Sosialt i Steigen

Sommerlig THPK-fellestur på Helgelandskysten: Fra Skutvik til Bodø

Ting Tar Tid. En naturlov - spesielt når Folk Forflyttes. - Sånn sett var jeg strålanes fornøyd med at jeg lå og baka på stranda på Fjetterstad - og slapp unna pezet rundt transport, lasting, lossing, pakking, handling - og venting. Aktiviteter som ble bedrevet av resten av deltakerne på årets THPK-fellestur inne på Skutvik en lørdag ettermiddag - samtidig som jeg helte opp en ny kopp kaffe og bladde om i sommerens første kriminalroman...

Nå hadde jo jeg forsåvidt gjort unna styret noen dager tidligere, da jeg bevega meg ut i padlesommeren fra parkeringsplassen ved Innhavet - til noen dagers tjuvstart i Hamarøy-området. - Og siden jeg kun hadde meg sjøl å diskutere med, ble det lite demokrati - men desto flere dekreter. Og få protester.

Dag 1: Samling i bånn - på Fjetterstad
Jeg hadde - klok av skade - lagt inn enorm "slakk" i forhold til forventa ankomsttid. Likevel begynte rastløsheten å melde seg utpå kvelden, da jeg fremdeles ikke hadde sett eller hørt noe. - Men plutselig - ut av ingenting - grodde det fram et flak av kajakker ved Øksnesodden, og noen minutter seinere kunne de første baugene skjære seg lange furer i fjæresanda.

Kommer du til Fjetterstad på halvflødd pluss er det enkelt å lande på hovedstranda foran storsletta rett vest av Mølnelva. Kun ti meter forholdsvis bratt sand før du kan plassere kajakken midt i et gult og blått blomsterhav. Men er du uheldig og kommer nærmere fjære sjø blir det straks et stykke å bære - siden hele Holmsundet mellom sletta og Fjetterstadholmen feller tørt. Men - tross (eventuelt) litt slit: Det er verdt det! Dette er den optimale Yttersia-opplevelsen: Nydelige og storslåtte omgivelser, flotte teltplasser, rennende vann, mye spennende å utforske per bein eller kajakk. I det hele tatt: Got it all...

Så var det da heller ingen i gjengen som klaga - verken over plassen eller været... smil - Kjønnsfordelingen kunne naturligvis vært bedre, men 11-3 i jentenes favør passa meg - som taus og asosial mann - helt utmerket! Plenty med østrogen gir, utspedd i passende doser et veldig hyggelig og inkluderende miljø - på land som på havet. Det blir lite innbitt, konkurranseprega hardkjør i trekantformasjon av slikt. Snarere avslappa og tilbakelent, og akkurat som det sømmer seg en velfødd, voksen oter. Og blir det for mye prat er det bare å dra litt ekstra på - eller slippe seg umerkelig tilbake noen hundre meter og la huet flyte... Akkompagnert av fjern sorl av stemmer.

Etter klesskift og litt utpakking kunne velkomstpilsen nytes i varm, strålende kveldssol. Skikkelig mega-start på årets fellestur! Smått om senn kom også matstellet i gang. Og jeg fikk innpass i et gourmet-kokkelag som produserte gastronomiske sensasjoner på løpende bånd i dagene som fulgte. Toro ble pakka innerst i forskottet, i påvente av ny solorunde i Vesterålen. Sein kveld ble natt før de første antydningene til snorkelyder bredde seg over sletta.

Dag 2: Fjetterstad - Store Angerøya
Tidlig på'nn påfølgende morgen - og ny, strålende dag ble innledet med fotosafari på Fjetterstadholmen: Her gjelder det å bruke fjære sjø for å komme seg tørrskodd fram og tilbake. - Hovedhuset ble foreviga, sannsynligvis for siste gang i sånn noenlunde hel tilstand - siden bygningen nå bærer preg av mange - og ikke alle "vennligsinna" - besøk. Naturen har festa grepet og har gradvis begynt å ta også interiøret tilbaket. Nok en kystperle er i ferd med å forsvinne.

