De har en del felles - maiturene til Troms' høyeste topp, Jiehkkivárri og jaktsesongen på høsten: Mange rastløse, utålmodige folk på startstrek- en, klare til å hive seg rundt på et øyeblikks varsel for å kunne utnytte et hvert tilløp til penvær. Og masse nypussa og nyslipt utstyr.

i de første årene mine nordpå sto Jiehkkevárri på langs-turen oppført under Ekspedisjoner. To dager tok topprosjektet - inklusive overnatting i snøhule på Fugldalsbreen. Vi gikk altså stort sett fra nord mot sør. Grunnene var mange: Større respekt for været og fjellet enn i dag, bedre tid (det vil si mindre urban-stress) og dårligere utstyr. Bare for å nevne noen.

Tidlig på åttitallet var det ikke uvanlig å få seg skikkelige meteorologiske overras- kelser på tur, og snøhuleovernattinga var et forsøk på å komme "rundt" problemet. Kjørte du hauet i skydekket på veg oppover lørdag ettermiddag fikk du en ny sjanse om morran. Når du våkna til skyfri himmel og en lang dag med vindstille solsteiking opp flankene mot hovedtoppen.

Men så hadde vi da verken værmelding på mobilen, GPS eller ski og sko det gikk an å kjøre nedover med. Det gikk i håndkompass og kart - og det eneste Atomicskiene mine hadde til felles med dagens telemarkski var navnet. Med innsving som knapt kunne måles i millimeter var det så som så med svingeevnen - mens skiskoan derimot tillot at beina ble vridd rundt 360 grader minst et par ganger før det ble merkbar motstand i læret. Kort sagt: Høvelig ustødig.

Hovedgrunnen til valg av gåretning var altså ikke behovet for å få mest mulig solsteiking - men å kunne minimalisere nedkjøringen - og heller få maksimalt ut av skituren inn Fornesdalen, opp Fornesbreen, Fugldalsbreen og over Kveita mot hovedtoppen. Før den desperate nedkjøringa via Blåisen begynte. Dette var også før skifellenes tid, så her var det kun smørekunnskaper og fiskebein som gjalt. Og var du riktig heldig klabba treskian i de bratteste bakkene slik at du hadde naturlige "feller" til du kom så høyt at snøen frøs til igjen - og kunne skrapes av før nedkjøringen. (Bildene i denne delen av historikken er tatt i 1981.)

Men utviklingen gikk framover. Først kom fellene, deretter de elektroniske hjelpemidlene - etter et mindre tilbakeslag da digitaluret ble introdusert. Noe vi fikk erfare til fulle en nullsiktdag da vi var nødt til å finne vegen fra hovedtoppen til Holmbukttind kun ved hjelp av håndkompass. Jeg gikk bakerst med kompasset og korrigerte mannen foran meg i taulaget, mens resten av gjengen forsvant i snødrevet. Det gikk sakte, men greit framover. Trodde vi. Inntil jeg - mellom bygene - plutselig skimta en nesten loddrett flanke rett til høyre for oss. Som overhode ikke skulle vært der. Vi hadde ikke noe valg - måtte bare tråkke tilbake i våre egne spor til vi igjen sto mellom brødskiverester og kremmerhus på hovedtoppen.

Det viste seg i ettertid at vi hele tida hadde dreid jamn og trutt mot høyre, og hadde foretatt en nesten full 180 graders sving i løpet av noen få hundre meter. Følgelig hadde vi stått og sett ned flankene på nordvestsida av hovedtoppen da vi snudde. "Synderen" var digitalklokka mi - for etter at den ble putta lengst ned i sekken, retta kompassnåla seg igjen mot magnetisk nordpol - og vi traff rett på Holmbukttindryggen ved andre forsøk.

Men det var da - og itte nå. Dagens Jiehkkevárri-turister er for høyteknologiske astronauter å regne sammenliknet med nikkers-, bomull- og bambusadelen på tidlig åttitall. Det meste har blitt syntetisk og fargerikt, utstyret (med unntak av skiene!) lettere og lettere - og tempoet ditto større. Det finnes vel knapt et menneske som overnatter på turen lenger, med mindre det skjer av ren nød. Mobilen sender deg oppdaterte værmeldinger en gang i halvtimen hvis du ønsker det, og GPS-en vet på meteren hvor du befinner deg. Den største spenningen knytter seg til snø- og føreforholdene.

