Underforstått: Hvor er jentene?? - Og alle de andre sundpadlerne for den saks skyld...
Etter nok en helgetur med selskap av bare en håndfull gammel-otere er spørsmålet nærligganes: Er det på tide å skifte navn fra Tromsø Havpadleklubb til Tromsø Havpingleklubb? Alternativt Tromsø Sand, Surf, Sun & Fun? - Siden kortarma sundpadling og speilhav tydeligvis frister langt flere enn urørte strender, nullføre og litt småskalp på Yttersia...
Mest ment som fleip, naturligvis... Men diskusjonen kommer opp fra tid til annen: Hva slags grep må til for å få opp helårsaktiviteten igjen? Det er ingen hemmelighet at meningene har vært delte opp gjennom åran hva gjelder ytterligere utbygging av Sjølundfjæra - kontra økt satsing for å gjøre det enklere å bruke Yttersia. Sjøl er jeg stor tilhenger av både/og - ut fra
standpunktet om at naustplass er en menneskerett. - Samtidig som jeg mener at det nå er på tide å gjøre noe fysisk og konkret (Yttersia-hus/hytte ved bilveg?) for å stimulere aktiviteten i vinterhalvåret.
Kajakkmiljøet i byen er i ferd med å gå i samme "fella" som klatremiljøet: Økt satsing på innevegger og buldring har resultert i at folk drar mindre på fjellet. Oversatt til kajakktermer: Sundpadling i stedet for Yttersia. - Mens klatrerne sliter med synkende kunnskap om å sette gode sikringer i fjell, sliter padlemiljøet med manglende ferdigheter i padling i bølger og vind. I siste instans går det - i begge miljøene - på sikkerheten løs. Ikke minst fordi en ettermiddagstur til
Grindøya sommerstid i solskinn godt kan ende opp som avansert strøm- og vindpadling i skikkelig skvalpesjø. Med andre ord: Ingen ting for en ustø nybegynner kun iført solkrem og vest - og i beste fall blodfersk fra kurs...
Fenomenet skyldes - etter min mening - vår rolle som moderne forbrukere, også hva gjelder friluftsliv: Mye vil ha mer - eller kanskje aller helst alt - kan fort resultere i at vi heller satser på mange, kortvarige og intense (i beste fall: dags)opplevelser - og i mindre grad prioriterer lengre turer. Hvor det å lære å takle padling under skiftanes værforhold - over tid - naturlig inngår. (Sånn sett kunne dette også godt vært et innlegg i samlivsdebatten.... flir) - Men jeg skal la temaet ligge i denne omgang (kommer garantert tilbake til det ved en seinere anledning) - og heller fortsette turberetninga:
Horoskopet i Nordlys var entydig: Det er viktig for deg å få være ensom så du kan få litt ro og stillhet. Det trenger du. Og - som den ihuga empiristen jeg er, stolte jeg fullt ut på sanseapparatet. I dette tilfellet: Auan. Dessuten: Alt som står i avisa er jo sant? - Fredagsquiz og Bukta Kick-Off ble glatt droppa - til fordel for Yttersia-avtale med en av nessekongene i Skagesundet.
Kjapp sykkelavgang fra jobb (ikke en gang fredagskaka nådde opp...) og hysterisk, svett pakking i knallvær - før jeg og Sea Hunter-en ble plukka opp, diverse løsøre henta ut fra Sjølund-naustene - og handlerunden overstått. Så kunne vi endelig lene oss tilbake, bløgge en kroneis og rulle utover mot Ringvassøya og Skarfjorden. Det første glimtet av hav etter passering av skaret var som manna fra himmelen.
Det ble testing av ny utsettingsplass denne gangen: Vi parkerte innerst i Nordkjosen, på snuplassen ved kraftstasjonen. Rett ved utløpet av rørgata. (Som kunne bidra med to meter "elvepadling") Og snart kunne vi skli ut på mykt silkehav i strålende vårsol.
Det ble tid til mye sightseeing og lokalhistorie på veg nordvestover. Mens vi sklei stille forbi Lanes, Skansgård, Skarsfjord, Stordal og Skoglund. Nessekongen var stappfull av kunnskap og øste gavmildt - det ble både originaler, skrømt og folk på avveie... iblanda utallige glimt fra levd liv på yttersia.
Tida går fort i godt selskap. Og snart hadde vi runda på innsida av Teistholmen og kunne fortsette opp Skagesundet i en snau knops motstraum. Litt mer anekdoter - og plutselig lå Sandvikneset der
og lyste. Nessekongen satte kurs for godset sitt på Solstrand - mens jeg tok en liten omveg om Tromsø jeger- og fiskeforenings Jøvikstua. Som har vært i foreningas eie helt tilbake fra 1959. Den var imidlertid lukket og stille denne helga, i følge fagkunnskapen "for første gang på lenge". Så etter en kort fotosafari padla jeg over Jøvika til en kaffekopp og banankake foran peisen.
