(Også) Min øy i havet

En padletur til Hekkingen i juni 2002.

Både tittelen og deler av beretningen er fritt omskrevet - og inspirert av Kjell Fjørtofts Min øy i havet (Gyldendal Norsk Forlag 1987).

Sett fra toppen av Edøya ser Hekkingen ut som en kobbe på et skjær. Med hodet og oppmerksomheten vendt mot storhavet i vest. I løpet av et par dagers padling hadde vi gradvis nærmet oss vaktposten der ute i Malangskjeften, forsiktig - så vi ikke skulle skremme han opp. Beundret på avstand, badet i varm kveldssol så han svært så fredelig ut. Men skinnet bedrar. Mange er beretningene om forlis og tragedier i havet rundt Hekkingen, og tar du deg tid til å lese Fjørtoft, får du servert et celebert knippe.

Det første som møter alle sjøfarende er Hekkingen fyr. Der det troner utilnærmelig, ytterst på nordvest-spissen. Som Troms' første - med en historie som går helt tilbake til 1859 - står det og sikrer innseilingen til Tromsø. Slik det har gjort siden den franske ingeniøren Le Marie tegnet og ledet arbeidet med å bygge den aller første, parafinfyrte lykta. Den sto 20,5 meter over havet og kastet lyset 12 kvartmil til havs. Fyret ble ombygd i 1901 til lysstyrke på 14,5 kvartmil, og har siden blitt forsterket og modernisert flere ganger.

Nymalte rekkverk og sirlig kantklipte og trimma plener, heller og gangveier forteller alt om respekten for - og kjærligheten til stedet. Interessert i fyrhistorie? Les mer her. Hekkingen ble fredet av Riksantikvaren i år 2000. Fyret er også foreslått fredet etter lov om kulturminner. (Etterord, 2006: Fyret var bemannet fram til 2005, som et av de siste langs kysten. Framtida blir nok derfor dessverre vedlikehold fra båt - only. Og turisme - i regi av Sommarøy kurs & feriesenter.)

Kajakkpadlernes favorittplass på Hekkingen er Sandkeila på nordvestsida av øya. Et blomsterduftende paradis på en penværsdag - men ellers om året et forblåst sted der alle vindretninger feier ned. For ikke å snakke om hva havet kan varte opp med i Skipsvika rett utafor: Strømsjø, tungsjø og reflekser nok til å ta motet fra de barskeste.

At det har bodd folk her kan virke utrolig. Like utrolig som beretningen om de tre - et eldre ektepar og en jentunge på 10-11 år - som kom roende over Malangen i en liten båt, på flukt fra sultdøden i Finland. Hüttevätä kalte de seg, og væreieren forbarmet seg over dem og lot dem slå seg ned i Sandkeila etter at Aito hadde avslørt at han hadde evner som helbreder. De tre reiste en gamme kloss opp til en bergknaus av rekved fra fjæra og torv som de skar og la på plass på i løpet av et par-tre dager. Og så kunne de flytte inn og tenne opp.
De tre var alltid sammen - og holdt seg stort sett for seg sjøl. Snart rigget Aino seg til med et fiskehjell og begynte å ro fiske - og det sies at han alltid fikk fangst, sjøl når alle andre opplevde svart hav. Når uværet herjet trakk de båten helt opp under berget og bant den fast, og så krøp de inn i skjul på sitt leie av saueskinn og tørka tang mens han raste tulling utafor.

Opp gjennom årene ble Ainos rykte som "mirakelmannen" styrket, og han ble budsendt for å kurere verkefingre og stoppe blod. Og når han ikke fant råd, var det legende kraft i de urtene som gamlemor fant på øya og kokte ut.

Men til slutt krever årene sitt. De to gamle dør i løpet av et par dager, og ungjenta går over til husan for å fortelle det triste budskapet. Før hun returnerer til gammen. Da væreieren og folkene hans neste dag kommer til Sandkeila med kistene for å ta hånd om de døde, finner de gammen tom. Båten ligger der, godt fortøyd. Men likene og ungjenta er borte. Når de leter langs land finner de hodetørklet hennes klemt fast under en liten stein ytterst på berget.

De tre ble aldri funnet. Og ingen slo seg ned i Sandkeila etter dette.

Dette var to korte glimt inn i ei lang og broket fortid. Historiene er endeløse, og deg med spesiell interesse anbefaler jeg også å lese Carl Bertheussen og Jens Solvang: Kulturbilder fra gamle Hillesøy, Lenvik bygdemuseum, Finnsnes 1988

Etter å ha sklidd forbi folketomme hus konstaterte vi at kaffevisitten måtte stå over til en senere anledning. I stedet satte vi kursen mot Giska på Nord-Senja og nye sandopplevelser. Men det er en annen beretning.