Første korstog til Skipnes |
Påsken 1996 så ut til å bli en trasig tildragelse... Vi - De Siste Padleentusiastene - hadde sittet i dagevis og jamret over køen av lavtrykk som åpenbarte seg på TV-værkartet: Retningen og tettheten levnet ingen tvil: Det kom til å bli både vått og forblåst. Men hva gjør vi når lysten til å padle er større enn lysten på et urbant og dekadent kafé-liv? Første innskytelsen var preget av mer sommerlige småbarnserfaringer: Vi stikker til Sverige! Botnviken er et uutforsket område, og siden den er full av vann, gikk det vel an å padle der? En telefon til meteorologene i Stockholm satte brått punktum for drømmene: Hvor langt opp det var isfritt? Jo, han kunne berette at det var et hull rett utenfor Stockholm, men ellers var det massivt ned til Åland... Vi bestemte oss for et norsk alternativ i stedet... Kartene over Lofoten og Vesterålen ble saumfart etter idylliske «bakevjer» hvor utsikten var upåklagelig, teltplassene mange og flate og sørvesten moderat... Det ble ikke mange kryss - samtidig som det store snøfallet fjernet alt håp om barmark og grønne grastuster... Sjøl om vi fant ly for vinden, var utsiktene klare: Våt snø, vått telt, våte klær, sur primus, ei uke med bøyd innertelt-nakke.. Det var ingen store protester da vi rett før helligdagene tok til satt på Tavernaen ved Gisundbroa - og Johnny foreslo en (obligatorisk) stopp hos Ottar og Edel på Sortland... Lone trakk naturligvis litt på det, klok av skade - hun lurte vel på om vi «sku pæddle eller fæste» - hadde jo, i likhet med flere av oss, opplevd tilstrekkelig mange ganger at en «kaffekopp» hos Sortland-folket lett tok halvannet døgn eller mer. Med påfølgende skallebank og/eller ustødig kajakk... Joda. Forfallet seiret. Noen timer seinere hadde vi ett oss halvt i hjel - og begynt desimeringa av påskeølet. Vi ble mer og mer samstemte i at det var trivelig med tak over hodet og ovnsvarme. Den store telefonrunden begynte. Først ringte vi Skjalg på Tind. Men der var det intet svar, Ottar mente at han hadde hørt at gamlingen var blitt så skral at byturene om vinteren ble mer eller mindre sammenhengende... Neste forsøk var «naboen» til Skjalg, Skipnes. - Joda, han hadde da plass til noen folk. Hadde fått en last med svensker dit allerede som dykka og gikk på ski, men en stor 10-sengers rorbu hadde han til overs. Vi slo til på direkten. Etter en natts søvn
(«god» ble med vilje utelatt, noen av oss hadde slått leir
midt i en ungdomsfest, de la seg omtrent da vi sto opp) satte vi
snuten nordover, inntok et gammelt, nedlagt Samvirkelag på Møkland,
fikk pakka om og stappa alt ned i kajakkene - og så bar det
utover i retning Tindøya. Smul sjø, grått og overskyet - MEN:
Vi var på tur! God følelse å runde inn i den trange bukta til
Skipnes. Og enda bedre da vi hadde ramla opp trappa til bua «vår»
og funnet et stort, varmt og trivelig allrom, kjøkken - og bad
med dusj. Dette ble luksusferie! Men senere
bedret været seg, og sukkertøyet ble en nydelig, nesten
vindstille dag hvor vi tok hele runden om Tindøya og Skogsøya,
inklusive stopp ved Sortland-folkets gamle kokeri på Sørsand.
Helt ubeskrivelig nydelig! Og mye spennende hav! Bent Svinnung 1996 Fotos: Marit Karlstad (Bildene er tatt under påskesamlingen året etter - en skikkelig sosial happening over ei uke med en gjeng lykkelige voksne og unger som boltra seg i padling, påskepynt-verksted og spontan-karneval. Les mer om den turen her!) |