Skiglede - med og uten glid

Om skiturer (og utstyr) i og utafor spor - blant annet til Sieidde

Jeg må bare få meg et par kjøreski! Det var konklusjonen etter helgas topptur på gammelskian - med etterfølgende tyngdelov-påvirka knall og fall. Ingen pardon: Vinterens oppgradering av utstyrsparken forsetter med uforminska styrke...

Gutan ville kjøre svinger - og jeg heiv meg med. Lørdag formiddag var vi omsider stabla inn i en liten bil, på veg østover ut av byen. I utgangspunktet var planen å finne noen flanker et eller anna sted sør for Breidvikeidet. Men brøytebilen hadde akkurat kjørt, kantene var bratte og harde - og sjansen for å finne en bot-fri parkeringsplass minimal. Vi fortsatte videre mot øst mens vi speida opp fjellsidene mellom bygene.

Sjursnes ble passert, og før vi visste ordet av det sto vi på snuplassen på Stori og kikka opp mot toppene som forsvant i snødrevet. Om noen hadde kart? Neida, kjentmann og mobildekning er mye bedre! (Tidene skifter...) Etter litt akkordering på telefonen var det klart: Hvis vi bare fortsatte opp- og vestover i litt berg-og-dalbane terreng - over et bekkefar og gjennom litt lauvskog - ville vi komme til noen fine topper med ditto flanker. So be it.

Og han fikk rett - hjemmesitteren. Som sikkert misunte oss både nedbør og dårlig sikt... Typisk innedag - hvis vi hadde blitt i byen. - Men her gikk vi da - tre krye karer - mens vi la han så bratt som fellene tålte, åt høydemeter - og planla den kommende nedkjøringa.

Er du ute etter variasjon og mangfold er dette området absolutt et alternativt. Toppene ligger tett, flankene er mange og vender i alle himmelretninger - slik at det bør være mulig å finne fine snøforhold uansett vindretning. Og lett tilgjengelig. Fra parkeringsplassen og opp til vannet som utgjør bunnen i bassenget er det bare en drøy halvtime på feller.

Nedkjøringa måtte imidlertid vente litt, for gammal vane er vond å vende: Det bare måtte bli en topp først. Så vi sikta oss inn mot den midterste av Sieidde-toppene, labba så langt det gikk på skian, før vi avslutta med et par hundre høydemeter på miksføre: Klippe, renne og litt sukker. Det var ikke stort å se da vi vel var oppe, men målet var nådd! Nå var det på tide å signere opplevelsen...

Men - som så ofte før: Det er ikke så enkelt... Sikten var dårlig, og vi gikk sannsynligvis glipp av den flotteste flanken i et forsøk på å kjøre ned en slukt som viste seg å bli desperat bratt. I hvert fall virka det sånn - sett ovenfra. Så vi snudde og labba tilbake i sporene våre. Dermed ble det lite pudder - men desto mer miks, av det meste.

Med skikkelig utstyr og teknikk var forholdene helt greie - etter kjøringa til turkompisene å dømme. Men jeg måtte bare innse for egen del: Verken skian eller svingteknikken holdt mål denne dagen.

For hva sier du om Atomic "telemarksski" på 210 cm uten innsving? I beste fall interessant når flanken tidvis er trang, med vekslende løssnø og fokkskavler, hardt, avberra og skare med gjennomslag.... Å kalle sporet ned fjellsida svinger var en grenseløs overdrivelse - sikk-sakk med skrens mye mer dekkende. Eller dettende. For det ble ofte resultatet.

Og er bråstoppen brå - og skaren hard nok - kan resultatet fort bli ganske så blodig. - Utseendet dagen derpå minner i hvert fall mer om et slagsmål i fylla enn sunt og helsebringende friluftsliv. Etter helgas nærkontakt med underlaget skulle det handles nytt! Basta.

Opp gjennom åran hadde skisamlinga vokst til seks par, fordelt på diverse nær- og fjernlager. Men de fleste av dem - om ikke alle - egner seg per i dag kun til glassmonter eller peisvarme. Fram til årets sesong var det yngste paret drøye 23 år - og teknologien hadde i høyeste grad løpt - eller snarere - galoppert fra det. Det blir lite skiglede av slikt.