Da jeg begynte å gå på Jiehkkevárri var det få som brukte tau. Men det skjedde raskt en holdningsendring, og "gjennombruddet" for egen del skjedde i forbindelse med en leteaksjon noen høstdager på midten av åttitallet. Jeg var med et av forsvarets Bell-helikoptre på søk i brefallene rundt hele massivet og fikk se på nært hold de passasjene vi glade og lykkelige kryssa vinterstid - uten tau. Det var en tankevekker av dimensjoner. Samtidig var det også en del nestenulykker i Blåisen som ytterligere aktualiserte debatten rundt taubruk. Mange trakk derfor den konklusjonen at det kanskje ikke var så dumt å bruke tauet på de mest utsatte plassene.

Nå var ikke all taubruk like gjennomtenkt. Vi kjørte blant annet ned brefallet i Blåisen på ski - i tau! Det skal vel ikke mye fantasi til for å se for seg "worst case"-scenariet hvis førstemann hadde ramla igjennom. Men ingenting skjedde - med oss - og gradvis satte fornuften inn, samtidig som vanene endret seg.

Blåisen mista med årene litt av statusen sin, samtidig som introduksjonen av kjøreskiene gjorde at flere valgte å gå turen nordover over massivet for å få mest mulig svinger ut av nedkjøringen mot Fornesdalen. I rett tid, spør du meg. Kravet til tempo og lettvekt gjør at flere og flere legger igjen sikringsutstyret hjemme - samtidig som nedsmeltingen av breene i Lyngen er godt synlig. Diskusjonen går derfor høyt for tida om hva som er tilstrekkelig kontra sikkert. Jeg tar nå med tauet uansett... smil - Gamle vaner, vettdu.... (Bildene i del to av historikken er tatt i 1985 og 1986)

Holmbukttind (1668 meter)
Turen til toppen av Holmbukttind er blant de mest populære i Lyngen - uansett om den inngår i en Jiehkkevárri-tur, eller "bare" er mål for en fin dag på fjellet med vakre svinger på veg tilbake til bilen. Alternativt en sommer/høsttur på beina opp ur og løse, beryktete Lyngen-renner.

Utover åttitallet mista Blåisen gradvis populariteten sin takket være mange og dype sprekker - og behov for tau både på veg opp og ned. Med andre ord lite telemarksvennlig - for dem med slike tilbøyligheter. Og siden skikjøringen var på sterk frammarsj overtok den langt mindre utsatte Holmbukttind-traséen kjapt "tronen". Skjønt - mindre og mindre... Jeg har sett flakskred som har blitt løst ut helt oppunder toppen, og som har fortsatt ned flanken, over kanten - og endt opp helt nede i elveleiet som en to meter høy front av forvridde isskulpturer. Frosset i øyeblikket - som et actionbilde tatt på 1/1000 sekund. Jeg priste med lykkelig for at jeg kom litt for seint til å få med meg opplevelsen av å havne "på sokkel". Høvelig rasutsatt, med andre ord. Så vurder forholdene godt før du begir deg opp flankene.

Hvis snøforholdene er akseptable finner du brukbare parkeringsplasser inn en liten stikkveg i Holmbukta. Siden Holmbukttind og Jiehkkevárri er typiske vårfjell, pleier det å være brukbart avberra nede ved sjøen i mai.

Etter at du har fått skian på sekken følger du skogsbilvegen et stykke innover dalen, inn under Brentberget - til du treffer på det tørre, steinete elveleiet til Tverrelva, nord for Goverdalen. Følg venstresida oppover, mens du kravler deg opp langs ryggene på oversida av elveleiet.

Men istedet for å fortsette rett fram mot det nedre brefallet i Blåisen, dreier du nordøst mot flanken/breen oppunder Holmbukttind. Avhengig av årstid og føre får du nå først en kort snøflanke / parti med løs grus/ur - før du runder kanten og kommer inn i et flatere, åpnere basseng. Og kan ta deg dagens første pust i bakken i ly av pausesteinen.

Deretter fortsetter du bare videre inn-over dalen/breen mot en smalere renne som leder helt opp på nord-ryggen og vegen videre sørover mot hovedtoppen. Mot slutten av renna pleier det å bli høvelig bratt og løst - type svømmetur til oppunder armene hvis forholdene er riktig ille, så her får du satt vending-kunnskapene på prøve.

