Karlsøya rundt 2002

Etter to vindstille forsøk på Karlsøya rundt hadde vi egentlig bestemt oss. Aldri mer! At vi klarte - med en gigantisk porsjon griseflaks - å lirke oss inn til en andreplass i klassen i 2000 (mens vi året etter brøt og gikk på kafe i Tromsø i stedet) fikk liten betydning da status skulle gjøres opp. Sund-regattaer er bånn - og denne i særdeleshet! JA til Hekkingen-Andenes tur/retur! Dessuten: Tre kvart døgn i tullvind og full spredning (= minimalt sosialt) ved retur Tromsø hadde heller ingen ting med de virkelige kvalitetene ved seiling å gjøre: Hyggelig samvær og tonnevis med utrolige røverhistorier!

Men alt dette var altså før Asbjørn & co kom på den brilliante ideen å arrangere TO regattaer i stedet - med sosial happening på Vannøya i midten. Med andre ord: En mini-utgave av sesongens desiderte høydare: Senja rundt. Med ett var vi med igjen!

Verre var det med mannskap. Siden årets arrangement sammenfalt med ekstraordinære temperaturer og penvær, var det vanskelig å få mobilisert styrkene. (Moralen: Skaff deg en apatisk omgangskrets med få eller ingen hobbyer, begynnende soleksem og aversjoner mot fysisk slit og svette) Frafallet var stort - og ikke alt var varslet heller. Men vi endte opp med en hard kjerne - som viste seg å være perfekt for årets vind og føre - og festlighetene da vi vel var kommet oss i havn.

Etter skippermøtet på Løkta tusla vi nordover. Men det viste seg fort at Havarisenteret ikke var plassen for regattastart i år heller. Komplett stilla. Seksten båter gikk videre nordover for motor på leting etter vind, og ved grønnstaken på Tøsnes fant vi litt. En liten stund. Akkurat som i 2001 gikk spinnakerne til topps fra første blaff, men etter kort tid hang de rett ned som utgåtte strømpebukser. Dermed var vi i gang med lirkingen - håndholdte skjøtehjørner, lisser og (nesten) hårføner.

I motsetning til i 2001 (hvor vi endte i den ultimate Stilla - I løpet av fem timer tilbakela vi ca. 200 meter - bakover) gjorde vi IKKE som resten av feltet: Gikk babord. Vi valgte i stedet korteste veg mot Vågnes - og vi holdt oss i midten av sundet for å nyte godt av den tiltagende medstrømmen. Noe som viste seg å bli en suksess. Vi fikk hengt oss på den minimale vinden som dukka opp fra ingensteds - og snart lå Helmax og vi og kryssa side ved side opp Grøtsundet mens det meste av feltet forsvant bak oss i det fjerne. Og foran oss lå Tia Maria og Torsvåg behagelig nær! Om humøret var bra? Gjett! Til tross for at vi aldri helt klarte å slite oss vekk fra X-en fikk vi i alle fall en opptur da vi seilte fra dem i svakvinden opp Karlsøysundet etter passering Migarneset. Men den gleden ble kortvarig. Etter hvert som vinden økte på - og det ble mer og mer åpenbart at vi skulle ha skifta til en 3-er - tok de oss igjen fysisk. Og ved målgang Korsnes lykt hadde de fått et forsprang. Hvor stort fant vi aldri ut, siden vi heller aldri fant ut av mållinja - som skulle være "lykta peilet 270 grader". Følgelig vet vi ikke når vi egentlig var i mål. Helmax antok at vi var sånn grovt regna ett minutt etter dem - og sånn ble det. Desto morsommere at vi endte på andreplass i klassen og tredjeplass overall, 5 - fem - korrigerte sekunder etter Tia Maria!

Om regattaen startet i vindstilla så var avslutninga sprek nok. 20+ knops fart det meste av tida, mens vi kryssa/lensa oppover mot Vannvåg. Og etter at tampene var festa var det tid for festligheter. Til gagns. Det var helt åpenbart at hele miljøet tørstet etter litt solfylt liv på dekk med ankerdram avec - og snart var alle på samme høyfrekvente bølgelengde - og på veg bortover til bygdehuset for å innta en solid (more like concrete, if you see...) husmannskost-middag bestående av kjøttkaker, saus, poteter og ertestuing. Den SATT. Til langt utpå ettermiddagen søndag. Og vel så det.

Hvordan resten av festlighetene i havna forløp vet jeg mindre om. Siden jeg krøp i posen etterhvert og gjorde et halvhjerta forsøk på å sove mens elefantene rugget over dekket. Men ingen datt på havet, alle så mer eller mindre friske ut om morran. Den eneste som hadde grunn til å angre litt var motorbåteieren som hadde kommet inn til kaia om natta på full flo - og som hadde fortøyd med en snau meter grønn-nylon. Mens vi spiste frokost i cockpit om morran kunne vi beundre båten hans, dvs. undersiden av den - der den hang på høykant - med bare baugen synlig. Får bare håpe at også hodet hans var fjær(e)-lett "dagen derpå".

Det blåste friskt da vi gikk fra kai i Vannvåg. Men i stedet for å starte regattadag 2 der og da ble vi kommandert til Karlsøya, siden Guess Who hadde fått beskjed om at starten skulle foregå der. Vi fór sørover med 3-ern (som vi lot ligge dagen før... søren...) - og båten gikk som et lokomotiv med 7,5 knops fart. Og det ble det siste vi seilte DEN dagen. Da starten gikk en halvtime seinere var det 0,0 på vindmåleren og 0,0 på loggen. Verken mer eller mindre. Etter 3-4 timer var det slutt. Regattaen ble avblåst - og folket spredde seg i alle himmelretninger. Noen for å nye sola med sand under rompa, andre med autopiloten på og kurs sørover - med diverse pågående reparasjonsprosjekter på dekk. Stor takk til han/hun som oppfant solkrem/faktor! - Avslutningen for ett av mannskapet ble nesten i overkant nasjonalromantisk: Utafor Tøsnes la vi hardt babord, ringte slekta på land - og hun ble henta inn til strandidyll med hvitmalt hus av ei lita, trehvit spisse. Brudeferden i Hardanger neste....

I båsen ved sjutida. Lykkelig. For til tross for at vi endte i vindstilla nok en gang var dette - innholdsmessig sett - noe HELT annet enn tidligere år. En ny klassiker er født!