Ettermiddag: Den ble en del mer huslig en antatt, denne hviledagen. Men så er da også motoren fornøyd! Ny olje og olje- og brennstoffilter, samt lufting av hele anlegget. Så nå behøver jeg kanskje ikke å frykte at den gamle sekstenhesteren skal bryte sammen når det passer dårligst... (Type i går kveld... bank i bordet...) Dessuten ble det også litt generell sjainings - det direkte resultatet av en god del olje og diesel på avveie i løpet av mekkinga. Jeg hadde nær sagt: Som alltid. Noen kan det med å holde orden på arbeidsplassen - andre ikke... smil - Gutta på båtbutikken i havneområdet har i hvert fall vært behjelpeligheta sjøl - enkelt når du har sånn backup! Samt mobilkontakt med den i omgangskretsen som virkelig kan motor. Det ble bærre lekkert.... Så nå er karbonadene - med peppersaus - fortært i nyvaska cockpit - i sol! Joda, noen stråler kom på ettermiddagsvisitt, og i følge mekanikeren min er det mer av sorten på veg, og det allerede i morra. - Det ser plutselig betraktelig lysere ut for raidet sørover. Vi får se - og krysse fingre... Uansett vil jeg se hva den varsla nordvesten blir til før jeg kaster loss. Ellers var det svært så hjemmekoselig på kaia før kveldsbygene kom. På bildet ser du (fra venstre) naboen fra båthavna hjemme i Tromsø, Ariel, en Skjervøy-båt - kjenning av seilfolket/kajakkpadler - og til slutt en Svalbard-båt (også mange fellesnevnere) på veg sørover. Norge er et lite land. 
Det ble også en andre - og tredje Zalo-runde med avsluttende spyling med vannslangen, til kjølsvinet var smekkfullt. Da jeg tøffa ut av båthavna ved ettida var det nesten så det svalpa over. Tok da heller ikke mer enn et par nautiske for elpumpa hadde gjort jobben - og båten igjen var tom for "godlukter". I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bruke dagen til å ta meg en skikkelig jafs nedover kysten for å komme i posisjon for Helgeland-utforskinga. Men før jeg omtrent hadde kommet igang - med spridde seil - døde vinden ut. Å gå for motor hele dagen var helt ute av frågan, derfor vrengte
Men det ble ingen overnatting denne gangen, bare en arbeidsøkt. Den sammenleggbare kajakken ble rigga og Zodiacen pakka ned for en stund. Etter en times tid lå Folbot Cooperen på fordekket, og gummibåten innerst i ei stikkøye. Dermed kunne jeg kaste tampene og fortsette for motor vestover - mot Svellingan. Jeg prøvde meg med utrulla genoa, men vinden døde helt ut - så det var bare å rulle inn igjen. Og da han kom med nordatrekk rett før jeg starta på innerleia var jeg allerede så nær ankringsplassen for kvelden at det kun ble med
Innerleia er smal, kroglete - og artig. Og den ankringsplassen jeg hadde plukka ut i ly av Store Svellingen førsteklasses. Ren idyll. Og mens jeg rigga meg ferdig, tok ankerpilsen og lagde middag, sprakk det blågrå skydekket opp, og
Så det ble sein kveld før kajakken igjen lå på dekk - og padleutstyret var hengt til tørk. Over Hamarøya i sør og Lofoten i nordvest ligger skygrauten tett og mørkeblå - mens himmelen rett over meg er lyseblå og lekker... Som sagt: Fjorden lå som et speil, så det ble motor hele vegen. Jeg observerte en seiler som snek seg langs Hamarøya på veg nordover, og da jeg vel var kommet helt bortil, var det et drag - men kun for spesielt interesserte. Så jeg satsa på radiounderholdnig i stedet, og danseopptredener på fordekket mens autopiloten gjorde jobben sin. 
Vel framme i Straumshavn kom kajakken kjapt på vannet, og så bar det strake vegen inn til bunnen av bukta, der den korte elva fra Straumsvatnet innafor renner ut. På kartet er høydeforskjellen angitt til en halv meter eller så - dvs. på maks flo. Hvilket betyr at vi snakker brakkvann. Men med så høyt ferskvannsinnhold at det er påkrevet med fiskekort - noe som nå er formulert i klartekst på en plakat ved siden av elva. 
