Milde (Mai) Moses

Tidlig mai-padletur Skarsfjorden - Sør-Rebbenesøy - Sandøya (rundt) - Sandvær - Risvær (60 km) - inklusive møte med en (ny)nessekonge

Vi satt og så i været fredag ettermiddag og telte på knappene. Men da kvelden kom og han la igjen en cm med melis i lavlandet - samtidig som sørhimmelen artet seg som en titt ned i en sekk med nyklippet ull - tok vi til fornuften og underkastet oss i tv-slaveriet i stedet. Med ringeavtale tidlig neste morgen.

Og - som så mange (omskiftlige) ganger før: Lørdag morgen lå badet i sol fra skyfri himmel. Det var bare å hive utstyret i bilen og rulle utover mot yttersida. På vegen over til Skarsfjorden var han godt og vel vinterføre, de 10 millimeterne i byen var blitt til 50 over skaret - mens vi sørpa oss nedover mot fjorden. Kjapp pakking, kajakkene på vannet - før vi plaska i retning av Rebbenes- øya etter å ha venta på et par av etternølere. Silkeføre, solvarme i ansiktet - og påtrengende lykkefølelse under kryssingen av Skagesundet mot øyriket sør på Rebbenesøya.

Da vi satt benka i mosen på en av sørstrendene et par times tid seinere hadde vi rukket å bli sju (uovervinnelige). Praten gikk livlig, mange trengte utvidet oppdatering etter vinterens mange sosiale forviklinger/omkalfatringer. (Du lurer nå?? - Neida, bare erting...) Trivelig var det i alle fall! Før vi pakka i båtene igjen og fortsatte vestover. Et par dro mot Risvær - mens brorparten av oss la kursen mot yttersida av Sandøya. Førsteklasses forhold, mye sol mellom skyan - og kun antydning til småsvalp klint oppi fjærsteinan. Det var så lite drag i sjøen at han så vidt løfta i renna før Brennvika - førr anledninga nesten fri for sand... igjen.

Vi runda sakte nordspissen, med Sørfugløya i siluett - og fortsatte runden ned til Mjølvika - for anledninga tettpakka med motorisert støy i alle utgaver - i regi av Redningsselskapet. Sånn sett ingen grunn til å bli, så vi skrådde fort over mot idyllen igjen (via Lyngøya sørøst av Sand-øya. Et høyst aktuelt overnattingsalternativ til Kjerkvika, siden S. har mer kveldssol) - med kurs tilbake mot Hurrastranda. - Det endelige valget av camp falt imidlertid på en strand lenger sør, sidene skyggene allerede var blitt for lange og kalde bak Forrabalten. Til tross for råttang og et overraskende aktivt insektliv (er jo enda minusgrader om natta) fant vi oss godt til rette. Gode og flate teltplasser, og etter stor innsats i vedsjauinga hadde vi også rikelig med brendsel. Nok til en lang, klassisk kveld i godt lag - med sprakende bål (perfekt! 100% treff på vind- og røykretning) - til liflig akkompagnement av en panoramautsikt over øyriket i vest.

Ernst holdt selskapet i ånde med et knippe gode røverhistorier, og vi andre kunne også bidra med padledrama så hårete at arman knapt strakk tell. Som seg hør og bør.

Maraton-frokost neste dag i "solveggen" - før vi motvillig heiv oss i pakkinga. Og etter et kortere planmøte på stranda kunne vi ta løs på dagens etappe: Risvær - via et streif gjennom Sandvær. Samme lekre været, med sporadiske (tomme) trusler i sørvest... Som løste seg opp i ingenting før de nådde fram til oss. Vi tok yttersida denne gangen. Lett småskalp, men ellers behagelig føre. Og såpass kaldt at det var godt med neopren på småfingran. Det er lett å kjenne på neglspretten av det fremdeles er tidlig vår her nord.

Vi tråkla oss langsomt og bedagelig gjennom øyriket. Fikk blikkontakt med en og annen kobbe, men i forhold til tidligere års skog av hauer i buktene sør i Risvær var det nå nesten som svart hav å regne. Noe er i ferd med å skje - kanskje med næringskjeden? Men desto flere ungørner i lufta over oss som lå og lekte seg i oppdrifta over Risøya.

Lang, laidback pause i Skorpholla, ved sandpassasjen mellom Skorpa og Risøya (hadde nær sagt: Som vanlig) - oppvarma middag i avslappet harmoni. Med ett unntak: Risvær har tydeligvis fått en ny, sjølopp-nevnt vaktbikkje nå som gamlingen har gått over i full pensjon. En saktegående Buster i nabobukta som var på veg vekk da vi runda neset stoppet nølende, vendte og kom siganes mot oss i det vi gikk i land. Ingen innledende "Hei!", prat om været eller andre høflighetsfraser - heller ikke noe forsøk på å presentere seg, bare: "Dere er klar over at dere er i et verneområde? Det er strengt forbudt å gjøre opp ild her!" - Et skikkelig, konstruktivt utspill med klar undertekst. Nessekongen fornekta seg ikke. Men hadde valgt seg galt publikum denne gangen.

Jeg ble jo litt flirfull også da, etter et kort øyeblikk av svartsinne: Tipper at den samla kompetansen i gjengen hva gjelder vern og lovverk (inklusive mye saksbehandler-fartstid med den selvsame verneplanen) langt overskred det Buster Keaton kunne skilte med. Han tok seg imidlertid inn - med litt koseprat og "fin tur?! - men klarte ikke helt å dy seg: MÅTTE legge ut et agn til: "Ja, har dere overnattet?" - Hadde vi vært i rette hjørnet kunne vi sikkert kverulert over hva lovformuleringen telting innebærer i praksis. Men det virka som om vernesnakket var bare vikarieranes motiv for ønsket om å være sheriff: Grunneier og oppsynsmann i en og samme person. - DEN æraen er imidlertid over: Cebakk fikk jobben som oppsynsmann (for Risøya naturreservat og Store Risøya landskapsvernområde), og er følgelig den eneste med "License to kill". Hvis noen er i tvil.

Like fullt refererte Buster stadig vekk til "vi" under verneutleggingen sin. - Noe sier meg at det kan bli mye nærkontakt med de to bokstavene framover. - Han kjente imidlertid sin besøkelsestid denne gangen - og fortrakk. Freden senket seg igjen.

Turen tilbake til Skarsfjorden via Klokkarholmen (for noen) ble ren transportetappe. Bare å legge inn maratongearet og la hauet og tankene flyte. Underlig hvor det blir av tida på sånne kryssinger: Du begynner på et resonnement - og våkner opp med baugen i fjæra i det neste. Og det finnes vel knapt noen vakrere plass å falle i staver - en tidlig helg i mai.