Det har vært stor anleggsvirksomhet på Solstrand-godset i det siste. Den eldste bygningsmassen er revet og gjenoppstår nå i ny "ham", og hammerslagene kan høres som fjerne ekko over vika hvis du kommer padlanes forbi - uansett tid på året. Så også denne helga. Det ble
imidlertid ikke mye tid til snekring på grunn av gammeturen, men noen spiker ble nå slått inn i ligganes panel og gipsplater. Uten at verten glemte oppgavene sine av den grunn. Cateringen var upåklagelig!
Etter en natt med lette regnbyger sprakk han opp i kaldere og klarere vær ut over lørdagen. Vinden avtok gradvis, og jeg fikk tid til litt sigtseeing mens nessekongen gjorde seg ferdig med en gipsvegg. Turen gikk over til
Hawaii-stranda ved Rydningen, rett før Sandvikneset. Hvor jeg kunne beundre azurblått hav og kritthvit sand. Innbydende, men kaldt - året rundt. På grunn av strømmen i Skagesundet blir det dårlig med grunt og soloppvarma vann her. Temperaturen holder bare havstandard... og knapt nok. Men pent? Bevares... smil
Vi tok løs ved middagstider for å nå fram til Øra på minst halvflødd-pluss - siden rullesteinshelvetet ikke frista noe særlig. Vi starta i en del skvalpesjø, men dess lengre sør vi kom, dess flatere ble han. Samtidig som han sprakk opp i helblått. Ved ankomst gammen var han nesten havblikk - og vi kunne kjøre baugen rett i sanda. God timing!
Et par av veteranene var allerede på plass, og velkomstpilsen kunne sprettes i godt selskap. Ut over ettermiddagen kom flere siganes - noen
fra Kvaløyvågen via Risvær, andre fra Belvika. De sist ankomne på fullstendig stålfjæra - med ditto halv- eller helblaut bæring. Men det var bare å hive seg til: Neste gang kunne det være oss som trengte hjelp...
Etter den obligatoriske fotosafarien bort til varden for å forevige solnedgangen, satt vi endelig benka rundt middagsbordet, sju gammel-otere. Mens et velassortert utvalg primuser fresa fram den ene gastronomiske høydaren etter den andre.
Men hvor var jentene??? Eller ungsauene for den del... Med et snitt på pre-lesebriller (ultra, med UV-filter...) så det unektelig dårlig ut for nyrekrutteringa - i det minste på denne turen. Sjøl om de frammøtte ikke hadde noen
problemer med å bevise at alder ingen hindring fremdeles står ved lag... og vel så. Stemninga var ekstatisk. Far (fiskeriministern) prata både på inn- og utpust - og like godt i vertikal som horisontal stilling. Samtidig som han gjorde sitt pyro-ytterste for helt å røyklegge (nesten)navnbroren min med feit, god kavvelrøyk. - Et blikk på karn under frokosten dagen etter bekrefta at prosjektet hadde vært svært så vellykka! (Skulle nesten tro vi hadde spilt Svarteper...)
De seigeste holdt ut til tretida, godt hjulpet av medbrakt originalvare på cirk. Mens andre av oss tok til fornuften - og posen - og som bonus fikk med oss de første solstreifene ytterst på nesset dagen etter.
Det ble en lang og rolig frokost-formiddag med det nødvendigste av opprydding og koppevask - før vi igjen spredde oss i stjerneformasjon på silkehavet rundt flo-tider. Noen satte kursen rett tilbake mot urbanismen, andre til hammer og spiker - mens THPK-lederen og jeg tok runden gjennom Musvær. Blant annet for å få oss en kopp
kaffe og bli oppdatert på tilvekst, omlegging til geitehold og bredbånd via NMT-450 nettet.
På vegen videre østover mot Kvaløyvågen og bilen gjorde vi også et sveip langs vestsida av Kvaløya - og kunne til vår store skuffelse konstatere at den uforstyrra idyllen på Skogli nå var historie, i og med oppføringen av en ferdighytte på en av grunnmurene til småbruket som i sin tid lå her ute.
Til tross for at kommunen ikke kunne bidra med informasjon viser det seg i ettertid - i følge eierne (2007) - at i dette tilfellet er alt det formelle rundt byggesaken i skjønneste orden. Og dermed får nyoppføringen konsekvenser for all framtidig kajakkbruk av Skogli-området, i og med at avstandsbestemmelsene i Friluftsloven slår inn når eierne er til stede.
Med andre ord: I praksis - farvel til nok en urørt perle. Som illustrerer at det nok er helt andre faktorer enn kajakkpadlere på "ulovlige" strandhogg som truer Yttersia. Både på kort og lang sikt. Jeg nevner i fleng: Faunakriminalitet, vindmølleparker, ulovlig hyttebygging og næringsdrift, gjenetablering av gammel bosetting i strandsonen...
Sa han - med et dypt sukk....
| © Tekst og bilder: Bent Svinnung |
|