Jeg hadde imidlertid helt annet fore enn fisking. Bar istedet kajakken opp forbi elva, satte den på vannet - og padla helt inn til stranda under Hamarøyskaftet. Forøvrig en fantastisk plass med gressletter, blomsterenger og masse lauskog. Et og anna innslag på fire bein (ut over sauene, som det er mange av litt lenger opp i lia) finnes det og her. Da jeg kom ned etter turen opp mot Hararøyskaftet var det klovspor i sanda ved siden av kajakken etter inspeksjonen. 
Jeg fant stien opp mot staftet. Men den er neppe mye i bruk, for fjorårslauvet lå tjukt. Synd, for dette er en lekker tur. Fra fargerike og innbydende gressletter - via tett og fuktig lauskog - til lyngmoer og et landskap som åpner seg med panoramautsikt nordover mot Lofoten og sørover mot sjølve Skaftet. 
Jeg rota litt rundt for å finne normalvegen. Har tross alt bare vært her en gang tidligere, og hukommelsen kunne vært bedre. Men etter å ha tyna på noen skrøpelige greier et stykke øst (løst og mainnskit - og bratt! Det var spor etter folk der, men de var kanskje ute i samme ærend som meg? Got lost?) tok jeg til fornuften og traverserte nordover, til jeg traff på stien. Narvikværingen foretok en vinterbestigning av Hamarøyskaftet rundt påsketider, og var en smule skeptisk til min "uten sikring"-oppfatning av normalruta. Han påpekte - ganske rett - at vel var ikke klatreutfordringene enorme, men resultatene av feil kunne bli katastrofale på flere av kruxene. Et utsagn jeg huska på et stykke oppe i veggen, midt i laybacken under det første (?) kjettingrapellfestet. Jam'en sklei, og tilbake på fjellet satt det en del hud - og en dæsj såret stolthet. Jeg måtte bare innrømme det: Klatreformen er i beste fall rusten - og jeg har ikke margin nok til å soloere Skaftet. Opp gikk det greit, men uten taustumpen (som ble liggende igjen på stuegolvet... Ikke spør meg hvorfor!) som (mest) mental hjelp under
Så i stedet for topptur ble det retur ned lia, ny padletur over vannet - og et streif utover fjorden for å fotografere den første av flere fembøringer på veg inn i Straumshamn. De hadde avtalt møteplass her, og seint på kvelden var berget bak meg
Har ikke helt bestemt meg sjøl - med hensyn til Vesfjordseilasen. Men Narvikskippern fra Harstad ringte nå og fortalte at han hadde fotobagen min. Så en tur innom Nordskott på fredagskvelden må jeg jo ta. Så får jeg også sjansen til å se på den nye, hårete skuta som Vestvågøy-folket har kjøpt inn... Litt lyst til å være med har jeg jo også - hvis jeg finner brukbar liggeplass for Ariel i mellomtida og skyss tilbake på søndag. Vi får se... 
Jeg freste nå rundt i Folboten i bare trusa - uten trekk - og skravla med folket. Ett er sikkert: Multi-konseptet fungerer fortreffelig! Fjorten kilo er enkelt å hive opp og ned av seilbåten, og ikke før er ankeret på veg til bunnen, så ligger Cooperen på vannet. Deretter er det bare å spurte mellom sandstrender og holmer. - Men entring må skje med tilstrekkelig med vann under kjølen. Gjorde et forsøk på å skli av en stein i går, med dårlig resultat. Måtte til med den første reparasjonslappen - som forøvrig fungerte flott. Så heretter blir ræva i først - og deretter beina inn i cockpit. Båten er så stødig så det er fullstendig piano sjøl med en halvmeter vann eller mer. Men tradisjonsfolket skulle videre til Nordskott for å være klar til eget arrangement i morra tidlig, så etter tolv en gang tøffa de ut alle fem. Jeg så dem langt ute i fjorden da jeg vel var kommet meg på veg sørover, for fulle seil, men med minimalt med framdrift. Etter noen minutter var jeg på høyde med de bakerste. Før de tok ned alt av duk og fór videre for motor. Men før avgang: Mer soling og varme! Vanskelig å rive seg løs under slike forhold, og god tid har jeg jo, siden jeg skal være på Nordskott fredag kveld. Men ved ettida pakka jeg sammen, og bega meg ut av Straumshavn for denne gang og satte kursen sørover. 
