En KLM-inspirert elvetur i havkajakker fra Målselvfossen til Målsnes 1. - 2. juni 2002
I utgangspunktet skulle Stefans førtiårsfeiring med helstekt lam i Lavvoen avrundes med et nytt 
yttersida-prosjekt. Tre fullasta biler rulla derfor utover til Finnland fredag ettermiddag, klare for en moderat tidlig start dagen etter. Men da alle gamlingan satt samla rundt bålet om kvelden ruska nordvesten godt i håret, samtidig som havtåka kom veltende inn over eidene nord og sør for oss. Akkurat som meteorologen hadde spådd. Røssholmen
-planene ble derfor forkasta på kort varsel, oppmerksomheten ble
retta mot innlandet - og plutselig satt vi og bladde i Undervegs Elvefører for Målselvvassdraget (Utgitt av Espen Prestbakmo og Guri Sandvik, 1999. For øvrig en lekker liten trykksak som kan bestilles hos Målselv kommune.) Etter gradering og beskrivelse å dømme - og det faktum at vi var utstyrt med havkajakker i glassfiber - ikke elvekajakker i plast - gjorde at vi bestemte oss for å ta løs nedenfor Målselvfossen denne gangen, ikke over. Et rett valg - det ble ganske tydelig da vi omsider sto klar og og skulle sette kajakkene ut i en flomstor elv. Hadde vi lagt av gårde i øvre del hadde vi neppe fått tid til å registrere at strykene (500 meter lange, delt i to. Langs fossen går det og ei 425 meter lang fisketrapp som er skutt ut i fjellet) nærmet seg - før vi hadde befunnet oss i fritt svev mellom fluestenger og måpende turister. Hadde nok blitt dagens mest spektakulære innslag...
Lite "harde fakta" om Målselva: Den utgjør hoveddelen av Troms' største vassdrag, med et samlet nedslagsfelt på 5720 km2. Både Bardu- og Målselvvassdraget begynner i grensetraktene mot Sverige
og renner ut ved Målsnes i Målselvfjorden som er en sidefjord til Malangen. Fra havet og opp til samløpet med Barduelva ca. 30 km har elva en stigning på bare omkring 2,5 meter. Dette gjør at flo og fjære merkes 2 mil oppover i elva. Elva renner stille over sand- og slambotn. (Kilde: Driftsplan for Målselvvassdraget 2002-2005)
Kart over Målselva fra Målselvfossen til Målsnes: Øverste del og nederste. (Utdragene er lånt fra Statens kartverks Norgesglasset - Anbefales!)
Men før vi kom oss så langt at kajakkene kunne fuktes, hadde vi lagt bak oss diverse timer med annen avfukting, transport, stokking av biler, sjåfører, båter og stedsnavn. Da kabalen omsider gikk opp, sto to biler ved butikken på Målsnes ytterst i fjorden og en bil, fem fullpakka kajakker og ditto eiere på en åkerlapp ved elva et lite stykke sør for Midtgård. Etter litt tråkling og lirking for å komme oss fri av kjerret, var vi omsider i fri flyt ute på Målselva - og kunne bevege oss oppover mot Målselvfossen.
Uten store lokalkunnskaper gikk det fint an å se at vannstanden var betydelig over sommernivå. De fleste kjerrevegene forsvant rett ned i elva - og bjørkekrattet (det som ikke var lagt ned av isgangen tidligere på vinteren) sto for det meste under vann. Da vi tråkla oss oppover mot strømmen var det nesten som å gå tur i skogen. Inntil "motbakken" ble for hard. Siste rundingen av Elvskiftneset
padla vi alt det remmer og tøy kunne holde - mens vi så vidt beveget oss framover - inntil vi fikk karret oss inn i en bakevje og kunne slappe av og beundre utsikten videre oppover mot fossen. Her endte den lokale varianten av Brødrene Gaus, Roms og Brummund Dals eventyrlige reise nedover elven Overfloden i kanoen Elvegris på leteaksjon etter professor Drøvel - og beretningen om padleturen fra Målselvfossen til Målsnes kunne begynne.
Det var få hindre å bekymre seg for i flomstor elv. I den grad det måtte være grunt og steinat i Målselva sommerstid, lå nå alt godt skjult under store vannmasser. Vi sklei avgårde i god fart nedover i lag med allverdens trevirke på rek. Vi fikk nesten følelsen av å bedrive fløting. Uten å ta et åretak holdt vi 4-5 knop - og når vi dro til litt, var det nummeret før vi planet - sett i forhold til elvebredden. Men midt uti elva sto alt stille.
Gradvis sprakk det tunge skydekket opp, og varm kveldssol begynte å flekke bredden på høyresida. Da vi utpå kveldinga passerte en solbadet åpning i skogen ved Brannmoen (vis-a-vis Andslimoen) ble fristelsen for stor: Fem kajakker tok en kjapp sving styrbord - litt bæring og rigging - og snart hadde vi laina oss opp med varm kaffe og kyllinggryte avec. Lang, nydelig kveld i nær og kjærlig omgang med skyer av nyutklekket mygg. (Slangen
i paradiset) En takknemlig tanke gikk til samvirkelaget på Vollan som
hadde hatt en eske med uutpakket myggmiddel stående under disken. Plutselig husket vi veldig godt hvorfor vi foretrekker havet sommerstid... Enkelte i gjengen brukte kvelden til å ta igjen den søvnen det ikke ble noe av natta før - mens vi andre gjorde inngrep i snophaugen, lett henslengt i varmt gress.
