Rekordtidlig sesongstart

27. mars 2005. Sannsynligvis blir den datoen ståanes en stund når Ariels historie skal skrives. For Tromsø-seilere er ikke bortskjemte med verken badetemperaturer eller solfaktor når påsken faller så tidlig som i år. Ei heller hvit duk mot hvite fjell før telen har gått av småtottan.

Mens folk sørpå har kost seg med kortarma vårpils på Aker Brygge noen dager, har det gått mer i hue, votta og varm toddy her oppe. Godt hjulpet av noen værguder som ser det som sin fremste oppgave å opprettholde den nasjonale standarden: Barske, hardføre nordmænd.

Og vi har gått til oppgaven - om noe motvillig, til lyden av gnissende tenner. Kjempa oss gjennom en meteorologisk rundans av brutte løfter: Fagre langtidsvarsler - som har endt opp som veritable magaplask... Bokstavelig talt.

Fra ren vinteridyll dagene rundt Palmesøndag, gikk onsdagen før Skjærtorsdag mer eller mindre i oppløsning rett foran auan på oss. I løpet av noen få formiddagstimer var drømmen om hvite, jomfruelige vidder forvandla til skitne snøflekker - og gatene til bassenger. (Forøvrig et av få steder i Tromsø hvor det faktisk er vann i bassengene....)

Lista var lagt - for en Påske med kontinuerlig sjekking av prognosene til NMI og Statskraft - og nåtid elendighetsbeskrivelse på Institutt for informatikks værside.

Planene om hyttetur/toppturer i Lyngen og teltliv på yttersia ble skrinlagt - til fordel for mer "se han an" og dagstur-baserte carpe diem-stunt. Noe som riktignok resulterte i både såre hæler, de klassiske padle-vannblemmene og full oversikt over alle krim-plottene på tv'n - men som ellers ikke var merkbar i haugen av ferdigpakka turutstyr som sto laina opp i entreen.

Men helt bortkasta har det ikke vært: Nå er det meste gravd fram fra skuffer og skap, reparert og justert. Det eneste som mangler er startblokk og pistol, vennligsinna værguder - og litt flere avspaseringsdager.

Men mildvær har også andre bivirkninger. Med minkanes tele våkner troen - på at det faktisk kan bli vår en gang. Og blir det mildt nok, går presenningen. - I år tok det bare noen timer å få klargjort Ariel for en ny seilsesong. Og etter en natt med laderen var hun klar for å røyklegge båthavna for første gang i år. Deretter mol hun som en katt mens sjakler og trinser fikk sin første omgang med "verktøykasse på boks".

Lettmatrosen er aldri tungbedd. Og nå som han har blitt båteier sjøl, er han ekstra lett å bevege. Lørdag formiddag var vi klar for avgang - og etter av tampene var kasta, gikk vi opp mot vinden og begynte å heise rulleforseilet. - Nå er jo det sånt du vanligvis gjør i vindstilla i båthavna - ikke for motor, i 17-18 knops motvind på havet. Men - må man, så må man. - Og etter en del plundring fikk vi både forseilet og storseilet i trim, og kunne krysse sørover Tromsøysundet med drøye seks knops båtfart. Sesongen var i gang!

Resten var pur nytelse. Etter runding sydspissen, lensa vi opp Sandnessundet på termos og kvikklunsj-føre - før runding nordspissen og ny pæising i det vi slapp land ved havarisenteret. Da han bikka et par og tjue knop, var det på tide å teste rulla - på riktig - for første gang. Og med noen kvadratmeter mindre forseil og fullt storseil gikk det som et lokomotiv sørover. Stadig vekk med 6-tallet på GPS'en. Skipperen var bare et veritabelt vegg-til-vegg flir der han sto og tjona med rorkulten.

Og så var han brått slutt - sesongstarten. Før vi visste ordet av det, lå vi bak moloen og slapp duk - og etter at alt var pakka og klart ble det radioen på fullt og småreparasjoner, bare for å roe han... En mild form for avrusing etter en skikkelig megastart! Måtte bare resten av sesongen bli tilsvaranes...