Vel oppe på ryggen kan du nyte en fantastisk utsikt, og ta gjerne en liten avstikker mot nord og kikk ned i brefallet - før du tar fatt på den slake ryggen oppover mot toppen.

Topphammeren på Holmbukttind kan være ganske spektakulær, spesielt når vinterværet har fått herja noen måneder, og vestsida er dekorert med store mengder skinnende blomkålis.

Avhengig av forholdene kan det være høvelig avberra det siste stykket av ryggen, så vurder forholdene godt før du setter din lit kun til stålkantene. Jeg har opplevd nesten ren is her oppe - og sånn sett den potensielle starten på en rusjetur i verdensklassen. Og - uansett utgang - utsikten underveis ville du ikke ha klaga på!

Og så er du på toppen. En lav rygg gir som oftes ly mot sniktrekken når matpakke og termos skal opp av sekken, og en tur på beina bort til sjølve toppen hører også med. Samt et utall spektakulære digital-bilder til å plage slekt og venner med i ettertid.

Avhengig av vegvalg har du nå enten en fantastisk nedgjøring foran deg tilbake til Holmbukt - eller en grei/hårete (varierer med snøforhold og føre) nedkjøring langs den smale ryggen videre ned- og nordover mot Jiehkkevárri. Vi har ofte tatt på tauet og kryssa over breen for å slippe "omvegen" om toppen av Holmbukttind, men det tryggeste er å holde seg på ryggen, og sånn sett unngå sprekke-problematikken så lenge som mulig.

En liten kikk ned i Blåisen hører også med. Egga har flere spektakulære utsiktsplasser som egner seg godt for dem med gode objektiver og store minnekort.

Men helt nederst på ryggen har du ikke lenger noe valg. Du må krysse et kort parti med større sprekker før du begynner på den bratte flanken opp mot topplattået. Normalt er det her tauet kom-mer på, men på turen som disse bildene er hentet fra (i slutten av mai 2007) valgte vi bare å gå over - siden snøbakken var fullstendig slett, uten antydning til sprekker. Mot "normalt" - sånn det så ut for bare noen få år siden.

Og - etter å ha kravla, kryssa - og delvis krabba - opp flanken, står du endelig og ser ut over plattået. Og kan ta fatt på den lange og slake turen videre mot sjølve hovedtoppen. Først en skrå travers til du har runda 1729 - og deretter flater terrenget ut mot den siste, lange motbakken.

Og plutselig står du der - eller gjør du? Toppen av Jiehkkevárri (1834 meter) er ingen alpin og luftig topp - etter min smak. Men mer - i likhet med Bálggesvárri - en udeffinert kul hvor du først er på toppen når du føler at det går umerkelig nedover i alle retninger. Ikke rart at noen tar fram konfettien og markerer feiringa litt ekstra.

Men værutsatt er det her oppe. Det er ingen ting som tar av for vinden, og høvelig surt og kaldt hvis han ikke er komplett vindstilla. Jervenduk/vindsekk er nesten et must, skal du ha det sånn noenlunde behagelig.

Vi har faktisk overnatta i telt her oppe en gang også. En sein augusttur - via Holmbukttind - i 1981. Uvisst av hvilken grunn dro vi med oss alt bivuakkutstyret nesten helt til topps, og vi mangla bare de siste femti meterne da vi slo leir. Været var nydelig, men i sør vokste det fram en skarp skykant som virka høvelig mørk og dramatisk. Derfor bygde vi en metertjukk snømur og surra hele teltet inn i klatretau - som vi forankra ved å bygge det inn i muren.

Vi fikk skikkelig snøstorm om natta. Alt som stakk høyere enn muren ble blåst flatt, og i flækkan var jeg ikke sikker på at vi ikke kom til å blåse avgårde, vi også. Men muren holdt, han roa seg - og vi kunne våkne opp til ti cm nysnø og nullsikt. Men nok en gang var orienteringsevnen upåklagelig: Vi traff rett på det lille brefallet og Holmbukttindryggen - og kunne returnere ned flankene til lun augustvarme i lavlandet. Kontrastene kan være store på høsten.

