Ydmyk på Yttersia

Tre innholdsrike dager på veg rundt Vestvågøy og Moskenesøy i månedsskiftet juli - august

Helt siden jeg ble anbefalt Gro Rødes På et berg eg kalla mett - Hverdagsliv og fraflytting Lofoten 1900-1950 (Orkana forlag 1994) og fikk anledning til å sitte og bla i beretninga om levd liv, har jeg hatt lyst til å se plassene de bodde på, Yttersia-folket.

Kanskje det er staheten og sjølstendigheten deres - som fikk dem til å trosse væreier-åket på Innersia og bosette seg her ute midt i storhavet - som fascinerer? Kanskje en opprørsk felleskapsfølelse? I alle fall: Jeg ville se - med egne øyne. Og sånn ble det.

Dag 1: Stamsund - Hell 62 km
Etter en helg med nydelig seiling og sommeridyll i Hamarøy-området med Ariel var det duket for rollebytte på flytebrygga i Stamsund. Den store farkosten ble bytta med en mindre og lettere - og pakkinga skjedde på rekordtid etter at rastløsheta slo til for fullt. Noen Lofoten-uker med tett program - men helt uten padling - ga seg nå utslag i en noe panikkarta avgang, samtidig som PC-er og Mac-er ble overøst med fremmedord fordi de ikke klarte å printe ut detaljkartene jeg hadde mekka i hop på seine vinterkvelder. Derfor endte jeg nok en gang opp med NAFs veibok i plastomslag på dekket. - Ut over dette satsa jeg på at kjælinga med Yttersia-detaljene i Norgesglasset hadde forårsaket mange nok riper i teflon-hukommelsen til at jeg klarte å finne fram til alle idyllene på "must"-lista. - Lukene ble skalka, Sea Hunter-en hivd på havet - og så bar det sørover i solsteiken.

Meteorologene hadde meldt bra vær og lite vind de nærmeste tre dagene - men mot helga skulle han sannsynligvis komme med litt mer underholdning. Og siden Yttersia absolutt ikke er plassen å være hvis han legger seg på nordvestlig, ble det styrende for hvordan turen ble lagt opp: Mye padling, lange dager, lite strandliv - og desto flere samtaler med meg sjøl. Egentlig en ganske grei deal. Innimellom.

For oss som er vant til øde sandstrender utafor Tromsø kan Innersia av Lofoten bli både i overkant overbefolket - og full av stein. En del sandbunn, en og annen idyllisk strand - men stort sett er det slik som her, på Svinøya (bildet til venstre) utafor Ballstad hvor første lunsjstoppen ble gjort: Storsteinsfjære ispedd mikroskopiske sandflekker. Og folk, biler og båter over alt! Jeg fikk rene Sørlandet-feelingen der jeg krusa sørover for autopilot, med dekket fullt av yoghurt-bokser - mens jeg snirkla meg gjennom flak med småbåter som jakta på storseien. - Snitta så vidt innom idyllen på Nesland (bildet til høyre) - etterfulgt av en kort visitt innom Hamnøy og Reine - før jeg kunne ta fatt på sisteetappen ned til Lofotodden - og starten på den egentlige turen.

Etter at Å var passert, gikk det endelig an å få puste igjen. Mens Mosken og Værøy grodde opp av havet falt roen - og den første antydningen til høstlig august-mørke - over farkost og skipper.

På turen ned mot runding av løkta på Ytretuven dukka det opp en kuriøsitet i fjærsteinan som jeg tidligere hadde oversett fra seilbåten. På Ånstad? (Ingen andre vettuge navn å plukke fra kartet, og siden GPS'en ikke var slått på er jeg usikker på hvor langt jeg egentlig var kommet. Men i ettertid - etter å studert terrenget og litteraturen - er jeg etter alt å dømme på rett spor) - I alle fall:

På avstand så det ut som restene etter ei kai, så full av jern på kryss og tvers at det ligna mest på ungenes første testing av ark og stiftemaskin. Men på nærmere hold dukka det opp fire steinsatte båtstøer i vifteform og rester etter naustmurer. Støa rett fram hadde ei sandstrand i bunnen, perfekt for kajakklandinger. Så nær Lofotodden utgjorde plassen sannsynligvis - i tillegg til å være et blomstrende lite samfunn med post og telegraf - også en nødvendig nødhavn. Ånstad ble - i likhet med Yttersia-plassene - fraflytta på femtitallet. Alle slags tips om den egentlige historien mottas med takk.

