For meg er Breidvika på yttersia av Rebbenesøya først og fremst båt. I snart tretti år har jeg jevnlig besøkt stranda med et utall farkoster, alt fra støyende og hurtige Zodiacer med varierende motorstyrke - til litt mer 'vegen er målet'-opplevelser per kajakk og seilbåt. Derfor var det nå på tide å prøve noe helt nytt: Ta beina fatt.

Nytt for meg - men ikke for de mange turgåerne som opp gjennom årene har tatt den spektakulære turen over fjellet. Og som er årsak til at deler av stien over skaret mellom Stortinden og Bukketinden står avmerket med en stiplete strek på kartene. Dette er ikke det indre av Kongo - her har det vært folk før!

Ikke minst FSG-erne har vært trofaste besøkende. Derfor var det ikke mer enn rett og rimelig av de valgte den en kilometer lange sandstranda som mål for Fjellsportgruppas og Tromsø havpadleklubbs fellestur helt i slutten av juni.

Noen gikk over fjellet - andre kom padlanes - mens atter andre valgte en mer komfortabel (og desto mindre slitsom) RIB. (Rigid-inflatable boat = 'stiv-oppblåsbar båt')

RIB-en var naturligvis også langt mer romslig enn en overnattingspakka tursekk. Derfor sprikte menyene fra frysetørra lettvekt til hemningsløse overflodshorn av noen grillmiddager. Men var det noen medfølelse å spore??? Absolutt! Grillspydet som 'ble til overs' smakte fortreffelig...

Og siden vi først står og 'ser' mot tinderekka: Skaret vi passerer på vegen over ligger akkurat skjult bak toppen til venstre, Bukketinden (663 meter)

Men turen starter på andre sida av fjellene. I fjæra på sørøstsida av Rebbenesøya. På - eller i nærheten av Sætervollneset, et par kilometer etter at du har passert Botnbukta.

Kjør til du føler at vegen begynner å helle utfor igjen - da skal du ha ryggen opp mot Grønlifjellet (208 meter) på høyre hånd.

Fra toppen av Grønlifjellet går turen videre i retning Strompedalstuva (275 meter). Her kan du velge om du vil gå på øst- eller vestsida av toppen. Den vestre er jamn og lett der den bygger høyde, passerer toppen og bikker behagelig ned mot det øverste av Strompedalsvatnan. Mens østsida er brattere og mer variert - der den bringer deg ned til det andre vannet.

Fra det øverste vannet stiger flanken bratt opp mot skaret, og det kan fort bli nødvendig å klyve litt. Mens fra skaret kan du bare slippe deg ned i Breidvika. Herfra og ned til stranda møter du det meste av underlag: Fra steinur - via grus, mose og lyng - til store myrområder og sandbanker. Med andre ord. Variert og behagelig!

Den første motbakken etter at bilene er parkert og sekkene pakka. På en typisk grå dag, men lett yr blir fort behagelig avkjøling når pulsen stiger og svetten pipler.

Turen over fjellet er bare drøyt seks kilometer i luftlinje. Men takket være et høyst vekslende underlag, alt fra lyngmo og rusleterreng - via bratt oppstigning/nedstigning og stein/ur - til våt myr og sandbanker, så kan turen fort bli til en mange timers 'ekspedisjon'.

På veg forbi Grønlifjellet - i retning Strompedalstuva. Som ligger og stanger i skyene framme til venstre.

Det øverste av Strompedalsvatnan. Bak til høyre: Starten på den bratte (og sleipe, hvis været er fuktig) flanken opp mot skaret.

Betenkt turfølge studerer flanken. Samtidig som regnbygene tetta seg til rundt oss. Det var tid for å trekke jervenduken over haue og sekk og koble over til kontemplativ modus.

Nesten oppe! De siste, bratte meterne før kanten - som ligger på ca. 460 meter. Bak oss ligger de tre Strompedalsvatnan på rekke og rad.

Belønningen: Ved varden sprekker plutselig skydekket opp, og de første, lave kveldsstrålene farger alt de treffer gyldengult. I bakgrunnen, midt på bildet: Toppen av Stortinden (629 meter).

Jeg skrev at jeg aldri tidligere har gått til Breidvika. Men det betyr ikke at jeg ikke har tilbrakt mye tid i fjellene her opp gjennom årene. Blant annet brukte jeg for et par decennier siden en hel natt i midnattsol på traversen dalen rundt: Bjørnnakken, Rovatuva, Helvetestinden, Stortinden, Bukke- tinden, Hestekjeften, Geittinden, Arntuva, Råstuva og Slumpen

En grei spaser- og klyvetur på brede rygger - med ett unntak: Eggen fra Helvetestinden. Som er - nettopp - et helvete. Smal, laus, full av jord og glatt grønske, en 'sitte-over-skrevs'- variant med bratte flanker på begge sider. Et fall her kan fort bli fatalt.