Første stopp ble en ren fotosafari a la multi-beskrivelsen over: Etter noen nautiske sørover langs yttersia av Hamarøya dro jeg hardt babord etter å ha snirkla meg innimellom holmer og skjær - inn til ankringsplassene i Dalsvær, den siste bukta før Hamarøya tar slutt. Ratta nesten inn til Nordland, ankra opp - og padla en runde og foreviga sandeldoradoet. I motsetning til Straumshavn er det en del hyttebebyggelse her, men allikevel ingen problemer med å finne ugenerte teltplasser. Plenty av strender å ta av, både på Hamarøya og holmene utafor. Men en del er djævelsk langgrunt! Vær forberedt på bæring hvis du treffer skeivt. 
Antrekk: Netto... mer eller mindre. Det lille av vinddrag kom nordvestfra - og ble utjevna av båtfarten. Med andre ord: Blikkstille i cockpit - og varmt! Utrolig å oppleve
Under fellesturen i fjor sommer streifa vi bare så vidt gjennom riket av holmer og skjær Rett nord for nordspissen av Engeløya, siden det er landstigningsforbud der i perioden 15. april - 31. juli. Med andre ord: Bare se - men ikke røre. Til tross for at været renner over av paradisiske
Klokka var nærmere elleve før jeg trakk inn i kveld. Etter en helt utrolig kveld med en lengre padlerunde, ankerpils - etterfulgt av middagsstell, radio og avslapping i cockpit. Rundt båten vaka småseien i et sett, fuglene fulgte etter - og geitene på land hadde kveldsamling og brekekonkurranse. Idyll - mot en tanngard av spektakulære Engeløya-fjell. Tror jeg stopper der. Etter en sånn dag blir ordgyting bare... komplett overflødig. Det ble en stopp og en padlerunde på nordøstsida av Måsøy i Valsvær. Ikke like mye sand og vegetasjon som på en del av øyene lenger inn, men like fullt vakkert og bugnende. Ankringsplassen var forøvrig et lite sandparadis - bunnmessig. Bruce's satt perfekt. Fant også en helt grei overnattingstrand i umiddelbar nærhet. For dem som vil være multi. Etter en rundtur i den sammenleggbare gikk ferden videre sørover, og snart var jeg på kjente trakter - blant annet fra fellesturen ifjor. På
Det ble bading og soling til kroppen ikke makta mer - og resten av turen ned til Nordskott var gudskjelov velsigna med litt sniktrekk i cockpit som holdt hauet under kokepunktet. Ble liggende å drive en stund ute i bassenget, mens jeg studerte tradisjonsbåtene i vindstilla mot en bakgrunn av Lofotenfjell. 
Runda inn på vågen - og fikk satt tampene i nærmeste seilbåt (kom litt brått på, gitt..... "Hvor f.... er trusa mi?") - som viste seg å være Palander (tidligere Torsvåg) fra Tromsø. De var interessert i et ekstra mannskap, og da jeg hadde avklart med et par andre interessenter, var saken klar: Jeg mønstra på som pit-mann. Dermed var det duka for et drøyt døgn med høy stemning og tett mellom begivenhetene - både sosialt og regattamessig. Først det sosiale: Siden hele Nordskott kokte i sommervarmen. Det ble godt med pils, sjølmat-koldtbord, ankerdram i skute etter skute - og masse hyggelige gjensyn. Blant annet med tradisjons-folkan fra Straumshamn... som ikke var tungbedde når det gjalt å bidra til stemninga. - Men fornuften vant til slutt: Ved ettida køya vi - så vi skulle være klar til Vestfjordseilasen dagen etter. 
Det var lite vind i starten, så streken ble flytta utover et stykke, og tidspunktet forskjøvet med en halvtime. Men så var vi igang - og det med bra seilvind fra nordøst. Fullt storseil og ener - og god trøkk mens vi valgte å bygge ca. 10 graders overhøyde i forhold til målstreken i Kabelvåg - i fall det skulle skje noe med vinden når vi nærma oss Austvågøy. I ettertid kanskje unødvendig, men sjøl har jeg opplevd et par ganger å tjene mye på det mot slutten... Så siden ingen av oss var synske, tok vi en sjanse. 