Og så - nærmere midnatt ble det runding av Ytretuven mens tussmørket ség på. Taiminga var perfekt: Nesten strømstilla, lite vind og pastellhimmel gjorde de siste kilometerne av dagsetappen til ren nytelse. Kun litt tungsjø lå og pressa på fra vest - mens enorme, overvektige haverter lekte seg i brenningene på yttersida av Rødøya. Litt strømvirvler og småskalping - før runding inn i Buvågen og en velfortjent natt på gress bak sandstranda innerst i bukta. Bare innerteltet kom opp - det var akkurat nok til å holde ute de lette, nattlige bygene som passerte over Geittinden på veg nordover.

Dag 2: Hell - Hæsholmene 68 km
Å våkne opp til morrasol på Hell er en ren nytelse. Sjøl de med mye fantasi kan vanskelig å forestille seg hvordan det kunne arte seg her ute tidligere, når en nordvestlig vinterstorm herja med hus og folk. Som gamlingene brukte å si: "Fint når sola skein, verre når Fanden grein".

Hell-folket var blant de siste som flytta til Innersia. Og restene etter tidligere tiders bosetting er mange når du ser nøyere etter. Dessuten står det ennå hus/hytter her (som en av få plasser på Yttersia) rundt Buvågen - og sørøstdelen av bukta er mye brukt som liggeplass for fiske- og fritidsbåter. Lån av en av mange fastfortøyninger kan gjøre ankringsjobben overflødig.

Etter pakking av telt og utstyr var det tid for mer padling: Først runding av Buvågnakken - før turen fortsatte videre nordover rundt Kjellsneset. Var en tur inne og kikka på Kolhellarsanden (bildet til venstre) - myk sand blant storur og forrevne tinder før runding inn i Refsvika - (Fra stranda kan du for øvrig komme over til Buvågen via Bjørnskardet)

Det er lite fysiske minner igjen som kan berette historia om bosetting i Refsvika. Til tross for at dette var en av de siste Yttersia-plassene som ble fraflytta (så sent som på starten av 1950-tallet) står i dag bare grunnmurene og steingjerdene tilbake. Naturen har gjenerobra alt på rekordtid - ikke plankebiten igjen, samtidig som ildtuene utgjør snublefeller i gammelt slåtteland. Bare et besøk på en varm sommerdag kan gi deg et lite inntrykk av hvordan det må ha sett ut her, den gang husan stod, og hagene bugna i gult og blått av fredløs og storhjelm. Den siste var - i tillegg til å være en velkjent klassiker i gamle hager - giftig, og velegnet til å holde sauen på respektfylt avstand fra prydplantene.

Og Refsvikhola? Nei, her må du gjøre litt research på egenhånd. For øvrig er det lagt en del restriksjoner på området de seinere årene, etter at folk har begynt å ta seg til rette. Blant annet skal besøk av hulemaleriene ikke skje på egenhånd, men under ledelse av en guide.

Sjølve stranda i Refsvika er stor og langgrunn. Både i bakkant av stranda og opp mot tuftene i nord finner du nok av brukbare teltplasser, men de er overgrodde sommerstid. Et annet, mer intimt alternativ befinner seg et lite stykke nordover, etter runding av Steinberget, den karakteristiske "kremtoppen" du ser i profil fra Refsvika. Her er stranda bratt og trang - og på eidet finner du gode teltplasser. Men - naturligvis - svært værutsatte. Trår han til med nordavær her får du problemer både med å redde duken - og komme deg av land.

Og på land kommer du deg flere steder på vegen videre nordover. Men det er ikke sikkert at landingen blir helt slik du hadde tenkt deg den... Og kommer du deg først på, etter å ha vrengt i brenningene og gått i "vaskemaskina" - er det ikke sikkert at du kommer deg like grei av...

