Som et stjerneskudd på en krystallklar høsthimmel
Jeg satt meg egentlig ned ved pc-en i kveld for å prøve å sett ord på helgas opplevelse av samhold og nærhet: I form av en gjeng med velbrukte, (årgangs)padlere på impulstur til Molnes under en pastell høsthimmel full av stjerner og nordlys.
Men så ringte telefonen. Jan Fredrik Karlsen døde på fredag.
Det er rart. Akkurat når du føler deg mest i live kommer påminnelsen om hvor skjørt det er - dette mikrosekundet av en evighet vi tilbringer her på jorda - i bevisstheten om et "jeg".
Opplevelsen av uendelighet er sjelden så sterk som nå du ligger på rygg under en høstlig stjernehimmel og kjenner - fysisk - hvordan den tar fatt i deg, omslutter deg. Opplevelsen av trygghet, ro. Av Mening. Mens blikket følger et stjerneskudd de siste sekundene før det slokner, sporløst...
Men minnene er igjen. Og sjøl om sykdommen tok deg alt for fort, Jan Fredrik - har du satt spor i MITT liv. - Superlativene kan andre ta seg av. Jeg samler heller på små, polerte steiner i fjæra: Humøret, den fornøyde kneggingen, gleden over å ha kommet levende fra det første møtet med poppelhavet på yttersida av Tindsøya, engasjementet i Krambua på Tulleng, stoltheten i blikket ditt når du så på ungene dine...
Ta vare på hverandre folkens.
Tromsø, 10. november 2002
Kremasjonsbisettelsen er i Grønnåsen kirke f.k. torsdag (14.11) klokka 12.30