THPK-fellesturer innebærer definitivt ikke kadaverdisiplin og stramme tidsskjemaer. Det er sjelden at primusene er i gang før ved ni-elleve-tida. Dessuten var årets utgave ganske så romslig både tids- og etappemessig, frokostene ble lange og laidback'e og kaffekoppene mange. Så også Dag 2 - mens vi venta på floa.

De første kajakkene var på vannet helt i rute i forhold til halvflødd - og så gikk ferden sørover gjennom Brunvær i lettskya sommervær, akkompagnert av måkeskrik og geitebreking. Med nesten speilhav - og optimale forhold - runda vi nordspissen av Engeløya og satte kursen mot dagens første stopp: Gråtussan.

Men først måtte jeg naturligvis "sanke" ei ny strand. Mens resten av gjengen seig rolig sørover, dro jeg hardt venstre og speedpadla for å bese Eidvika, ei lita, vestvendt sandperle i ly av Eidtinden. Dette er kanskje ikke den optimale morraplassen, men til gjengjeld fantastisk midnattsolmessig. Og bare noen titalls meter opp til et naturlig utsiktspunkt, Elshågen - med minnesmerket over Edv. H. Hansen, sannsynligvis utvandra til "America" - som det står hogget inn. Hvem han var? Ingen peiling. Noen som kan hjelpe?

Men sånne avstikkere kan straffe seg. Da jeg igjen runda neset og la kursen mot Gråtussan, fikk jeg en full pæising midt imot. I løpet av minutter hadde fallvindene gravd opp sjøen og festa grepet i åra. Framdrifta var minimal, sjøl om jeg dro på med alt jeg hadde. Det ble en lang og våt kryssing før jeg kunne sette baugen i smågrusen i ly av nesset i lag med de andre. Tid for å krype inn under duken til en lun og velfortjent matpause avec - før vi skifta og vandra oppover lia og fordypa oss i krighistorie en times tid.

Batterie Dietl var i sin tid en av Europas største kystfestninger - strategisk plassert her ved Gråtussan på Bø, med utsikt over Vestfjorden og Lofoten. Under byggeperioden fra 1942 var rundt 3000 mann i arbeid i og rundt festingen - i tillegg til ca. 2000 russiske krigsfanger. Bestykningen bestod opprinnelig av tre 40,6 cm "Adolf"-kanoner med kanonrør på 22,5 meter og rekkevidde 50,6 km. Ingen av dem ble noen gang avfyrt, og i dag står bare fundamentene tilbake. I tillegg er en av kanonbunkersene gjort om til Batterie Dietl Museum.

Men det er ikke noe å si på formatet på anlegget - sjøl om det ikke er så mye mer enn betong tilbake. Bildet klarer allikevel ikke å formidle de enorme dimensjonene, så det enkleste er kanskje å ta seg en tur innom?

Vel tilbake i fjæra hadde vinden løya - og så gikk turen videre, gjennom eldoradoet av øyer, holmer og skjær vest av Steigen. Den ene sandidyllen avløste den neste, og den digitale strandsankinga foregikk med høy årefrekvens: Nord- og sørstranda på Nattmålsøya, en østvendt sandstrand på Steinsdraget - før vi satte kursen mot kveldens overnattingsplass, Store Angerøya.

I utgangspunktet var vi litt usikre på hvor på øya de beste leirplassene var, og en stund så det ut som vi kom til å spre oss i vifteform for å kartlegge mulighetene. Imidlertid tok vi først peiling på et naust som lå og lyste rett fram - for å sjekke om det fantes noe ugenert sand i/rundt bukta. Og fant naturligvis en flott teltslette/rygg rett opp av en enda lekrere strand, bare et steinkast fra nærmeste hytte.

Imidlertid fikk ikke 100 meter-grensa noen praktisk betydning, siden det virka som det var lenge siden det hadde bodd folk i disse husan. Alt var overgrodd og stengt, ingen sommerlige tråkk å se. Så vi rigga til teltene på sletta mens vi kjempa besett med knottsvermene. Og fant fort ut av svabergene nede på stranda var eneste levelige plassen for kveldens middagsstell. Mens det putra i grytene lå eimen av myggspray og olje tett, og mye påklednings-kreativitet ble lagt for dagen. Spesielt Kristines spiral-holder utmerka seg.