For tidene skifter. Tidligere - i hvert fall i mitt liv - var skitur som oftest synonymt med klatreanmarsj. Et nødvendig onde på vegen til brattere opplevelser med isøks og stegjern. Overlessa med utstyr ble smuring det samme som kunsten å beregne høyden på klabbene. Smøre såpass mykt at skiene satt - både opp- og (nødvendigvis) nedover. Men uten at det ble for vanskelig å holde ballansen på snø"sålen" som isa seg fast under skian. Preparerte løyper var helt fraværende - tålmodighet likeså.

Tre store teknologiske skirevolusjoner nådde skisamlinga mi på syttitallet: Først ute var de hengsla bindingene som gjorde det mulig å starte rett i klatrerskoan allerede fra støtfanger og brøytekant. Med andre ord: Slutt på alle blåfrosne skobytter i snykov og minus femten. - For øvrig ligner begge parene mine på absurde kjøkkenmaskiner fra femtitallet...

Dernest fulgte fellene. - som fullstendig fjerna den klisne avhengigheten til Swix - og frustrasjonene over ski"truger" i utforbakker. Plutselig handla glid igjen om friluftliv - ikke bare dårlige bar-historier.

Og sist, men ikke minst: Utløser-bindingene. Som har spart mangt et kne når kjørestil og tempo ikke har stått helt i stil med teknikken...

Etter den tid har det gått bare en veg - rett til værs. Ungene - som tidligere ble født med ski på beina - ser nå dagens lys med både ski og feller. Skibestigning har blitt den nye folkesykdommen, og seilbåtfolkets "trefots-sjuka" har funnet sin mer sportye parallell i tingeranglernes "innsving-sjuka". Mens noen drømmer om større båt, bytter andre ut skiutstyret oftere enn de bytter truse. Og produsentene følger opp med et sortiment med så mange konsonanter i typebetegnelsene at det må være et reinspikka helvete for en dyslektiker.

Og fortere og fortere går det. Støvlene kryper oppover leggene, skiene blir stadig kortere - og svingene mindre og mindre. Kombi har blitt et skjellsord - nå skal det være "ja, takk - begge deler": Minimum et par kjøre- og et par gåski - men helst skal troféstativet være breddfullt av varianter for det meste av vær- og føreforhold offpiste.

Etter halvgått sesong hadde jeg rukket å vært innom det meste i min museale samling. Samtlige plast-par - etter at treskiene ble luka ut og plassert i pensjonistenes rekker - har fått kjenne på snø. Utrolig nok. Noe som ytterligere understreka nødvendigheten av fornyelse.

Først ut var løypeskian. For (lys)løypefolket har fått mange godsaker å kose seg med siden mitt Splitkein-par kjærtegna løypene i Nordmarka på syttitallet.

Nå har jeg sett Lyset - i form av et par Fisher Sport Glass og ditto lettvekts skisko. Med litt prøving og feiling på Swix-fronten har jeg også omsider fått sånn noenlunde kontroll på smurning-parameterne - og kan fly gjennom lysløypa mot en bakgrunn av pastell-kveldshimmel x-antall ganger i uka. Eller vugge småsyngende på veg til jobb i lav morrasol. Bedre start på dagen går det knapt an å få.

Så glemt er tida da eneste hensikten med "smurning" var å hindre våt vårsnø fra å klistre seg fast - og kampen mot klabbene gjorde at alt av øvrig feste ble ofra... glatt - Heretter blir alle alvorlige barndomstraumer forårsaka av bakglatte treski smurt med syltetøyvoks kun "mat" for psykologen.

Nå gjenstår det bare å gjenoppdage svingene. Og jeg er på god veg, takket være et tilbud fra Mx Sport det var klin umulig å si nei til. - Etter den første sjokkarta turen i Kroken - hvor jeg konstaterte at alt av teknikk hadde forsvunnet med myke skisko og misforståelser - har det bare gått en veg. Gradvis blir mine nye K2 og jeg venner, samtidig som jeg finpusser på detaljene ved hjelp av telemarkstips.com's eminente videokurs. Anbefales!