Dannet på Daltinden

Med Fjellsportgruppe-adelen på elevert mottakelse i høyden - 1533 meter over kajakkfolkets rette element

Daltinden er et av de flotteste skifjellene i Lyngen. Med en nordvendt hovedflanke og over 1300 høydemeter potensiell telemarkskjøring har den blitt en klassiker. Med fast plass på fellesturlista til Fjellsportgruppa i Troms Turlag i slutten av april hvert år.

Forventningene var derfor store da skyssen dukka opp på trappa ved nitida lørdag morra. Rett nok var det blitt en smule for lite søvn etter quiz-seier på Driv etterfulgt av salsafest kvelden før, og det var grått og antydninger til regn i lufta... Men vi var helt hemningsløse optimister og satsa friskt - til tross for meteorologens heller dystre spådommer - på at værskillet kom til å gå rett vest for oss hele helga, Det viste seg å stemme perfekt!

Etter det obligatoriske kaffe avec-stoppet på Vollan gikk turen videre nordover langs østsida av Lyngen. Til vi hadde passert Furuflaten og snirkla oss opp- og innover så langt vegen gikk. - Mens vi pakka ut av bilen og tok på fellene letta det - samtidig som Daltinden grodde fram av skydekket for første gang. Bedre inspirasjon går det knappast an å få.

Turen innover Lyngsdalen ble en svært behagelig opplevelse. Vi traff maksimalt i forhold til et gløtt av blå himmel som fulgte opp nesten helt fram til hytta. Det luktet tidvis friskt av solvarmet tørrgress og vår på vegen, mens vi delvis sneik oss - delvis bar skian - fra snøflekk til snøflekk. Til tross for et anseelig antall plussgrader holdt snødekket høvelig godt, sjøl om det til tider kunne måles i millimeter. Og knapt nok.

Det ble mange lettelser i antrekket - etterfulgt av ny hyring - etter hvert som sniktrekken kom og gikk. I solsteiken var det vår, mens den avkjølte lufta fra sør- og vestbreen kunne fortelle at kong Vinter ikke hadde kapitulert helt. - Vi fikk et lite forvarsel om hva som venta oss dagen etter.

Etter å ha beundra utsikten - mens Lyngsdalen gradvis åpna seg foran oss, snirkla vi oss over elva på tynne snøbroer og tok fatt på bakken opp til grendelagets hytte. Innkvarteringa i helga var førr anledninga velsigna og klarert via en av Fjellsportsgruppas medlemmer som også er andelshaver. Snart hadde vi benka oss på terrassen til velfortjent pause mens vi nøt den flekkvise utsikten mot nordflanken av Daltinden.

Men dagen var ennå ung, så etter pausen ble det et streif innover dalen i retning av vestbreen. Lett regn i lufta, og flekkvis ganske så bløtt og sørpete. Hadde vi skrapt litt av slush'et opp i et glass og tilsatt sukker og smaksstoffer, hadde ongan blitt lykkelige! Men - med unntak at de plassene vi datt igjennom - var telemarksføret alldeles utmerka mens vi svinga oss nedover mot hytta igjen, i lag med fredags-gjengen som hadde gjort seg en runde i høyden øst for breen.

Ut over ettermiddagen strømma det på med folk. Til slutt var vi blitt tjue, noe som ville tatt livet av en hvilken som helst "standard" hytte. Men ikke denne! Det var knapt merkbart at vi var så mange, og sjøl etter at alle var benka rundt middagsbordet var det godt med plass. Riktignok var nesten alt av stoler i bruk, men det var også eneste begrensningen. Sammen med antallet madrasser. For her er det soveplass til minst et halvt hundre hvis bare folk tar med seg liggeunderlag. Imponeranes...

En sosial kveld - full av god(?) mat: En kjele beståanes av hele seks forskjellige(!) Toro gryteretter iblanda et assortert utvalg kjøttsorter ble spaisa opp med det vi fant av krydder og til slutt "kamuflert" med et par hele hvitløk. Men alt gikk ned på høykant - sammen med tre dessertvarianter og plenty med røverhistorier - før folket krøp til køys for å samle krefter til toppturen

Tidlig start søndag morra, de fleste var ferdig med frokosten i god tid før halv ti. - Og etter hvert som vi var ferdigpakka, starta vi i puljer over elva og oppover i småskauen. Dermed kunne alle finne sitt tempo, ta seg tid til å ta bilder, beundre utsikten eller justere antrekket. Ingen ble fragått, men ble bare "overført" til pulja som kom etter.

Været var flott og temperaturen svært så vårprega - i starten. Men etter hvert som vi vant høyde, begynte sniktrekken å melde seg fra nordvest. Det var bare å pakke seg inn igjen og omstille seg til vinter. Legge seg på stavene mens de kraftigste bygene sveipa over flanken. Men for øvrig var snøforholdene førsteklasses. Og profilen vi gravde avslørte bare et fem centimeter fokklag øverst - resten så fast og fint ut.