Tid til spaserturer i alle himmelretninger ble det også. Noen tok sikte på kollene bak sletta, mens andre tok turen langs den smale, grunne kanalen (feller helt tørr på fjære sjø) som skiller Store Angerøya fra den avlange holmen på østsida.

Dag 3: Store Angerøya - Måløya
Ny morgen, nye muligheter. Etter sein frokost heiv vi oss i pakkinga - og etterhvert også bæringa. Omsider ble det tid til å dokumentere de brilliante bærereimene som mange i klubben er oppsatt med. Sparer rygger og armer - og er SÅ praktiske! Alt som kreves er to passe better med flatbånd og plastrør og litt knutekunnskap...

Dermed seig vi videre i retning av av Engelvær, en liten samling lave holmer og skjær vest av Nordskot. Fullstendig speilhav, og Lofotveggen lå som mørk siluett i nordvest under en regntung himmel. Tid til litt hvalkjenning ble det også: Småspurter på kryss og tvers etter mørk, rullende rygg - akkompagnert av blåselyder. Mens vi sakte bevega oss gjennom været i retning av neste strandhogg, sør på Måløya.

Turleder Live Tone hadde gjort jobben sin. Omgangskretsen var støvsuga for strandtips i løpet av vinteren - og de fleste var så nedtegna på en av de mange kartkopiene som hun hadde liggende i plastlomma på dekk. - Sjøl om vi var seint ute med å finne leirplass for kvelden, hadde hun en klar formening om hvor vi burde havne. Samtidig med at skydekket sprakk litt opp, runda vi derfor inn bukta under en kveldssolrødmende Måløyhatten - til nok en megastrand, Fjellsanden. Som hadde alt: Flott sand, høy standard på søppelfjerning, fine teltplasser - you name it.

Det ble utpakking i midnattsol og etter hvert middagsstell - denne gang svært så standsmessig: På bord og benk. Standardøkningen skyldtes at Fjellsanden tydeligvis brukes av Steigentur som en del av turpakkene de selger. Foruten bordet, som naturligvis var til fri avbenyttelse for alle, hadde de også lemna en vedstabel og litt utstyr som de - framgikk det av et oppslag på benken - håpa kunne stå urørt. Vi flytta i hvertfall ikke ei flis... Det ble tidlig morgen før de siste krøyp i posene.

Dag 4: Måløya - Vetøya
Neste morra regna det - skikkelig. Samtidig som gradestokken hadde bevega seg godt ned på ensifra. Det ble duknakka frokost under presenningen, etterfulgt av kjapp pakking av vått utstyr - før vi satte båtene på vannet og bevega oss sakte nordøstover, mot Nordskott og en høyst påkrevet handlerunde. Vi klarte å lirke oss til plass nok til de fleste kajakkene rundt flytebryggene - før vi invaderte den trangbodde butikken. Sjelden har vel handlinga tatt lenger tid - på en annen side fikk vi sjanse til å tørke litt opp etter den våte starten på dagen. For å si det sånn: Det gjorde ikke noe at vi måtte vente ekstra lenge på nystekte brød...

Diskusjonen gikk også høy om neste tur-trekk. Siden det var ganske åpenbart at vi ikke kunne belage oss på noen bedring i været med det første. Så i stedet for å spurte sørover til neste (våte) strand tok vi en tur innom Grøtøy handelssted - bare noen bøttefløtt vest av Nordskott. Skjønt: Noen "tur innom" ble det ikke. For sjøl om hovedhuset ligger der og lyser, tilsynelatende veldig sjaina og vedlikeholdt, er nok storhetstida over for en stund. Sammen med serveringa. Med andre ord: Ingen kaffe og vafler denne gangen.

Men tak over hodet og varme fikk vi da til slutt. Vi lirka oss på plass rundt flytebrygga, banka på i nabohuset til hovedgården og fikk leid oss ei rorbu for noen timer. Og etter at vi hadde fått mat i kroppen, sprengfyrt i ovnen og gjort stua om til et eneste stort tørkerom - var humøret for oppadgåanes. Vi drøyde'n så lenge som mulig før vi pakka ihop og fortsatte innerleia videre sørover på leiting etter neste overnattingsplass.

