia, og så var det bare å legge seg ut i en god nordøst bris som økte på etter hvert som vi slapp land og vindskyggen avtok. God bør og 5-6 knop i snitt mens vi lensa sørover. Ved runding inn på vågen sto vindmåleren igjen på null - bare å sleppe seilene i dekk og sette tampene i kaia utafor Tørrfiskmuseet etter varm og Det var blitt lørdag, og retur til Stamsund og bryggefest sto for døra. Mens blåveggen vokste opp av havet i vest og de første regndråpene traff spryhooden, heiste vi eneren og fullt storseil - og la av gårde østover i forkant av fronten. Vi klarte akkurat å holde oss i restene av nordøsten - og hadde flott kryssevind hele vegen tilbake. Snitt på i underkant av fem knop, og maks høyde nesten hele vegen. Til vi kunne sette tampene Men vel i båsen ble det som tegna til å bli en dyr og overbefolka fest bytta ut med koselig hjemmeparty, salt hår og svett kropp ble til nydusjete, bleka lokker og velduftende armhuler - og etter at kveld var blitt MC-morgen var det tid for Den Store Ettertanken - kombinert med maksimal sløving. Og litt jobb med konsulentene over nett. Narvikværingen satte kursen sørover mot Helgelandskysten seint om kvelden - og mandagen ble erklært hviledag. ![]() ![]() Her skulle egentlig årets Lofoten-eventyr sluttet, men Skjæbnen ville det annerledes. Kontordagen i Figurteaterets lokaler (etter tårevåt avskjed med narvikværingen) ble kjapt etterfulgt av en ny hviledag bestående av en miks av vær, pc-jobbing og småreparasjoner, ispedd sightseeing-avstikkere type light. Og lukta av brent kull fra Oonas jernsmie vis-a-vis bordene på Skjærbrygga. Avslutningspils hos mannskapet om kvelden resulterte i nytt bekjentskap, litt sommerfugler og mer spontanitet - og tirsdag formiddag var allerede avtalene gjort om et nytt tokt i vesterled - mot nye, forgjettete land langt der ute i havet. Kort Alle med fornuften intakt har respekt for Moskenestraumen. Den kan ligge der som et speil på gode sommerdager, men kan dra seg opp i et rasende inferno på nordvestlige vinder - når hav og strøm møtes i en kamp på liv og død rundt Lofotodden. Vi satte kurs for Værøy og gikk en ![]() ![]() Lokal kunnskap og forankring er alltid et stort pluss, og når kjent-kvinnen i tillegg stiller med egen bil blir sightseeing-utbyttet betydelig. I løpet av en lang ettermiddag ble det full omvisning på Værøy midt oppi et pågående bilrebus-løp, og spesielt strendene på nordsia fascinerte. Etter å ha kasta skrå blikk mot Lofotodden og Mosken der nord, kunne jeg la meg trollbinde av lyset og fantastiske farger og formasjoner i rullesteinsfjærene sammen med to - bokstavelig talt - steingale damer. Før vi kasta loss var både bil og båt fylt opp med polerte steiner som skulle pryde blomsterbedene i Kattberget. På morrakvisten slo de første, tunge dråpene mot dekket. Og returen til Stamsund ble en heller våt affære for motor/autopilot. Bare det å måtte stikke hodet opp for å sjekke kurs og farvann Det ble mange, varme (hete?) Stamsund-dager i sommer. Full ferie det meste av tida, i kortbukse, med beina på bordet og krim-en i fanget. Eller over pc-en med kreative nettsider - om og med enda Kort gjensyn med padlende Tromsø-gjeng ble det også. De brukte Stamsund som start- og endepunkt for et solbadet eventyr (det ble nesten i overkant mye sol for noen...) og kan ikke ha vært annet enn storfornøyde med utbyttet. Litt misunnelig. Men det går som kjent ikke an å gjøre ALT på en gang... Til og med loggen ble vekket til live igjen. Ved hjelp av diverse telefoner og ny giver sendt med post. Salaten - deriblant tre generasjoner med ulik fargekoding - ble strukturert ved hjelp av folkene hos Silva (nå Nexus) i Sverige, og plutselig begynte det å dukke opp vakre tall på displayet! Lettelse - etter å ha seilt "i blinda" halve ferien. Og veldig praktisk, med tanke på forestående regattaer. Juli gikk mot slutten. Og seilturen nordover for å nå fram til Senja Rundt nærmet seg altfor fort. - Og så var det plutselig slutt - Lofoteneventyret 2002. Like brått som det startet. Men ekkoet kommer til å henge igjen mellom fjellan - og i sjela. Lenge. ![]()
|