Vestegga-vanvidd

Jeg skjønte det med det samme vi begynte på renna fra ryggen og opp bak Masta: Jeg har aldri tidligere gått Vestegga så seint på sommeren. Forholdene var mildest talt ille. Skal du gjøre traversen etter at snøen i renna har smelta, bør du derfor vurdere en annen og tryggere veg gjennom Hollendermassivet enn dette første, markerte hakket fra sør når du står og ser på tannrekka fra toppen av Blåmann.

Det begynte som en "normal" Blåmann-tur. Vi forlot bilen på parkeringsplassen ved starten av den gamle stien. Siden vi skulle returnere via Blåmannsvikdalen - og ville spare noen hundre meter ekstra gåing. (Dessuten er gammel-stien triveligere - men det tør jeg jo ikke si høyt...)

Snart hadde vi lagt bak oss fire-fem hundre høydemeter - mens det grodde fram stadig nye hoder foran og bak oss. Det var svært så folksomt på Blåmann denne søndagen i starten av september. Som det må ha vært hele sommeren, etter slitasjen å dømme. Nå er stien gjennom topphammeren til og med synlig fra byen - som en hvit stripe - et tråkk - av opprotet småur. Og følelsen av urørt fjell er definitivt borte.

Men det er veldig hyggelig at folk går på tur! Sjøl om det var underlig for første gang å være på toppen samtidig med flere titalls lykkelige turgåere. (Kan det være at Ti på topp trekker ekstra mange?) Normalt er jeg her bare vinterstid, og da skal du være heldig hvis du treffer på andre.

Men vi ble ikke lenge på toppen. Tok oss bare tid til en kort matpause og litt kjentfolk-prat - før vi bevega oss videre vestover, langs Vestegga. Som i min målestokk er morsom og eksponert klyving. Men som krever at du beveger deg kontrollert, siden det er høvelig bratt i alle retninger. Samtidig som takene er gode - og det stadig vekk åpner seg nye muligheter når det ser som "svartest" og brattest ut.

Vi brukte støttetau på de to vanlige punktene, opptaket fra første skaret og svaplata rett før du er ferdig med sjølve egga. Vi kunne naturligvis brukt mer tau, men fjellet var tørt og varmt, det meste satt godt fast - og det er rikelig med gode tak. Snart sto vi helt nede på ryggen og kikka opp mot toppene i Hollendermassivet. So far, so good.

Men nå begynte den ubehagelige delen av turen. For jeg har tydeligvis aldri vært her så seint på sommeren før. Normalt ligger snøen langt opp i Masta-renna til godt uti juli. Det rekker sjelden å bli helt bart her - før den første høstsnøen legger seg igjen. Nå lå det imidlertid bare en liten, møkkete flekk nederst i renna - resten var flyttbart, vertikalt småbruk.

Starten var grei: Riktignok løs, men stort sett jord og småur - iblanda enkelte større steiner. Vi tok det rolig - og unngikk å sette for mye i bevegelse. Mens vi holdt oss til venstre i renna og bare prøvde å belaste stein som så ut til å sitte godt fast.

Det gikk høvelig greit til vi var midtveis. Da ble det med ett langt mindre hyggelig. Det går en smal kam mitt i renna som består av "grunnfjell" - men rundt den er det mye som ikke ligger særlig stabilt. Det har sannsynligvis rast jevnt og trutt her, for flere steder hadde det danna seg demninger - som bare ble holdt på plass av blokker som hadde kilt seg - midlertidig. Og bak dem: Masse lausmasse iblanda blokker helt opp i kubikk-størrelse. Vi løste ut en slik ansamling rett etter at vi hadde passert den - og den dundra ned renna med et forferdelig spetakkel og spredte seg i vifteform ut over flata hundre meter lenger nede. Det er vel unødvendig å si at vi var lykkelige da vi kom oss inn på fastere grunn - og kunne spurte de siste titalls meterne til skaret.

Vi så ferske fotspor i grusen i skaret som pekte nedover renna. Og jeg tenkte med gru hvordan de måtte ha hatt det, de som nylig hadde forsert elendigheten på veg ned - med fare for å få alt etter seg. Men det hadde tydeligvis gått bra - og de heldige var nok blant den gjengen med klatrere vi traff et par timer tidligere, på veg østover langs egga mot Blåmann. Dette var forøvrig aller første gang jeg møtte andre her - sånn sett en skikkelig begivenhet!

Men hvordan unngå farene? Skal du gå Vestegga så seint som august/september, bør du velge et annet sted å krysse Hollender-rekka. Sannsynligvis er renna mellom Zapffe-toppen og Lanterna et langt bedre alternativ, sjøl om den også er bratt og løs på vestsida. Mens svaene på østsida er lett gåanes. MEN: En travers av vestegga på Blåmann er absolutt enklest og tryggest før fellesferien. Sjølve egga blir tidlig bar, og kombinasjonen av eksponert, varm klippe, isøks/stegjern og gode snøforhold i rennene er optimal både sikkerhets- og tidsmessig.

Også flanken ned fra Masta-skaret på vestsida av massivet var løs, men i motsetning til østsida lå det meste høvelig godt forankra. Men ikke bedre enn at nedturen krevde full konsentrasjon. Etter elefant-spising metoden: Bit for bit. Og steg for steg - kontrollert.

Etter diverse bær-pauser var vi snart nede på lyngflankene under Baugen - og kunne snirkle oss mellom flågene ned til bunnen av Blåmannsvikdalen. Hvor vi spanderte på oss et stort smil og en pust i bakken - mens vi beundra tinderekka over oss.

Turen ut dalen og tilbake til bilen gikk småplystranes - mens vi innimellom kikka opp på egga og gjenopplevde passasjene. Og var stortfornøyde med dagens innsats.

Krona på verket ble en nydelig, rosa solnedgang i vest - mens vi rulla de siste kilometerne tilbake til byen. I sør kom gråsuppa siganes, og i løpet av natta kom regnet. Bedre timing går det knapt an å få.