Visitt i paradis

En padletur Ersfjord - Håja - Bjørnøya - Røssholmen - Sessøya - Ersfjord 6-8.7.01

Lavtrykkene lå i kø hele uka, fattige elleve plussgrader og regnvær stimulerte ikke akkurat turlysten. I stedet ble det lange arbeidsdager over PC-en, utallige liter med svartkaffe... og lite anna. Noen spede sosiale forsøk - men sofaen, pleddene og fjernkontrollen frista mer enn klissvåte sykkelturer innover til urbant kafeliv.

Værmeldinga for helga var dessuten laber, så overraskelsen var stor fredag kveld da sola kasta skrå kaskader av lys over en støvete data-skjerm og fullstendig blenda ut web-jobbinga. Det var ting på gang! Rask gløtt ut avslørte blå himmel, og enda kjappere gløtt ned på uret konstaterte at klokka var nærmere halv ni på kvelden. - Sjelden har vel pakking, handling og bilkjøring tatt kortere tid. Klokka ti var jeg i padlinga ut en skyggelagt Ersfjord - men åpninga der framme bar bud om lysere og varmere tider. Etter to timer lydløst silkehav runda jeg Trehjørningneset og slo leir ved Kråkskardet for natta. De blinde vinduene til hytta til Øystein fanga de siste rødnyansene i vest.

Etter en kort natt ble kajakken buksert ned langfjæra, og deretter la jeg kursen rett over til Skamtind. Det også - som så mange andre plasser på yttersida - en fraflytta perle. Beliggende på et skjermende nes ved foten av fjellet med samme navn. En innbydende sandstrand med nydelig blomstereng bak, nok av vann - perfekt for landing med kajakk og for leirliv. Fredelig er det her også: Husene er lite brukt med unntak av midt på sommeren, eneste spor etter folk nå var at stien fra naustet til husan var blitt rydda med ljå noen dager tidligere. Et sted å la freden sige på.

I havblikk og stadig varmere sol gikk kursen rett mot Håja, langs sørsiden av Sessøya. Morrasola hadde fritt spillerom i rød granitt, vegetasjonen lyste irrgrønt der den klorte seg fast i revner og riss oppetter fjellet. Mens Håja nærmet seg sakte, grodde sandstrendene på nordøstsida gradvis opp av havet, til de lå og duppa i overgangen mellom hav og fjell som smale band av sollys. I det baugen på kajakken gled inn over det hvite sanda ble neseborene fylt av parfymert blomsterduft. Adam var atter i paradis...

Det er vanskelig å rive seg løs fra en idyll som dette, men målet for dagen var toppen av Håja, snaue 500 meter til værs. Turen går langs etasjer med sva mot nord - eller langs et mer grønt belte midt i flanken. Litt brattere i starten - før ryggen legger seg mot toppen.

Hvis østsida av Håja er det eneste du noen gang har sett av øya, er sikkert overraskelsen stor når du står på toppen - og ser rett ned i avgrunnen. I stedet for en myk kurve også mot vest virker det nesten ut som om noen har tatt seg en jafs av sjølve fjellet. I alle fall stuper veggen rett i havet et halvt tusen meter lenger ned, og får det til å kile i magen på den mest garvete (eks)klatrer. Men for en utsikt! Spektakulært er ordet. Ikke rart at Tromsø Havpadleklubb har valgt å bruke Håja-profilen i emblemet sitt.

Panorama eller ikke: Behagelig tilbakelent mot varden, etter dager med underskudd på søvn, varmt og godt i solsteiken... Plutselig har det gått et par timer - og det er tid for turen ned igjen. Men stoppene på vegen blir mange, det er nesten som om utsikten griper fatt i dag og holder deg igjen. - Matpausen i fjæra blir lenger enn lang... Utstrakt ro, akkompagnert av en lukt-symfoni i rødt, rosa, gult, grønt og hvitt.

Først utpå ettermiddagen var jeg i padlinga igjen, nordover langs østsida av Bjørnøya, i selskap med lyse ungestemmer fra ferierende sommerturister. Men jeg rakk bare et lite snev av sivilisasjon før havet åpna seg igjen - og jeg begynte kryssinga over til den største favoritten av dem alle: Røssholmen.

Allerede tidlig på åttitallet farta jeg rundt her med en brølende Zodiac - men å komme tilbake i kajakk eller seilbåt et par tiår seinere er som å komme for første gang... hver gang! Hvis ikke de skriftlærde en gang for alle hadde plassert Edens hage under helt andre himmelstrøk ville jeg banna på (unnskyld!) at det var Røssholmen Han tenkte på. Blendende frodig, en eneste stor, meterhøy blomstereng mellom granitt og sand, ispedd rester av svunnen storhet som viktig fiskevær på kysten. Jeg blir aldri lei av å vandre rundt der ute. Etter at teltet var på plass ved sandstranda på nordvestsida ble tida fram til middag brukt til lange turer over ankeltjukk mose og lyng, i selskap med et rikt - og til tider vel aktivt - fugleliv. Men de vender seg kjapt, de og. Og mens sola lekte seg i havet i vest, hadde stormåsen igjen inntatt de faste plassene sine på stranda. Jeg krøp sammen under fjellduken, i ly for nordatrekken. Natta falt på.

Av og til kan søvnen nærme seg en tilstand av bevisstløshet. Å våkne utvilt etter elleve timer er sjelden kost her i gården, men føltes helt påkrevet. Turen langs østsida på Sessøya en times tid seinere gled lekende lett, praten med feriefolket likeså. Nytt gjensyn med standa på Skamtind før hvittoppa hav inn Ersfjorden ga god surf tilbake til bilen. Etterfulgt av noen timer i solveggen i Sjølundfjæra bare for å "roe ned". Etter ny yttersida-vitaminsprøyte!