God marsjfart på turen over - i overkant av seks knop hele tida. Mens vi mysa ned mot en av konkurrentene, en nyinnkjøpt (til Vestvågøy) Rainbow - en skikkelig regattamaskin med LYS på 1,42 (Vi seilte en Bruce Farr One Off med 1,37) Ganske snart hadde vi distansert de fleste båtene, bare en håndfull - blant annet de to hardeste konkurrantene - var foran oss. Men vi fikk liksom ikke båten til å gli optimalt. Etter en stund seig den mint-farga Rainbowen fra oss (heretter døpt "Tannlegebåten" - fordi fargen minnet mye om venteværelset hos tannlegen hjemme i Tromsø) - samtidig som avstanden til First'en også ble større. Vi var litt usikre på hva vi skulle gjøre - og begynte å falle ned for å få litt mer fart. Det hjalp, og vi kunne dra ut en halv knop mer i snitt - mens vi nærma oss vindstilla. 
Plutselig var det slutt på vinden. Og båtene lå og dreiv i alle retninger, siden styrefarten også forsvant. Men vi slakka på alt av fall og skjøter - håndholdt genoaen, løfta på bommen - og prøvde å få seilene til å dra i den lille vinden som var. (Og som ikke var synlig verken i seilene eller på havet. Og - utrolig nok: Som under de verste tirsdagsregattaene klarte vi å hente ut litt framdrift. Til tider hadde vi i overkant av 3,5 knop - mens konkurrentene lå pæise stille. Men rett før vi hadde tatt igjen begge to, kom det en svak trekk som de også kunne skli mot mållinja på. Dermed klarte vi ikke å bli første båt i mål. Og "Blå bånd"-prisen gikk derfor til tannlegebåten. 
Men ut over det sopte vi reint. Klassevinner i klasse 3 - og vandrepokalen for den klareste seieren - uansett klasse. Skipperen var naturligvis mer enn storfornøyd, og feiringa foregikk fra vi kom i mål ved totida (resten av feltet ble liggende i vindstilla ute i Vestfjorden, og de begynte ikke å sige inn før 2-3 timer etter oss) - til seint på natt. Fullsommer og steikvarmt, Kabelvåg-marknad med boder, spisesteder, underholdning og høy stemning. Og lykkelige seilere over alt - det var tid for Den Store Forbrødringa. Både i båter, på "kongebalkongen" og dansegolv. Vi moillkosa oss - over evne. Men ingen datt på havet - så langt jeg vet. Sjøl om det ble mye dobbel- og trippeleksponering i lav midnattsol. Resten av turen over var bare kos. Først frokost avec, så masse hyggelig kjentfolkprat - før pannkakelunsj som ble avslutta akkurat tidsnok til å sette meg av i Ariel igjen. Alt stod bra til, så det bare bare å kaste loss og sløre sørover med en god nordatrekk i ryggen og gode 4 knop på GPS-en. Silkeføre - og steikvarmt i cockpit etter en litt småkjølig (alt er relativt... smil) overfart i kald sidevind. 
Men jeg var ikke før ute av den trangeste leia før jeg dro hardt babord i retning av noe lysende, kritthvit sand. Og snart var båten ankra opp, kajakken på vannet og paradiset Skotøya foreviga fra alle tenkelige vinkler: Trange laguner og grunne sandpassasjer, masse nydelig, hvit korallsand, blomserenger, frodig og bugnende. Kort sagt: Orgasmisk. Så ble det da også en skikkelig pause på badehåndkleet. Naturligvis etter et forfriskende bad. På svaberget, i ly for vinden var det steikende og nydelig. Sommerdrømmen bare fortsetter og fortsetter... 
Resten av turen sørover til Karlsøyvær gikk for motor. Rundt fire knop marsjfart, autopilot, mat og radio og verdens nydeligste utsikt etter hvert som jeg snirkla meg gjennom værene. Og naturligvis: Bare trusa - sola bakte skikkelig! Så får det heller være av Tromsø tapte for Rosenborg i siste kampen før ferien. I den store sammenhengen... osv. 
