en ufri padle-taper på tur

Ifølge et innlegg æ hadde i blekka for cirka ett år sia, forfekta æ at alle som kjøpte sæ nye og raske båta var tapera og ufrie, fordi dem var avhengige av andres anerkjennelse og ikkje var fornøyd med å padle i det gamle darrige trauet som dem hadde. No blei det sånn at æ kjøpt mæ ving-åre ei uke etter at artikkelen var kommet på trykk. Og med vingåre så blei det bare enda værre å padle badekaret æ hadde.

I år fikk æ nok og bestilte mæ en Sibir fra han Jarle Kabbe i Arendal. Den blei sendt til Brønnøysund og æ sku padle den oppover til Bodø, på vei hjem etter et besøk sørpå. Æ avduka båten med andakt, den så fin ut. Det var bare å pakke og legge avgårde i et kanonfint vær. Æ styrte han rundt Vega og la mæ på nordsia av øya. Æ hadde padla i shorts og var helt oppspist av noen helvetes lårstøtte som absolutt ikkje passa mæ. Dem bli sagd vekk ved første anledning.

Neste dag surfa æ i passe vind til Herøy, med Dønnamannen rett forut. Hele området e stinnt av små vær og holma og det så ut som det bodde folk på de fleste plassan. Det overraska mæ at det var så store samfunn så langt til havs. På Herøy traff æ en søring med kajakk, han hette Jens Petter Lunde og var vissnok en av de første havpadlerne i Norge. Vi sjenka oss rimelig seriøse og diskuterte livet og døden til det lysna på mårran.

Neste dag gikk til Åsvær (fra Seierherrene) etter at æ blei invitert på middag på oppdrettsanlegget der. Dem skulle ha pannekaker og det tok sinnssykt lang tid før dem blei ferdig. Det var meldt sørvestlig kuling i løpet av natta og mårradagen, og æ hadde løst til å komme over til Lovund før den kom. Æ begynte å padle seint på kvelden, men fant det for utrygt å padle over. Tungsjøen var allerede kommet og vinden var heftig. Æ snudde og kom mæ på innsida av fyret og trygt på land. Neste kveld spakna det og turen over til Lovund var en rein nytelse i store havdønninga.

Æ følte mæ som en turist på turen, æ hadde aldri vært på helgelandskysten før og hadde derfor lyst til å dra innom en del tettsteder i stedet for å bare innkvartere på øde strender og oppleve natur. Det som slo mæ var kor mye folk jobba. På Lovund blei det skapt verdia for 20 millioner per innbygger per år og de slakta 40 tonn laks hver dag gjennom hele året.

Ut til Træna tok æ Hurtigbåten og kunne neste dag spise frokost i Kirkhelleren på Sanna. Der var akustikken "generalkatedral". Æ brukte hele dagen på Sanna og øya e absolutt verdt et besøk. Det e bare synd at fjellet var voldtatt av forsvaret med en svær radar og tunnel og asfaltert vei til toppen, -skrekk og gru!

Neste dag dro æ fra Lovund til Hestmannen og fant en ny "Kirkheller" på nord og yttersia av øya. Der var alt svart og demonisk, men akustikken var også der "generalkatedral". No begynte æ å få det travelt, og padla neste dag innom Selsøyvær-Rødøy-utsia av Bolga til Støtt. Over til Støtt friskna det til fra sørvest og han blei rimelig heftig. Æ hadde lite lyst til å surfe på de bølgan, iallfall ikkje aleina. Men det skal sies at Sibiren e utrulig fin i sjøen.

Fra Støtt var det blikkstille rundt Kunna og æ lunsja under fuglebergan på Sørfugløy. Bebyggelsen der e utrolig fin. Som tatt ut av en Hamsunfilm. Æ hadde gårdagens padling i kroppen, hadde god tid og hadde blitt litt mentalt trøtt av å padle. Fant ei fin strand på yttersia av Nordarnøya. Neste dag drøyde æ han lenge. Turen over Saltfjorden frista ikkje, selv med mine gode venn NRK1. For å korte ned turen over fjorden til Bodø padla æ innom Bliksvær. Måtte jo ha pissepause.

Så....ka e no egentlig meninga med å padle? Surre rundt fra holme til holme. Korfor e det ingen av de som bor på Lovund eller uttafor de største byan som padle? Har de ikkje behov for det? E det vi padlera som e sykinga, tapera, ufrie og søkende etter noe vi ikkje har og heller ikkje vet ka e? Kanskje det. Tankan mine skyldes kanskje at æ padla aleina. Det sosiale e sikkert det viktigste i padling, det å være flere på tur. Men holder det ikkje da å skippe kajakken og sitte pal i fjæra? Neppe, det e godt å bruke kroppen, kjenne at den e der og være i form, det lindre.....

Halvor Lunde, 1997
Illustrasjoner: Birgit Brosø