Sylte og snø i Steinbøhytta

Julelunsjen dette året skulle nytes i eleverte omgivelser - bestemte arrangementskomitéEN. - Eller rettere: Han framsatte forslaget: Hva med et lite pustehull i førjulsstria med innlagt friskluftsdose? Målet for ekspedisjonen skulle være Steinbøhytta, rett under toppen av Fløya, bare noen få hundre høydemeter fra Tromsø sentrum.

Den er følgelig blant de mest tilgjengelige hyttene til Troms Turlag, halvveis oppe på ryggen av Fløyfjellet, en snau halvtimes rolig gange fra Fjellheisen. Du sikter bare på et naturlig drag nord for toppen med en tydelig varde et stykke oppe - så er du der.

Fronten med vinduene ligger vestvendt, med en fantastisk utsikt mot byen og fjellan på Kvaløya. Og tar du en tur ut - mot Tromsdalstinden i øst. Den perfekte plassen å nyte lav kveldssol etter en kjapp tur opp til Fløya - enten i døråpninga med kaffekopp i neven eller ved det massive utebordet som ble løfta opp med helikopter i forbindelse med restaureringa av hytta som ble gjort tidlig på åttitallet i regi av Troms Turlag og Fylkeskonservatoren i Troms.

Steinbøhytta bærer navnet til opphavsmannen, tidligere redaktør av Bladet Tromsø og en av initiativtakerne til Tromsø Turistforening, Erling Steinbø. I 1907 sto det første utgaven ferdig, og har siden da vært flittig brukt av turgåere - for det meste på dagsbesøk.

Standarden er mildest talt enkel, veggene er bygd av stein uten noen form for isolasjon - så 'steinbu' er nok mer dekkanes enn 'hytte'. Men uten at det forringer opplevelsen. En vakker plass!

Du finner beskrivelse av hytta samt flere bilder både fra restaureringa og nåtid i Troms Turlags 100 års jubilemusbok, På tur i Troms. Som også inneholder beskrivelser av de andre hyttene til turlaget, turforslag osv. Anbefales!

Lunsjavtalen vår ble gjort på en tidspunkt da snøen fremdeles lå hvit og jomfruelig i flankene, himmelen var klar og overstrødd av stjerner, og turen opp en enkel spasertur med sekk og staver. Men ting endrer seg hele tida - også været. Som det har gjort mange ganger allerede i vinter. Masse snø og perfekte lysløyeforhold den ene dagen, avberra og trøstesløst regn den neste. Det oppleves omtrent som å ha gått seg fast i en svingdør.

Da dagen for julebordet opprant var vi akkurat ferdig med en 'total nedsmelting': Det meste av snøen i lavlandet hadde forsvunnet, noen få kuldegrader hadde gjort om alt av fuktighet til is - og med et tynt nysnølag på toppen var det duka for mange kjappe, potensielle returer. Stegjern og isøks ble funnet fram - og kom til nytte allerede fra de første, famlende skrittene opp heistraseen. Det ble mye skrapelyder på vegen opp, mens underlaget skifta mellom nysnø, blankhålke, frossent gress og stein. Snøbygdene kom og gikk i høyt tempo - ett øyeblikk var det klart vintervær, det neste tett snødrev og dårlig sikt.

Vi var fire da vi nådde Fjellheisen, men en hadde allerede virra rundt i snøbygene en god stund - uten sikt - og var kald og lei. Siden sørhimmelen var tung og svart av innkommanes byger, bestemte to seg for å returnere til byen - mens vi andre slo på GPS-en og fortsatte østover. Underlaget underveis varierte mellom avberra rygger og hoftedype fokkskavler, så framdriften var til tider dårlig. Men opp på ryggen kom vi oss greit, og plutselig lå den der - Steinbøhytta.

Snøfonna foran døra var formidabel. Kanskje ikke så rart, plasseringa tatt i betraktning. Vestvendt fasade, akkurat passe vinkla for å samle opp nordvesten i le. Vi måtte måkke et par-tre kubikk før hele døra (katedral-format! Må minst være dimensjonert for velvoksne basketballspillere) var skikkelig rydda - og vi kunne åpne og gå inn.

Skjønt - "inn"? Snøfonna som dekka hele østveggen var minst like imponeranes som den ute. Og viste med all tydelighet hvorfor dette lille krypinnet er utstyrt med intet mindre enn fire - 4 - spader! To dytta oppunder takskjegget ved inngangsdøra - og to på steinbenken på innsida. - Nå var vi bare to, så plassbehovet var begrenset. Vi spadde bare av en del av bordet og tilstrekkelig med benkeplass for å få plassert sitteputene - og så var det bare å pakke ut all maten.

Vi var godt kledd, hadde tilstrekkelig med mat for et par dager - og de røde julelysene som dekorerte snøfonnene brant varmt og lunende. Uten at vi fikk ro i kroppen av den grunn. Raske blikk ut døra avslørte av sikten varierte mye. Innimellom så vi helt ned til byen, i neste øyeblikk forsvant "juletreet" på Fjellheisen fullstendig i bygene. Så vi spiste oss ferdig og returnerte ned flankene høvelig kjapt, siden lysta på værfaste timer bare noen steinkast fra byen var liten - uansett om Steinbøhytta var aldri så (snøfylt) trivelig. Men - konklusjon: Flott tur, og godt endelig å få rørt litt på seg. Og en ny tradisjon er født! Det blir nytt forsøk neste år.

Se også bildene fra en høstlig visitt.