Vi holdt godt tempo opp hovedflanken. Godt hjulpet av den sure snoen ble det langt mellom pausene. Det aller mest behagelige var bare å finne snøbakke-rytmen - og tråkke på. Mens hauet var på sydenferie blant palmer og drinker med artige farger og paraplyer. Utrolig hvor mye fantasi som gror fram av litt monotoni!

Så var vi oppe. I en bitende vind som blåste blånegler på folket, til tross for at gradestokken neppe var under null. (Uten at temperaturen så ut til å plage alle...) Og siden vi var spredt over hele flanken, tok det tid før de siste etternølerne var oppe. I mellomtida gravde vi oss inn bak toppvarden eller krøyp i ly under Jervenduken og varma småfingran på termosen.

Endelig var alle samla, hadde fått i seg et minimum av mat og drikke - og det var tid for å begynne nedkjøringa. Og hvilken kjøring! Strålanes forhold store deler av flanken - bratt, men ganske jevnt føre. Det ble tegna mange lekre signaturer på veg ned, ispedd et og anna velplassert "punktum". - Bare flekkvis tynt skarelokk og gjennomslag - og smålugging på flata rett før småskogen. Nydelig mjukkjøring mellom bjørkestammer på slush-føre - samt et og anna gnistregn i møtet med kamuflerte steiner - før vi var nede på elva igjen. En siste langspurt over sviktanes snøbruer - før vi kunne rigge oss til på terrassen - fire timer etter at vi starta turen - og beundre etternølernes ville ferd ned gjennom småskogen. Høy underholdningsfaktor, og mange spektakulære rundkast!

Så gjensto det bare å vri opp de svette klærne, få pakka alt utstyret og sjaina hytta. Før vi kunne stake oss nedover til bilene igjen. Til tross for at det hadde smelta godt unna mens vi hadde vært borte, klarte vi allikevel å flekke oss helt fram til støtfangerne. Utrolig nok. Tre kvarter tok ferden, også det en god notering på seint vårføre.

Regndråpene traff frontruta etter bare noen kilometers kjøring sørover. Og praten i mobilen med byen kunne fortelle at vi hadde gjort et godt valg - værmessig. Mens vi koste oss i blandavær hele helga hadde kysten slitt med mye regn og grått. Om vi hadde fortjent det? Gjett!

Se også flere bilder fra Daltind

Så får det heller være at den ble litt kostbar i ettertid - turen til Daltinden. Etter 1300 høydemeter nedkjøring på bein som periodevis var like skjelvende som den geléen vi serverte til dessert lørdags kveld hadde jeg bestemt meg: Heretter skulle det (kanskje?) være slutt på å bruke enkle Varg lærstøvler til toppturer og bratt telemarkkjøring.

Derfor har de nå fått selskap i skohylla - av et par nyinnkjøpte Scarpa T2. Og med litt flaks kan det godt hende at de og jeg bli venner - etter hvert... Sjøl om debuten var en ren katastrofe! Flanken på Kattfjordeidet ble pepra med fargerike fremmedord og hull av varierende størrelse og fasong - etter hvert som jeg jobba meg - kast i kast - ned mot bilen.

Strengt tatt burde jeg vært helpolstra førr anledninga (og turfølget utstyrt med avansert hørselvern) - for i mangel av sikkerhetsutstyr, hjelm inklusive - ble det mange naturtro stjernehimler og ditto wiplash-tendenser. Med andre ord: Null kontroll. Enn så lenge. Helt i tråd med hva fagkunnskapet hadde forkynt på forhånd: "Første turen på plastsko er ofte en stor nedtur". Etterfulgt av et langt mer beroliganes "men det går som regel kjapt å komme inn i teknikken"... La oss håpe at de får rett.

For ordens skyld: Sjarmbildet til høyre - av undertegnete med skoan - er tatt før nedturen. Men etter at vi hadde klatra helt til topps på Langfjellaksla (765 meter) - og jeg kunne konstatere at sko og ski fungerte perfekt! - I motbakke... smil - Målet framover må være å få på plass et like feit glis - også etter at flanken har blitt signert med flotte, symmetriske svinger!

PS: Påfølgende dag, akkurat tilbake fra Tromsdalen alpinanlegg - våt sørpe, med et tynt lag av nysnø over 3-400 meter. Et halv dusin turer helt til topps med heisen - og en progresjon som best kan beskrives som kvantesprang. Plutselig stemte alt igjen, svingene satt - og kontrollen gjorde at tempoet ble høyt - flyten desto bedre. - Så nå kan Scarpaene godt settes bort (Hjælp... blir det ikke flere turer?) - trygg på at det blir minst like artig når sesongen tar til igjen i oktober-november.