Det ble ren transportetappe - for autopilot, i lett sidesjø - til vi nådde fram til Vetøya og Folda. I utgangspunktet sikta vi rett på den brattere og mer steinete stranda som ligger og lyser mot deg når du kommer nordfra. Men rett før landing dukka det opp minner fra en tur i -97: Fantes det ikke en annen, mindre eksponert variant på sørøstsida? En rask spurt rundt hjørnet og inn i den naturlige havna på baksida avslørte at hukommelsen fremdeles er intakt: Foruten flotte ankringsforhold for større båter kan innsia by på myk, hvit sand og flere varianter av gode plasser å overnatte. Men sida værgudene hadde taima ankomsten vår perfekt - og lot kveldsola slippe til gjennom revnende skydekke, var valget enkelt. Vi holdt oss til nordstranda - og fikk gleden av sein midnattsol-middag i storsteinsfjæra.

Dag 5: Vetøya - Djupningen
Dagen etter våkna vi til solflekker på teltduken. Penværet var tilbake for fullt. Gradvis fortrakk skyene, og vi kunne nyte en lang, deilig formiddag med shortsføre og flotte fotturer i nærområdet. Det tok lang tid før noen viste mine til å ville pakke. Så jeg fikk meg en sightseeingrunde på gamle trakter. Padla et sveip østover og kikka innom Klokkvikodden, Lushola og Brennsund - og konkluderte vel med at minnene fra år tilbake er som barndomsminnene: De har en tendens til å krympe i møtet med nåtid...

Jeg lå og moillkosa mæ i sola, plaska litt på kryss og tvers mens jeg venta på at de andre skulle komme seg på havet. Og omsider var vi samla alle sammen og kunne sige langsomt sørover over Folda.

Det har blitt kryssinger av Folda i det meste av vær opp gjennom åran, både per kajakk og seilbåt. I sommer fikk jeg kjenne på en full peising på veg inn Nordfolda solo - mens vi på fellesturen hadde det som båtbygger Gunnar Eldjarn i Tromsø ville kalt orkanstilla. Midtveis traff vi da også på en nordlandsbåt som hadde gitt opp seilinga og tatt solkremen og årene fatt. Det sosiale møtet ble foreviga og katalogisert under Tupperware møter St.Hansbål... (Hva skulle vi gjort uten "nabofeidene"? smil)

Karløyvær er det ultimate kajakk-målet: Et mylder av nydelige holmer og skjær ispedd trange sandpassasjer og strender. Men ganske vanskelig å orientere seg i, siden labyrinten er trang og uoversiktlig, uten - for et utrenet øye - karakteristiske landskapsdetaljer. Det meste er paddeflatt og krever kartlesing. Spesielt når du prøver hardt å unngå slangen i paradis - som i denne sammenhengen er verne-trollet. Hele klasen av øyer og holmer vest av Kjerringøy - inklusive Helløya, Oksøyvær, Karlsøya, Osvær og Karlsøyvær - er naturreservat. Og det finnes bare tre (i følge skiltinga) "lovlige" øyer her: Lamøy, Langvågen og Djupningen. Vi padla rundt en stund på leting etter den siste, og endte til slutt opp i et sandparadis som med 99,9% sikkerhet var rett plass.

Etter å ha gjort strandhogg, skifta og fått satt opp teltene - inntok vi høyden rett øst for stranda og kjørte x-antall avanserte middagsprosjekter, ispedd midnattsol og langpils. Reinspikka orgasme! Det ble tidlig morra før noen viste tegn til pose-lengsel.

Dag 6: Djupningen - Strandåvika
Så var det duka før skikkelig sydenstemning og stranddag - med utstrakt badeliv. For første gang på turen. Eimen av solkrem lå tung over bleike kropper. Vi moillkosa oss i paradis - og det var vanskelig å rive seg løs. Først utpå ettermiddagen var vi ferdigpakka - og klar til å bevege oss innover mot neste stopp: Kjerringøy.

Det er ikke lange turen fra Karlsøyvær til Kjerringøy. Og vel framme runda vi inn kanalen og kjørte baugen - i ekte Hamsun-stil - opp i sanda midt i Kjerringøy Gamle Handelssted. Turistene løfta litt på øyenbrynene over den brokete gjengen som velta ut av kajakkene - men snart var vi glemt, og kunne glede oss over å være turister sjøl en stund. Noen tok gallerirunden, andre museet - og mange blanke kroner ble lagt igjen i butikken og på kafeen. Sjelden har isen smakt bedre!