Alle strendene videre - til og med Buvika (eller kanskje helt opp til Horseid?) ser idylliske ut på avstand - som Turtnbakkvika, "sandtaket" rett inn for Steinberget - og for den saks skyld også Gjervika og Draugvika. Nydelige, idylliske strender i penvær - med nok av lekre plasser å hive opp teltet. Men ligger han på med tungsjø, om så bare moderat, eller - enda verre: Skitvær - får du jobben. Du har mer enn nok med å holde deg på rett kjøl - og sandlanding er helt ute av frågan. Hvis du i det hele tatt ser strendene.

Resten av yttersida av Moskenesøy er stein, bratt stein. Veggene skjærer rett opp av havet og forsvinner i lavt skydekke - hvis du da ikke blir velsigna med blå himmel. Og øktene blir lange. Det mangler omtrent helt skjærgård her ute, det eneste som hjelper litt til med å bryte opp tungsjøen er kortere strekninger med skjær og båer. Men stort sett er alt bratt og røft. Og yoghurtbegerne får ny betydning, både i full - og tømt - utgave. Her setter du ikke bare baugen i tangen hvis behovet er der - for påfyll eller tømming...

Men fordelen er at det er helt fritt for folk. Med unntak av noen sjeler som hadde tatt turen over eidet og ned til Buvika, så jeg verken tobeinte eller båter fra jeg forlot Buvågen til etter runding av Fuglhuk. Kontrasten til maurtua på Innersia ble stor. Derimot var det mye rart både i lufta og i vannet. Steinkobber lekte seg i rotsjøen rundt holmer og skjær, og det var rikelig med både storskarv, lunde, teist, lomvi, måker og ender. Og en og annen ørn som lekte seg i oppdriften over varme vegger.

Innimellom passerer du plasser som får deg til å undres over hvor langt Yttersia-folket kunne gå for å kunne leve et fritt liv, langt unna væreier-klørne. Som Hermannsdalen, som strekker seg inn bak bratte tinder, med en front mot havet som godt kan skremme vannet av hvem som helst på kjøl: Stor, grov steinfjære bak en farvann så fullt av skjær at han bryter hvit på nesten havblikk. Så brukte de da heller ikke båt til daglig, folket som bodde her. De gikk også over fjellet fra Innersia - og det blir sagt at kvinnfolkan og ungene kunne være isolert i månedsvis her ute vinterstid mens mannfolkan lå og rodde fisket på andre sida. Eneste måten de kunne kommunisere på var med lykter fra skardet.

Til Bunesstranda, noen få padletak lenger nord gikk det derimot an å komme sjøvegen. Men også her stod storhavet inn, og været gjorde det vanskelig å komme seg utpå i lange perioder. Noe du muligens vil erfare sjøl hvis du kommer padlende inn hit, til sanda under foten av Helvetestind en "normal"dag med moderat med tungsjø. (Sjøl fikk jeg fylt cockpiten før jeg rakk å dra kajakken tørt) Men i motsetning til Hermannsvikfolkan hadde Bunes-folket kort veg til Innersia. Bare et kort eide skiller stranda fra Bunesfjorden - og båttransport videre sørover.

For mange er Bunesstranda perfekt: Den optimale Yttersia-opplevelsen. Men etter min mening (nå snakker vi smak og behag...) er den nesten for stor og gold, sjøl på en perfekt sommerdag. Står du i brenningene og kikker sørover mot eidet får du lett månelandskap-assosiasjoner - store sand"vidder" omtrent uten vegetasjon. Og sand i alt: Munn og nese, hår, mat, telt...

Da er Horseid noen kilometer lenger nord langt mer frodig og gjestmild. Og her er det sannsynligvis også en god del enklere å komme seg i land på en halvbra dag, siden et lite nes nord på stranda skjermer for de verste sjøene. Mitt desiderte førstevalg! Ikke minst på grunn av flotte teltplasser (på gress/lyng - ikke sand) en bekk som bukter seg over stranda (med en irrgrønn oase med innlagt badedam ved fjellfoten) Kort sagt: Yttersias svar på paradiset!

