Skamtind - Dronninga av Ersfjorden

"Hvorfor en egen side om Skamtind?" spør du kanskje. "Der har jo ALLE som går på fjellet vært". Det trodde jeg og. Inntil jeg en sommerlig ettermiddag traff jeg en av "veteranene" rett under toppen av Tromsdalstind. En godt voksen mann med en merittliste det sto respekt av og ditto signaturer i utallige toppbøker gjennom de siste 30-40 åran. Men alle turene - nesten uten unntak - hadde gått opp stien i Tromsdalen. DET var imidlertid ikke tema i den lille, svette samtalen som utspant seg i 1000 meters høyde: "- Om jeg hadde vært på toppen av Skamtind?" Jo da, jeg kunne jo bekrefte det.... "Om det var vanskelig?" - Det viste seg fort at dette var HANS hemmelige drøm. Noe så enkelt som en tur på Skamtind. Han hadde tenkt på det i masse år, men det hadde aldri klaffet sånn. Kanskje kommer han seg aldri på toppen. For ikke alle drømmer skal på død og liv realiseres. I stedet kan de forbli del av den uforløste lengselen - drivkraften i livet. Disse linjene - og bildene - er følgelig tilegnet mitt navnløse turfølge.

Ytterst i Ersfjorden troner hun, dronninga - med et slep av sva, renner og diedre som stuper rakt i havet fra toppen på 883 meter. Lett synlig fra sjøsida, som ytterste topp i tinderekka som strekker seg øst-vest på nordsida av fjorden. Fra fjordsida er hun bare mulig å nå via bratte rennesystemer (fortrinnsvis vinterstid, siden fjellet består av mye løst, vertikalt jordbruk om sommeren) - derfor velger de fleste tinderangling (Ersfjordtraversen) eller normalvegen som følger rett opp venstreprofilen fra Rekvika. Disse bildene er hentet fra den siste - en strålende ettermiddag i slutten av august 2001.

I den grad noen topptur kan kalles en "latmannstur" - så må det være normalvegen på Skamtind. Etter å ha parkert ved rundkjøringa i enden av Rekvika bærer det rett opp de første høydemeterne. Ingen lang og slitsom dalanmarsj her, nei! Opp til den første skulderen er bjørkeskogen dominerende. Sånn passe interessant for en med mye horisont i blikket - men på den annen side er den fort unnagjort. Og så er resten av turen opp ren autostrada. Kun litt eksponert et kort stykke, langs kanten av de største svaene mot vest i det et bratt og trangere midtparti er unnagjort. Men stien er tydelig og godt vardet hele vegen.

Det øverste bassenget under topphammeren består av stein og atter stein. De største og mest stabile blokkene ligger øverst, nærmest egga, så det mest behagelige er å holde ganske langt opp og til venstre etter at det brattere midtpartiet er unnagjort. Lenger ned i bassenget er steinene mindre og ura løsere og mer ustabil.

Så gjenstår bare den siste traversen opp til hovedtoppen. For første gang på turen kan det bli nødvendig med litt klyving: Et par passasjer er enten litt trange eller litt eksponerte, men de utgjør ingen store utfordringer for de som har litt bratt erfaring. Og så er det bare å hive av seg sekken, ta fram termosen og kanelbollene - og nyte alt det toppen kan bidra med av fantastisk utsikt! Samt sende lange, beundrende blikk mot starten - alternativt slutten - av Ersfjordtraversen: Over fortoppen og videre østover. For øvrig en drømmetur for dem med sans for luft under baken, bratte, eksponerte eggpassasjer og store vekslinger.

Er du heldig, kan turen ned bidra med ytterligere gleder: Som når moltene står rødgule og lyser mot deg i lyngen, søte og breddfulle av sommer - klare til å legges i spannet som reflekterer sola og lyser som et fyr ned mot rullesteinsfjæra ved foten av dronninga. En annen av perlene som omgir slepet hennes. Og som gjør turen hit ut til en av dem som blir repetert ofte. Den perfekte kveldsturen når regnhimmelen deler seg og gir tapt for en søyle av sollys som står som en finger i alt det dypblå ytterst i åpninga i Ersfjorden.

Og hvem vet: Kanskje du får et glimt av huldra også? Lettbent, småhoppende nedover bakkene - før hun forsvinner i en støvsky oppover vegen til Tromvik.