Bomtur på Bjørnskardtinden

Av og til er det morsomt også å skrive om de turene hvor vi ikke nådde toppen. Nettopp for å understreke det faktum - forhåpentligvis - at det er vegen som er målet. Enten distansen tilbakelegges per bein, hjul, ski eller åre. Gleden over å være underveis. Andre helga i august - forøvrig en temmelig våt opplevelse - var et typisk eksempel i så måte.

Værmeldinga var rett ut sagt r.... Og etter å ha kikka samtlige værvarslere i kortan var konklusjonen klar: Vi skulle ha flaks om oppholdsværet holdt seg hele FSG-turen til Bjørnskardtinden. Bygene lå i kø ute i havet, og blåveggen tyda på betydelig overdreven optimisme hos MET og Storm.

Men turlysten var ditto stor hos den lille, men målbevisste gjengen som samla seg rundt turlederne på Fridtjof Nansens plass lørdag morra. Av gårde skulle vi - sjøl om vi kanskje ble nødt til å snu på grunn av lavt skydekke, dårlig sikt og regn.

Det begynte bra. På veg gjennom bjørkekrattet og over myrene sørover Bjørnskarddalen var flankene på østsida periodevis solflekka, og dess lenger inn i dalen vi kom, dess høyere ble skydekket. En stund lå toppene av Hamperokken og naboen, Bjørnskardtinden og glitra i sola. Men det ble kortvarig. Etter at vi hadde dreid nordover og begynt på den løse og steinete flanken opp mot egga mellom Stortinden (1258) og Bjørnskard- tinden (1358) tetna han til igjen. Og før vi hadde rukket helt opp til egga var toppene svøpt i hvit bomull, samtidig som vinden og regnet økte på.

Det ble bare en kort, forblåst stopp på egga oppunder toppen av Stortinden, på ca. 1140 meter. Med panoramautsikt over mot Hamperokken (1404) og Middagsaksla, og ned mot Litleskardvatnet og Litleskardet.

Vi konstaterte at eggen videre oppover mot hovedtoppen ble i overkant glatt og uforutsigbar i drittværet - snudde, og satte kursen ned flanken igjen. Til mindre vind, bedre temperatur - og matpakke og termos. Mens vi nøt frodigheten, blåbæra og idyllen i dalbunnen. Matauk-genet kjempa hardt og fortvila mot uante mengder med bærtunge ris. Men det ble med enkelte munnfuller - bærplukkeren lå igjen hjemme.

Prosjektet tok sine seks timer før vi var tilbake ved bilene, men alle var strålanes fornøyde med en lang og begivenhetsrik dag utendørs. Som garantert hadde endt opp på sofaen - hadde vi blitt i byen. Dessuten: Nå er befaringsturen unnagjort! Neste gang blir det avansert tinderangling - og traversering av hele hesteskoen rundt, med retur via Hamperokken og Middagsaksla.

Søndag bøtta det ned. Like fullt satte vi oss i bilen og rulla i retning av Lakselvbukt - mens vinduspusserne hadde mer enn nok å jobbe med. Målet for dagen var moderat: Lakselvnesåsen (474 meter) - en av de ti "obligatoriske" hompene i Ti på topp-lista.

Og så mye er sikkert: Hadde det ikke vært for Ti på topp så hadde vi neppe kommet oss på tur denne dagen. Og fått sjansen til å kaste beundrende blikk gjennom bilvinduet opp mot Lille Piggtinden (1032 meter) - i fortsettelsen av Lakselvnesåsen østover. Den er nå lagt inn på "må besøkes"-lista - men på en dag med færre skybrudd og tørrere, varmere klippe. Men synet var majestetisk. Det er mange vakre fjell! Og flotte turer.

Ti på topp må også ta æren for mandagens topprosjekt - før regnet satte inn. Turen opp til varden på Stormheimfjellet (1222 meter) er kanskje i overkant lang for en kort september-ettermiddag - og det var ganske riktig blitt helt mørkt før vi var tilbake ved bilen etter en fire timers tur langs ryggen. På vekselsvis skogssti, mosekledde flanker og jord/skifer. Den desidert mest behagelige fotturen av årets "ordinære" topper - men også den lengste. Herved anbefalt!