Finale i rødt, gult og hvitt

En padletur Bellvika - Fellesholmen - Jøssøya - Lyngøya - Raudhammarneset - Musvær - Jøssøya - Bellvika i perioden 22. - 23. september 2001

Så var det ugjenkallelig slutt på drømmehøsten. Siste uka i september var det teppefall - vinteren meldte sin ankomst i form av tjukk, mørkeblå himmelsuppe ispedd sludd- og haglbyger som piska mot ansiktene på uforberedte syklister. Nysnøen - som begynte som et tynt melislag på de høyeste toppene natt til søndag - krøp langsomt og ubønnhørlig mot fjæra i ly av bygene. Den hvite årstiden var på innmarsj.

Men for oss som kom oss på havet - på fellestur i Tromsø Havpadleklubb-regi - denne siste(?) vakre høsthelga er det nok av minner å tære på utover i mørketida. Hør bare:

Det var meninga at framskutt avgang skulle skje fredag ettermiddag. Men etter at værgudene hadde helt bøtter og spann i hauet på oss hele dagen svant lysta - til fordel for godstolen, tv-en og en STOR pose med sånt som har så mye E-er at det høres ut som en mega talefeil. Men utstyret sto pakket og klart, fingre og tær var kryssa før værmeldinga på NRK. Og det hjalp. Helgardering og lite vind var synonymt med tidlig avgang neste dag. Et par seigmenn overlevde massakren.

Før første ferga hadde lagt fra kai lå kajakken pakka og klar i Bellvika-fjæra. Lav morrasol lekte i kjølvannet på veg ut fjorden mot Røsnes, forbi Optimismen og Framskrittet - i form av et nyetablert opprettsanlegg mot en bakgrunn av stolte Kvaløya-fjell. Runding i havblikk, ryggen på en jeger(?) på vei opp lia - før fjæra ble traversert per kjøl til bebyggelsen i Ersfjorden dukka fram rundt et nes.

Kursen ble lagt nordvest mot dagens første mål: Fellesholmen. En penværsidyll et anselig antall steinkast vest av Røssholmen. Denne dagen i solskrud: Irrgrønn - overstrødd med kritthvite, feite sauer. Han var full fjære da jeg forserte straumen over grunnene og runda inn keila på vestsida, mellom bølgene som braut meterhøye på skjæran på begge sider av åpninga - til tross for at det knapt var krus på havet. Laid-back lunsj mens sola varma - og de lokale beboerne vurderte meg som "harmløs nok" til at etegildet kunne fortsette. Nedbeita, tett gress mellom bergnabbene, to ørner som fulgte vaktsomt med - men sirkla på trygg avstand til jeg hadde runda neset og fortsatt videre vestover.

Jøssøya neste. Men ikke rullesteinsfjæra på sørsida som sist. Behovet for bålved var lite, lysten til å kakke kajakken i steinene enda mindre - derfor ble det sandidyllene på nordsida i stedet. To av dem, den ene vakrere enn den andre… sjøl om favoritten er den østligste, nærmest bebyggelsen. Så også denne dagen. Lang tur over øya i høstfarger, mens Vengsøya speilte seg i myrdammene. Stillheten var til å ta og føle på. Kun einstaka fjerne, dumpe ekko av brå rypedød.

Videre bar det langs vestsida av Vengsøya - med flanken tårnende over hauet. Kikka innom Rekvika og konstaterte at den var uskyldsren som ei barnerompe - ikke spor etter folk. Før Lyngøya ble plotta inn - via vestspissen av Musvær. Tanken var å padle de andre i møte, i fall det var noen som hadde trossa været kvelden før og lagt av gårde til Gammen som planlagt. I så fall ville den "naturlige linja" videre sørøstover mot avtalt camp på Raudhammarneset på Kvaløya være en rundtur via Risvær - og Lyngøya. Hvilket var inner-tier. Vel framme i keila nord for bebyggelsen kunne jeg konstatere at jeg ikke var den eneste padlanes her ute denne dagen. Tre andre kajakker lå laina opp i sanda - hvilket passa perfekt med de tre siluettene jeg hadde sett på toppen av øya da jeg sklei inn på vågen. Men vi var langt fra aleine. Lyngøyafolket hadde dugnadshelg, og bergan var fulle av folk som snekra, sjaua, trilla og dro. Men "vår" i gjengen hadde det ikke mer travelt enn at hun trylla fram nydelig sjokoladekake ved kjøkkenbordet - før surstanken fra neoprenskoan igjen kunne møte frisk sjøluft - på veg vestover gjennom kveldssolbada Musvær.

Framme på Raudhammarneset var det allerede fyr i bålet, to presenninger var spent opp, og snart var kokkelaget i gang med reinskavmix-avec gryta - mens de sju uovervinnelige benka seg med burker og flasker. Til en lang kveld med rikelig anledning til å leve ut pyrodrømmene. Som sagt - så tent. Og det meste brant, uansett farge, konsistens og flammepunkt.

Søndags morra var det mye is på teltet. Regnskyene fra kvelden før var borte, og i stedet lyste en blå høsthimmel opp nysnøkledde Vengsøyafjell i sør. Men strålene rakk ikke ned til teltene før langt utpå dagen. Så i stedet for å fryse småfingran av meg ble kajakken pakka - og med litt hjelp var jeg på vannet igjen og kunne legge kursen ut mot sola - og Musvær.

Det bare måtte bli full-stop i idyllen… Og avslappa vandring mellom hauger og keiler, strender og gressbakker. Musvær er bare en eneste stor, skinnende perle av kritthvit korallsand og grønt gress - og sjøl om mye er kultivert, er det ingen problemer å finne "sin" solbadete lunge med plass til et telt og en primus.

Sånt er vondt å rive seg løs fra. Men runding av Vengsøya og Jøssøya for andre gang denne helga sto for tur. Så kursen ble lagt "off-shore" via en snarvisitt i Sandvika på nordsida av Vengsøya. Men siden den allerede lå i skygge, ble det kun nødvendig stopp - før baugen sklei inn i sollyset igjen.

Resten av turen tilbake til Bellvika ble en kamp mot trøttheten…. igjen. Underlig hvor døsen det går an å bli når sola baker, havet ligger som et speil - og plaskende åretak er det eneste som bryter stillheten - og monotonien. Godt endelig å kjøre baugen opp i Bellvika-fjæra, få en prat med nest-nessekongen - og hjelp til å få udyret opp på taket av bilen. Hjemturen gikk forbi endeløse rekker med parkerte biler. I fjellan hørtes fjerne skudd. Jakta var i full gang.