Fra hovedtoppen kan du enten legge vegen rett nordover, ned ryggen mot Salen, det flate partiet før oppstigningen til Kveita - eller du kan dreie svakt østover og ned mot en liten skulder, Balkongen, som mer eller mindre "henger" ut over sørveggen. En perfekt, ofte vindstille pauseplass med fantastisk utsikt ned Sydbreen. Den første varianten - ryggen - har et bratt og ofte hardt parti med snø/klippe det siste stykket før du er nede på flata, mens Balkongen ligger sånn til at du må unngå å runde skuldra for tidlig, slik at du havner ut i sørveggen. Hold kursen godt til venstre for Kveita til du er bra langt nede på ryggen.

Etter en pust på Balkongen - som for øvrig har sin "motsats", Lillescenen i nordsida av Salen med utsikt over Fugldalsbreen - må du traversere snøbakken i overkant av Hengende hager for å komme deg videre mot Kveita. Hvilket betyr at du beveger det mer eller mindre parallelt med enorme, snødekte breskiver i stadig bevegelse mot kanten - og tilintetgjørelse i fallet ned klippeveggen mot Sydbreen. I dette området bruker du tau! Passasjen er bare noen hundre meter lang, men ganske utsatt hvis du først får nærkontakt med en sprekk.

Men når du først står på nordsida av Salen og ser opp snøbakken mot Kveita er du høvelig trygg igjen - og tauet kan pakkes bort for resten av turen. Sjøl om det naturligvis ikke er sprekkfritt noe sted her oppe. Jeg har opplevd å se turkompisen bli hengende på armene i en smal sprekk midt inne på topplattået, så langt unna de forventa strekksonene som det er praktisk mulig å komme...

Kjøreglede er viktig. Spørsmålet er mer: Hvor mye skal den koste? Det var stunder - mens vi subba i gåsegang oppover snøflanken mot Kveita (1751 meter) at jeg angra på at jeg ikke gikk litt ned i skibredde og vekt. Atomic Big Stix-ene mine er utrolige i nedkjøringer - tunge, men greie å "slepe på" hvis du bare skal opp på en topp og ned igjen. Men de smalere og lettere K2 Telemarkene hadde nok vært et bedre valg på Jiehkkevárri på langs - med så mye berg- og dalbane og lange, slakke partier i langrennstil.

Men, om det stemmer som de sier - at lastenes sum er konstant, så er gledene det også. Dvs. skigledene - kontra skislitet. For etter en kort pause på toppen av Kveita, fikk jeg belønning for all slitinga. Først nedkjøringa fra toppen til ryggen og deretter, etter litt spoling og fiskebein - storflanken ned til Fugldalsbreen. For noen forhold! Og for noen svinger! Bedre går det knapt an å få det - på ski.

Vi tok en kort pause mer eller mindre rett oppå snøhule"tomtene" fra åttiåran mens vi venta på å få samla troppene. Som demonstrerte stor bredde i kjørestil og dristighet i de bratteste hengene.

Deretter sklei vi ut breen, runda ned i vindgropa (Nord-Europas største?) ved Fugldalsskardet og kravla oss over kanten til lav kveldssol over Fornesbreen.

Resten av glituren ned breen, kilingen i magen mens vi skrapa oss ned den bratte og harde flanken til Fornesbotnen mer eller mindre bare på stålkantene - og til slutt jakta på snøflekker på kryss og tvers av Forneselva til vi kjørte på bar lyng - var for ren transportetappe å regne. Et nødvendig "onde" så seint på våren - og en billig pris å betale for en fantastisk dag på fjellet. Sjøl om skian fikk godt med juling av grus og småstein etter hvert som snødybden gikk mot null.

Og så var det ugjenkallelig slutt. Skiene havna på sekken den siste kilometeren gjennom skogen - og snart var vi samla til gruppebilde i fjæra - mens vi venta på at drosja fra Holmbukt skulle komme og hente sjåførene. Totalt tok det en drøy time før vi hadde fått lasta opp folk og utstyr - og kunne rulle sørover langs Sørfjordet mens vi beundra massivet som tårna seg opp over oss. Det var langt på natt før vi omsider rulla over Tromsøbrua igjen.

Til slutt - noen praktiske opplysninger hvis du/dere trenger skyss mellom Holmbukt og Fornes:

Stakkenes transport på Jøvik (Mobil 918 72 600 eller telefon 776 91 601) har en buss som tar 16 passasjerer, og de har nå anskaffet en tilhenger for ski og oppakning. Men det bør definitivt gjøres avtale på forhånd.

Ellers er det altså drosje i Holmbukt. (Mobil 950 41 805)