Nok et historisk tilbakeblikk, inspirert av en styggværspåske med skanning av gamle lysbilder. Denne gang skal det handle om epoken med klatreklurs på Kalle i Lofoten.
Dette skjer mange år før klatrekaféen og den velsmurte kursmaskinen til Nord Norsk Klatreskole i Henningsvær blir en realitet.
Fra tidlig på syttitallet og langt utpå åttitallet ble klatrekursene i Lofoten drevet av en gjeng entusiaster med utgangspunkt i miljøet rundt Tromsø klatreklubb.
En høyst uformell og småanarkistisk gjeng som levde et svært omflakkende liv i/rundt det lille fiskeværet Kalle, sånn midtveis mellom Kabelvåg og Henningsvær hvis du tar beina og fjæra fatt. En liten nordnorsk idyll med stort væreierhus og rødmalte rorbuer og brygger, omgitt av bugnende blomsterenger,
irrgrønn utmark og særegen, rød og grov granitt.
Innkvarteringen var svært så spartansk: Velbrukt skumgummi på slitne naustgolv, og ei uke med hjemmesnekra måltider på innkjøpt fellesmat.
Fordelen var at prisnivået også ble deretter. Høyst overkommelig - sjøl for dem med feit studiegjeld og/eller boliglån med 16-17% rente. Slik det var på denne tida. Ingen ble mer blakke av å delta på klatrekurs i Lofoten, og folk strømte til fra fjern og nær. Det var ikke uvanlig - i en gjeng med et drøyt dusin deltakere å høre nesten like
mange dialekter i fjellet eller rundt frokostbordet. Tett og intim atmosfære med mange helter og heltinner - etter hvert som høyderedselen måtte vike for kontrollert frykt og stadig bedre klatreteknikk. Lærekurven var nesten like bratt som
mange av veggene i øvringsfeltet - tilnærmet loddrett.
Været var en veldig viktig ingrediens i alle Kalle-kursene. Enkelte somre var så tindrende blå at det gjorde vondt i auan. Med tropedøgn i søkk og kav. Mens andre var så gjennomblaute at ikke engang den røde, grove granitten i Paradiset I og II klarte å skape friksjon nok for slitne
kursbein. Eneste sjanse til å få litt klatretrening var ved å rigge tekniske ruter under naustgolvet med hjelp av skyhooks, stiger, slynger og karabiner. I nøden spiser fanden fluer - og en tent
kursdeltaker gammelt spindelvev og murpuss.
Men værsjuke og et snev av depresjon forsvant like fort som tåke i sol når den siste kursdagen opprant med knallblå, skyfri himmel - og alle sammen klarte hoppet på Svolværgeita med glans. Da var samtlige bare lykkelige, glemt var nesten fem dager med det berømte, Lofotenske regnværet - hvor hånda
blir like våt under som over når du stikker den ut teltåpningen. Somre i Lofoten er synonymt med venting - på klatrevær.
Det sosiale? Fantastisk, verken mer eller mindre. Både på fritida og under klatringa. Sjøl med helt stappfulle kursdager ble det alltid tid til avkobling og ettertanke mellom slagene. Og en sei eller to, så fersk at den krølla seg i panna - i lag med stekt løk og rikelig med rømme. Tilbehør: Mandelpoteter.
Søndagene var det alltid en helt sammensveiset gjeng som tok farvel - og satte nesa hjemover, mot neste eventyr, mot nærmeste klatrerute, mot teltliv på Kallestranda i lag med resten av det nordnorske klatrefolket.
Og ett er sikkert: Du forlot aldri Kalle uberørt...
© Tekst og bilder: Bent Svinnung