Avslutninga av året har vært som en enorm godteripose for oss tursugne, fylt til randen med fargerike, rødskimrende "polkagriser". Fra den konkrete, sideflesk-byggende og smaksløk-pirrende varianten med høyt sukkerinnhold - til de mindre håndgripelige, men desto vakrere og mer iøyenfallende pastellvariantene over sørhimmelen. Med andre ord: Noe for en hver smak.
Skitntind (1042)
Den helligste delen av Jula var knapt over før vi fikk på fellene og trakk de første skisporene opp flankene på Skitntind - mens den spede antydningen til morralys grodde fram i øst. Men - i motsetning til hva vi hadde trodd da vi kjørte fra byen: Vi var ikke aleine på Kattfjordeidet. For å si det forsiktig.
I tidligere tider var det knapt en skiløper å se på disse kanter før godt uti februar. Men det var før... og itte nå. - 2. juledag 2005 var det rene folkevandringa opp lia: Hightech-ungdommer iblanda gamlinger med mer moderat utrustning, nesten tredve i tallet bare denne ene morraen.
Vi fikk oss en flott tur opp gjennom bjørkeskogen mens sukkertøyproduksjonen tok til i sørøst. Litt småglatt i flækkan - akkompagnert av utvalgte kraftuttrykk - siden Big Stix-ene var litt feitere enn de breieste fellene mine. Noe som naturligvis ble retta opp - prompte - dagen etter. Kontoen stønner i smerte...
Men til topps kom jeg, takket være tålmodige turkompiser og god armstyrke. Men han var kald i vinden, så det ble et kort og forblåst besøk - med jeg produserte nok en serie undereksponerte og ustø digitale minner.
Så var det tid for dagens orgasme: Først tok vi løs ned den snøfattige toppflanken, ispedd mye stein - noe en av turkompisene fikk kjenne på til fulle, der han gjorde en helskrudd salto over en snødekt blokk. Men ellers var det flott svingeføre - som bevega seg i retning ekstatisk mens vi gradvis jobba oss innover og nordover mot den smalere og trangere nederste delen av flanken - før den bikka ned mot det innerste vannet.
Og for første gang i høst hadde vi perfekte, knedype pudderforhold. Rod Stuarts "I am flying" er kanskje ikke verdens hotteste låt - men når du kan leve den ut i praksis, med ski under beina? Perfec! Verken mer eller mindre.
Så får det heller være at det alltid blir litt skogsbruk den siste biten av Skitntind-turene. Det er en billig pris å betale for en ellers strålanes romjulstur.
Blåtinden (1180)
Og det tok ikke lang tid før vi var på veg til neste topp. Et par dager seinere lå vi og flekka sørover Lavangsdalen i tussmørket.
Målet var Blåtinden - Den sovende soldat blant venner. Nok et av disse tidligvinter-vennlige turmålene som har en tendens til å klare å suge til seg så mye snø for at svingene ikke bare forveksles med kjøring på dårlige grusveger i Lyngen. Klart: Det er høvelig tynt til tider, og det kan skrape godt under skian. Men det går - og da er turfolket vanskelig å stoppe.
Som mange andre topper i distriktet er også Blåtinden belemra med et skjørt av tett og bratt bjørkeskog. My favorite. Men her er det i det minste rydda en
skikkelig trasé gjennom elendigheten. Bratt og trang - og høvelig steinhard etter et par mildværsdager. Men høyst gåanes - og til dels kjøranes også, for dem med stort pågangsmot og dødshigen. - Når du har tatt av fra hovedvegen og parkert ved Skogsvoll eller Glitterheim, finner du den enklest ved å skrå deg oppover og østover i skauen rett øst av Kantornes.
Det gikk fort og greit oppover på flunkanes nye feller - mens dagen grydde, ikledd luftige, røde slør. Vi var kjapt ute av småskauen - og kunne nyte de brede flankene opp mot toppen. Sånn sett er Blåtinden en drøm: Du er fort oppe på fjellet, med en fantastisk utsikt i alle himmelretninger. Det var bare å legge seg på stavene og tråkke på.
Tid til et par snøprofiler ble det også. Folket er høvelig usikre på hvor godt underlaget er nå - med så mye kulde og vind over tid - kombinert
med lite snø. Rett nok fant vi et porøst lag med større krystaller rett over bakken, uten at det ble vurdert som usikkert. Men - de lærde strides - og teoriene er mange. Det
viktigste er alltid å ha den franske fjellførerens ord i bakhodet: "Skredet vet ikke at du er skredekspert". Sunn fornuft - kombinert med godt søkeutstyr - bringer deg langt... i live(t). De fleste ulykkene skjer tross alt i hjemmet.
Store, slakke flanker og rygger de siste hundre meterne opp mot hovedtoppen og varden (med innebygd nødbivuakk) - før vi kunne beundre dagens polkagris-produksjon i all sin herlighet. Mens dimmeren ble skrudd uendelig langsomt ned - rødt gikk over i
rosa, lilla - og etter hvert mørkere nyaser av blått. Det var på tide å svinge seg ned igjen.
En god blanding av skare, fokksnø og litt løsere partier - ispedd lett gnistregn. Snølaget er tynt! Og innimellom litt avansert akrobatikk - når overgangen mellom de ulike underlagene ble høvelig brå... Eller småskogen festa grepet - og sendte skiene i en retning og eieren i en annen. Men blir det trangt, bratt og glatt nok, går det fint an å bære litt.
Alle kom seg ned i ett stykke. Og snart rulla vi nordvestover igjen - mens mørket snørte sekken igjen rundt oss. Nok en dag i paradis.
Ringvassbu og Skogsfjorden
Og - om ikke dette var opplevelser nok: Dagen etter var sekkene igjen pakka - denne gang for overnattingsturer. "Flatskian" og lærstøvlene ble befridd for lagringsstøv og stelt og smurt etter alle kunstens regler. Før vi
kunne sette oss i bilene på veg nordover - og konstatere at de kan lage sukkertøy på Ringvassøya også...
Like utrolig vakkert som under toppturene, med pastellhimmel, stjernedryss og nordlystunger som en verdig ramme rundt nydelige skiturer, rødglødanes badstuliv og sosiale happeninger i overgangen mellom to år. Bedre går det knappast an å få det.
| © Tekst og bilder: Bent Svinnung |
|