En plass å bli glad i - og vanskelig å forlate når sola baker mot naken hud. Men jeg hadde enda noen nautiske å gjøre unna før kvelden, dermed ble det ren transportetappe nordover mot runding Fuglhuk og Bergsneset i kveldsola. Mens jeg bare registrerte at Stokkvika fikk stå over til neste besøk. (Dessuten enkelt å komme hit ut bilvegen - siden du kan kjøre forbi Fredvang - til Ytresand - og bare sette kajakken på vannet)

Målet for kvelden var i utgangspunktet litt uklart. Jeg håpa å finne noe brukanes fra Vikten og nordover, men da jeg hadde kryssa Vareidsundet og konstatert at alt opp til runding av Hornneset var stein og atter stein - samtidig som Myrland ble vel kultivert - satt jeg i stedet kursen rett mot Hæsholmene midt ute i Steinsfjorden. Etter det jeg kunne huske av detaljkartene (som lå hjemme på laptop'en) var det i alle fall én bukt som burde ligge skjermet for tungsjøen. Kanskje. Tok jeg feil, kom det til å bli en laaang natt...

Det var ganske mørkt da jeg var framme. Hadde holdt kurs rett mot fyret, og endte først opp inne i en labyrint mellom store steinblokker. Innerst var det stille - jeg vurderte en stund bare å trekke kajakken opp på berget og rulle ut underlaget. Men siden geografien og hukommelsen ikke helt matcha hverandre, tok jeg meg tid til en liten runde rundt hovedholmen - og endte opp på en nydelig liten strand, omgitt av steinsettinger og kaianlegg. I dagslys - etter en bevisstløs natt i teltet - kunne jeg konstatere at både nord- og sørbukta var utstyrt med slike byggverk. Med andre ord: Escape for det meste av vær. Eneste minus var at det var såpass kupert - og dårlig med førsteklasses teltplasser. Men med litt leting ordna det seg.

Dag 3: Hæsholmene - Stamsund 65 km
Den tredje og siste dagen av rundturen ble mer transportpreget. Igjen var sivilisasjonen periodevis påtrengende og tilstedeværende: Var det ei sandstrand, lå det som oftest bebyggelse rett bak. - Men jeg kryssa stort sett rett over og padla langt fra land. Så jeg slapp billig unna. Og det var mye vakkert å hvile øynene på underveis: Skolmneset, et langt blikk inn mot Unstad, Kleivneset, bobil-helvetet på Eggum - før jeg kryssa over til en annen av ytterside-perlene: Borgvær. En stor klase av holmer og skjær, frodige og bugnende - og innimellom masse trange sund og grunne sandpassasjer. Med andre ord: Optimale kajakkforhold. Det blir sikkert et snarlig gjensyn.

Men nå hadde jeg et "tog" å rekke: Etter runding av det nordligste punktet, Kvalsnes - stod Sundklakkstraumen for tur. Og der må du bare treffe rett - padle i mot er helt uaktuelt. Så det ble autopilot noen timer, mens underholdninga besto av tildels veldig skiftende værforhold. Tordenbygene og regnskyllene passerte nordover på begge sider av meg og drukna Vesterålen i mørkeblå suppe, mens jeg koste meg i sola det meste av dagen og beundret skykunst og krefter på behagelig avstand. Eneste minus var en del vind ut straumen - bare å krumme nakken og padle på. Alt mens blåveggen sto massiv bare et par kilometer lenger vest - og sendte gardiner av regnskyll over områdene jeg hadde vært bare et par-tre timer tidligere.

Jeg var litt tidlig ute, og fikk en times tid på ryggen i lyngen mens straumen snudde. Og så var det bare å skli med sørover. Vinden ga seg gradvis, og snart steika sola igjen. En stund. Nå var det imidlertid slutt på "flaksen". Og resten av kryssinga over mot Stamsund foregikk midt i et flyttbart fyrverkeri. Det lyna og tordna, og regnskyllene fikk nesten havet til å reise seg. Det bøtta ned - samtidig som Vårherre kjøre lysmaskina på full effekt. Disse bildene er bare et ørlite knippe av alle scenariene de siste timene på kjøl kunne bidra med. Et verdig punktum for en spektakulær tur på alle måter. Jeg tar hatten av meg i beundring...