Jeg berga meg den gangen takket være en alpinhammer som ble stukket i sekken 'for sikkerhets skyld'. Hvis ikke hadde det blitt en lang omveg halvveis ned i dalen før traversen kunne forsette omtrent fra der vi nå står.

Men - det er egentlig ingen grunn til å gå hele runden. Også kortere biter av traversen kan anbefales på det aller varmeste. Og utsikten? Fantastisk!

Egga sett fra siden - et stykke nede i dalen. Som du ser er den ikke bratt - i lengderetningen. Men begge de to sideflankene ender i ubehagelige stup. Definitivt ikke plassen du begår personlige feil...

Breidvika og dalen i lav kveldssol. Med truende skyer - som gradvis løser seg opp og blir erstatta av blå himmel.

Lettelse i antrekket. Samtidig som regnbygene trekker seg unna kommer varmen. Regntøyet blir pakka ned mot en bakgrunn av majestetiske topper.

På veg ned i dalen. Til Breidvika velger vi å holde langt til høyre - noe som viser seg å bli en våt fornøyelse. Sjøl etter en forsommer uten de store nedbørsmengdene er myrene på elvesletta høvelig våte. De høye fjellstøvlene kommer godt med.

Endelig ferdig med myrene. Den ytterste delen av elvesletta består av tørr sand og gressmoer. Som elva snirkler seg gjennom på veg ut i havet. I bakgrunnen en skalk av Sørfugløya.

Avansert 'vade'teknikk - den aller siste kryssingen før vi er framme. Om turkompisen kommer seg over? Se, det sier ikke bildet noen ting om... smil

Velkomstkomiteen. RIB-folket og sola stråler om kapp når vi når fram til teltplassene nord på stranda.

Forøvrig et omdiskutert valg rundt bålet kvelden etter, når resten av folket har rukket fram. Siden kveldssola forsvinner først fra denne delen av sletta. 'Hvorfor valgte dere ikke telt- plassene helt sør?'

Valget er også opphav til ytterligere forviklinger. Siden sletta ligger trukket tilbake - og ikke er synlig fra havet, lander noen av kajakkene en drøy kilometer feil.

Og de oppdager ikke dette før båtene er tømt for innhold. Dermed blir det egen trimtillegg for de utvalgte for at de skal kunne ta del i det sosiale nattelivet.

Men før folket kommer siganes får vi en kveld og en lang formiddag for oss sjøl i idyllen. Tid vi bruker til flere streif i området. Først en tur nesten rundt hele neset og over til Nordstranda, deretter langs stranda helt ned til teltsletta i sørenden.

Tidlig ettermiddag - og kajakkfolket begynner så smått å sige inn elva. Stemninga er upåklagelig.

Bålstemning - litt utpå kvelden. Mens sola farger fjellene gule sitter vi i skyggen og depper... smil (Dvs. noen depper - mens vi andre moillkosa oss.)

Trubadurix er som alltid til stede - og godt utstyrt. Blandakoret 'Utaførr' når nye høyder...

Dagen derpå - og returen over fjellet. Denne gangen velger vi å holde langt sør i dalen, noe som viser seg å være langt lurere enn den fuktigere varianter over myrene på nordsida.

Sandmoene på sørsida strekker seg helt inn til tindfoten - og er tørre og lette å gå på.

Halvveis oppe i flanken mot skaret. Turfølget er godt spredd - folk rusler i sitt eget tempo og nyter været og utsikten.

På skaret. En siste pause i storslåtte omgivelser, toppen på Bukketinden i bakgrunnen og Strompedalsvatnan nede til høyre.

En siste kikk ned i Breidvika hvor kajakk- og RIB-folket gjør seg klar til avgang. (For de med ekstremt gode øyne...)

Bildene under: Nedstigninga til det øverste av Strompedalsvatnan i to akter: Til venstre den første, bratte passasjen, til høyre bunnen av flanken med de siste svaene før storura tar til.

Absolutt siste pusten i bakken. Under passering Strompedalstuva langs det øvre traseen.

Ringen er sluttet. De siste meterne ned til bilene - før en smertefri retur til byen. Siden vi fikk oss plass lengst framme i ferjekøen.

Jeg huska til og med å levere tilbake bestikket som jeg lånte i byssa på veg til Rebbenesøya. Kan en ønske seg mer..? Hukommelse?