Rett før jeg dro styrbord for å legge meg til på bøya i kanalene på sørsida av Hjelløya ble jeg vár noe som rørte seg ute på fjorden. Og da jeg kom nærmere var det
Men etter at jeg fulgte dem en halvtime med utrulla genoa, dro de langtsomt videre nordover - og jeg tøffa inn i lagunen, fortøyde i bøya - og spretta velfortjent ankerpils... Litt trøtt etter en begivenhetsrik helg - men ikke verre enn at jeg kunne nyte lav kveldssol, før jeg tyna maksimalt med ladestrøm ut av konverteren for å kunne sitte og hakke her - samt bruke mobilen og kameraet også i morra. Nok en sein kveld, men litt mindre hysterisk enn i går. Det trengtes... smil
|
Forrige uke 
jeg rett vest etter å ha passert 
tanken - seiltanken.
sola titta fram for fullt for første gang på noen dager. Resten av kvelden ble helt nydelig og solbada, mens jeg fresa rundt i Cooperen og utforska området. Det som skulle være en kort "debut på tur"-runde for den sammenleggbare endte opp med hele Store Svellingen rundt
(ikke helt tilsikta, men labyrinten er vanskelig å finne ut av) - og de fleste varianter av vindretninger, landinger, bæring over tørrlagte sandbanker... You name it. Til og med bølger fikk den prøve seg på, og alt gikk gulle godt. Båten oppfører seg eksemplarisk, og er i tillegg
også enkel å entre og komme ut av fra badetrappa. Med andre ord: Konseptet fungerer førsteklasses! Og rederen var storfornøyd!
Meteorologen hadde moderert seg på morrakvisten. Nå lød varselet på muligheter for lave tåkeskyer onsdag og første del av torsdag. Jeg våkna med andre ord til gråsuppe og moderat antall grader - ikke morrabad og soltørking i cockpit som jeg hadde trodd. Men nå var jo ikke avslutninga på gårsdagen direkte ekkel da - så jeg overlevde.
Og satte i stedet kursen over speilblank Vestfjorden mot en annen av hjerte-smerte plassene mine, Straumshavn under Hamarøyskaftet. En av de lekreste plassene jeg noen gang har ligget på svai - og en plass jeg gjerne kommer tilbake til - ofte.
returen ble det til at jeg psyka ut/tok til fornuften. (Stryk det som ikke passer) Og returnerte mens jeg trøsta meg med at det kan være greit å måtte gi seg av og til også - ikke bare fortsette blindt oppover... for en hver pris. (Billig, men dårlig unnskyldning... smil) - I alle fall: Neste forsøk blir (helst) med turkompis og tau!
innerst inne i bukta fylt opp av fem tradisjonsbåter med like tradisjonelle (som alltid... Vi har båtlivet og "vegen er målet" felles, men ellers virker det av og til som om vi lever i hver våre verdener: Sankthansbål - kontra Tupperware... flir) mannskap. Alle på veg til Norskott for å delta i lørdagens Vestfjordseilas. De sist ankomne var ikke klare med middagsstellet før godt over midnatt.
sånt midt i Vestfjorden. Jeg kryssa over til Øksnesodden, skar klar av to ferger - og brumma nedover langs Lundøya til jeg hadde passert Fjetterstad - før jeg dro styrbord - ut til 
sandstrender. Men med seilbåt er alt mye enklere. Bare å finne seg en passende ankringsplass, hive ut jern - og padle en runde i varmende kveldssol.
gjennom alle værene på vestsida av Engeløya, mens jeg finnavigerte mellom skjær og båer ved hjelp av plotteren. Så langt jeg kan konstatere er den pinlig nøyaktig for tida. Stakene sto på meteren der de skulle - i følge PC-en.
som skulle ha skyss tilbake til Nordskott?" Jeg kom meg på beina i halvørska, snubla rundt og prøvde å finne gangsynet. Uten stor suksess. Litt blå tær, sannsynligvis et temmelig forvirra inntrykk - som ble ytterligere forsterka av at vi måtte snu et stykke utafor moloen for å dra tilbake å hente kameraet mitt som lå igjen i Palander. Men Bodøværingene smilte overbærende - og snart var vi ajour igjen.
en masse.. grindehvaler? Niser var det i hvert fall ikke, de var alt for store. Og der stopper zoologi-kunnskapene mine, så her får andre, langt mer kompetente tre til. Anyway: Det var mengder av dem som sannsynligvis gikk og beita på småfisk. Og de strakte hals og fikk overblikk, sto på hauet med sporen rett opp, hoppa, rulla i formasjon. I det hele tatt et skikkelig sirkus, mens de nesten rente rett på båten i flækkan. Skikkelig artig!