Etter frokost neste morgen fortsatte turen nedover elva - forbi Holmen elvesenter. Først gjennom et ganske kjedelig parti med en del bebyggelse og "private" 
søppelfyllinger - hvor det meste hadde gått rett i elva: Kjøleskap, komfyrer, biler?? Denne stasjonsvogna sto eksemplarisk parkert - på det som for en drøy halvannen meter vannstand siden var en idyllisk kjerreveg på elvebanken. Vi så ingen ting til eieren... 
Deretter rundet vi inn i frodigere, spennende og mer svingete deler av elva ved Fleskanesan. Her åpnet landskapet seg, samtidig som bebyggelsen måtte vike for sandbanker, tynn bjørkevegetasjon og sandskjæringer.
Rundt neste sving - og der lå den: Gamle Målselv bro. Kjent landemerke i vassdraget og "porten" før passering Olsborg. Flotte virvler og bakevjer å leke seg i rett etter passering broa, mens vi kunne beundre x-antall fantasifulle flåtekonstruksjoner som lå fortøyd ved begge brokarene - i påvente av en varm, netto sommer med ditto myggstikk.
Resten av strekningen nedover mot elvedeltaet var ren flatvannspadling - i drift. Elva fløt bred og stille mellom dyrka/utmark, med veger og bebyggelse på begge sider. Av og til delte den seg rundt en 
holme - men stort sett var det autostrada, sikkert velegnet for tømmerfløtinga som foregikk her før i tida. Det var også spor etter tidligere tiders kremmere, i form av volumiøse handelsbygg. Som her i Fleskkroken, hvor tømmeret ble brakt på land, lagt i lunner og auksjonert bort fram til 1923. Da overtok Moastøa sag og høvleri statstømmeret.
Vi nærmet oss elvedeltaet - og sammen med småholmer, sund og sandbanker dukket også de første småskiltene med riksløven opp: Flere områder i Målselvutløpet har status som naturreservat (Vanligvis små, tilnærmet urørte områder hvor formålet er vern av spesielle naturtyper eller dyresamfunn som f.eks. barskog-, myr-, eller sjøfuglreservater. Områdene har ofte
høy naturfaglig og vitenskapelig verdi. Verneformen er den strengeste formen for områdevern etter naturvernloven. Se også oversikt over naturvernområder i Troms) - Her finner du natur under stadig forandring, strandenger, flomarksskog og et rikt fugleliv (Området er trekklokalitet for våtmarksfugl, bl.a. laksand og siland, men også havelle, sjøorre og måse. Vinterstid tilholdssted for sangsvaner og ender). Deltaet er et av de største i Troms og er 8-10 km langt, hvorav 4-5 km tørrlegges ved lavvann. (Kilde: Elveføreren)
Sand er et stikkord her. Og sånn sett velegnet for padling. Ofte var det knapt vann mellom skroget og bankene - kajakkene sugde seg fast hvis farten ble for stor. Derfor ble det tidligere, før broene gjorde sitt inntog i distriktet - brukt flatbundete ferger for å transportere folk og fe fra bredd til bredd. Men hvordan de i gamle dager klarte å tråkle seg opp elva med komser - store råseilriggete båter av samme type som jektene - er kunnskap
som holder på å gå i glemmeboka. Likeså utvalget av besvergelser som trengtes for å få en god dytt i ryggen av stabil nordavind. - Det finnes etter sigende flere rennesystemer som gir dybde nok til større båter - uten at vi så snurten av dem. Stort sett var det kajakkene, oss - og femten cm elv...
Hele deltaet er et eldorado for dem med utforskertrang. Masse småholmer - overgrodde og irrgrønne - trange passasjer og "mangroveskog". Absolutt den mest spennende og varierte delen av turen. Vi entret en bratt sandskjæring på Storholmen da det nærmet seg lunsjtider, 
strippa (mindre mygg her) og satte til livs en stabel med pannkaker i solsteiken - før vi la i veg ut på den siste etappen mot Målsnes.
Til tross for alle skiltene: På et nes åpenbarte det seg en mer eller mindre fast etablert leirplass med telt, gapahuk og tømret sittegruppe, satt opp to meter fra et verneskilt. Sannsynligvis noen med rett til å være der. Oppsynet? Fugletittere? Det siste hadde vært fullt forståelig, lufta var full av - for en simpel kystpadler ukjent - fuglesang. Men biologi-kunnskapene i gjengen var, tross mangelen på saltvannslukt - imponerende. "Noen" har jo fusket akademisk i faget... Og diskusjonen rundt lunsjen gikk livlig om hva, hvor og hvordan. Smale og brede nebb, sang og fjærprakt.
Resten av turen ut til Målsnes var ren nytelse og transport. Mens Malangsfjellene grodde opp i nord, snirklet vi oss fram mellom sandbankene på veg ut til endestasjonen - og ompakking til hjemturen. Den sedvanlige, sure saltvann-og-svette lukta manglet imidlertid - samtidig som hodet var fullt av LITT annerledes inntrykk. - Dette er neppe turen som blir gjentatt ofte - i havkajakk. Sjøl om deltaet fristet til ytterligere utforsking. Men kanskje det blir øverste del av vassdraget neste gang? I elvekajakk?
| © Tekst og bilder: Bent Svinnung |
|