En varm, solfylt helg i september - og gjensyn med Steindalsbreen i lag med en håndplukket gjeng FSG-ere. Ganske nøyaktig tjue år etter at jeg sist gjorde eget - og turkompisenes liv utrygt i brefall og på flanker.

Nå brukte vi området mest vinterstid på den tida. Når alt av sprekker var dekket av store mengder snø, og lausmasse og ur lå fastfrosset under lett gåanes flanker og snørenner.

Sånn sett føltes det trygt - på åttitallet var vi alle udødelige og breddfulle av erfaring. Men realitetene innhentet de fleste av oss: Etter litt skredsurfing og nærkontakt med sprø is fikk de heldige sjansen til å lære at livet er mer nyansert enn som så... Og så uendelig mye mer dyrbart.

I løpet av to turdager gjorde vi unna hele brefallet på Steindalsbreen, toppen av Sfinxen ('prikken' midt på, helt til venstre på kartet - mellom skarene på 997 og 1055 meter) - og avsluttet med et toppforsøk på Steindalstinden.

Bretungen mellom Imagáisi til venstre og Nállančohkka til høyre. I midten: Sfinxen.

På veg inn Steindalen. Breen med moreneryggen kommer stadig nærmere.

Det har skjedd store forandringer siden vi opererte her inne tidlig på åttitallet. Bretunga har trukket seg merkbart tilbake, og metallplater med stansa bokstaver og tall forteller i klartekst om store, årlige endringer. Breen krymper med rekordfart.

På med utstyret. Vi deler oss i to taulag med fem i hvert.

Oppsøkende virksomhet. Lek & lær i den bratteste og mest oppsprukne delen av brefallet.

Taulag nummer to på jakt etter en egnet plass å krysse sprekken.

Det ser flatt og lett gåanes ut - tilsynelatende. Men skinnet bedrar.

Taulag nummer to har kommet seg over brefallet og kan nyte sola på hovedbreen.

Et glimt videre oppover breen. I det fjerne Imagáisi og Sfinxen.

Stilstudie av Sfinxen. Ikke akkurat ruvende i høydemeter. Men et lekkert miniatyrfjell - utseendemessig.

På ryggen, 1055 høydemeter - med utsikt mot flanken på Sfinxen. En gruppe valgte å følge ryggen i venstreprofilen - en annen snørenna.

Befridd for vekten av sekken gikk det høvelig fort oppover snøbakken.

Stilstudie i lys og skygge. Vi parkerer sekker og tau på skaret mellom Steindalsbreen og Ellendalen og fortsetter opp ryggen med bare stegjern og isøks.

'Normal'vegen - fra toppen av snøbakken og videre opp sørryggen. En uryddig labyrint av småvegger, sva, store blokkoppstablinger og lausur/grus.

Utsikten ned i Ellendalen - midtveis oppe på Sfinxen. I bakgrunnen, til høyre: Lakselvtindane.

Ei gruppe velger å gå snørenna mer frontalt på Sfinxen, og slipper på den måten unna den første delen av ryggen.

Men snølaget er tynt mot toppen, og de ender nesten med grusklatring - før stegjern og isøks blir parkert.

Topphammeren. Ganske løs - og med store blokker stabla i hauger som ikke akkurat ser ut til å ligge veldig trygt. Og innimellom all steinen: Rustne bolter etter tidligere bestigere.

Toppen nærmer seg! Glimt ned den bratteste og mest oppstabla biten av topphammeren.

Til venstre: Nállangáisi, til høyre: Nállančohkka og Gaskačohkka - og i midten kan du skimte toppen av Njallavárri.

De siste meterne til toppvarden. I bakgrunnen: Ellendalstinden.

Første pulje bestigere, dandert rundt varden. Bak, til høyre: En snipp av Imagáisi.

Steindalstinden, sett fra leirplassen nede i Steindalen (Gievdanvággi).

De to toppene: Den bakerste er høyest med sine 1511 meter - mens den framste er 7 meter lavere.

Høstfarga stemningsbilde ned Steindalen, med Gievdanjohka i forgrunnen. Melkehvit av smelta brevann, og med akkurat så høy vannføring at vi klarte å komme oss over uten å vade.

Vel oppe på Middagsryggen etter en grei oppstigning fra dalbunnen. Kun et kort parti med tettere bjørkeskog - før flanken åpner seg helt til topps. Mose, lyng og litt ur - og veldig greit gåanes.

På tur opp ryggen. Vi følger den til vi er over det brattere klippepartiet midt i bildet. Deretter traverserer vi flanken videre vestover.

Klippepartiet mellom de to toppene, rett over bretunga på sørsida av Steindalstinden.

Lyngen-fjell på sitt beste. Laust, bratt og nesten uframkommelig sommerstid.

Hit - men ikke lenger. Vi prøver oss i retning rennesystemet mellom de to toppene - men skjønner fort at dette prosjektet er dødfødt. Både tids- og sikkerhetsmessig.

Bratte sva med lausmasse som hviler mot partier med større ur. Grus og småstein har slått seg midlertidig til ro på kanten av avgrunnen, klare til å avlyde tyngdeloven ved første, forsiktige vibramberøring. Vi snur etter hundre svette meter.

Neste toppforsøk kommer definitivt til å skje vinterstid. Mai-juni burde være ideelt: Bresprekkene er fremdeles godt tildekket, snøflanken mot toppen mer eller mindre sammenhengende og intakt. Og alt bevegelig fastfrosset.

På veg tilbake langs flanken. Utsikten østover over Storfjorden, mot Horsnesfjellet og Sommarfjellet til høyre og Reppifjellet, Middagsfjellet og Falsnesfjellet til venstre.

På veg ned ryggen. Et mer nordlig utsnitt av Storfjorden. I det fjerne - bak Falsnesfjellet - et glimt av Skibotn.