Men besøket i nostalgien bare måtte ta slutt. Lokka med nystekte vafler i hagen til foreldrene til Hilde og overnatting på en av Bodø-folkets strender tok vi løs og plaska nordover - stikk imot alle tidligere planer. (Hva gjør en ikke for et hjerte... eller flere? smil) - Underveis slo imidlertid demokratiet til igjen - og planen ble endra: I stedet for stopp halvveis - med ditto oppdeling av kveldens avslutningsetappe - bestemte vi oss for å fortsette helt opp til Låter. Og heller få serveringa ettersendt med bil - hvis det gikk. En kort mobilprat og avtalen var i boks. Faren stilte nå imidlertid allikevel halvveis - som fotograf for årets gruppebilder. Nedlassa med en broket samling kamera så han ut som en fullblods robåt-paparazzi.

Vel framme fikk jeg imidlertid konstatert det nok en gang: Jeg er ikke alltid like enig med Bodø-gjengen hva gjelder definisjonen på en "orgasme"-plass. (Sjøl om jeg traff på et par strender seinere på turen som absolutt levde opp til reklamen!) Låter er grei nok, sett fra bilvegen. Fine teltplasser, kort bæreavstand fra takstativet. Men desto mer langgrunt! Det er lenge siden jeg har sett makan, i hvert fall som det har blitt vurdert å gå i land på. Så vi lå og duppa i flomålet og så for oss alt styret med å få bært 14 ekspedisjonspakka kajakker opp og ned noen hundre meter med fjærestrand. Og ble enige om at det fantes artigere ting i livet. Vi snudde derfor og satsa heller på en av strendene vi hadde padla forbi noen minutter tidligere, i Strandåvika. Tettere på bebyggelsen, men enklere adkomst. Til tross for kanonfjæra tok det ikke så lange tida å få alle på land og nyskifta.

Og så kunne vi da omsider sige ned i godstolen og innta vaffelberget. Og nyte sola som duppa rød og lekker i horisontkanten. Før vi heiv oss i pilsing og middagsstell på svaberget. Nok en sein kveld.

Dag 7: Strandåvika - Landegode (Resten av gjengen: Hjartøya)
Så var det duka for avslutningsdag. Rastløsheten begynte å melde seg i gjengen allerede under frokosten. Planene videre ble diskutert, hvem-kjører-med-hvem, transportalternativer, kort sagt: Hvordan få kajakker, biler og folk tilbake til Skutvik på kjappeste og enkleste måte. Spesielt siden mange skulle videre til Arctic Sea kayak race i Vesterålen og kun hadde tida og vegen.

Sjøl prøvde jeg å få mobilkontakt med bilen min som var ute og feriekjørte i Steigenområdet - uten særlig suksess. Jeg fant derfor ut at jeg skulle gjøre meg en runde i øyriket utafor Bodø mens jeg venta. Derfor ble det mange lange blikk over til Landegode mens vi cruisa sørover den siste etappen. Besøk på sørstrendene der ute - og padling videre ut til Helligvær har lenge stått høyt på lista. Og nå var tida inne.

Men før jeg begynte det eventyret: Et verdig og sommerlig punktum for fellesturen - på intet mindre enn besungne Mjelde. Ganske nøyaktig tjuefire år etter at jeg satt i sanda der ute for alle første gang og så midnattsola døppe småfotan i havet. Sjøl om det finnes vakrere plasser i verden (sorry, Bodø) må jeg jo innrømme at et solvarmt Mjelde har sin sjarm. Litt for sandete, forblåst og øde etter min smak, men når du får oppleve bakerovntendenser - slike du vanligvis forbinder med sørligere breddegrader - joda.... Absolutt!

Resten av gjengen drøyde'n en stund før de fortsatte ned til en annen av Bodøfolkets favoritter, Hjartøya for å posisjonere seg i forhold til hurtigbåtavgangen på formiddagen dagen etter. Mens jeg sa pent farvel - og la kurset rett vest. Men det er ei anna soge.