Diverse (nesten) snøfrie turer til Steinetind / Steinstinden (Vestvågøy) april - november
Har du begynt å glede deg til sommer og varm klippe allerede? Lei snømåkinga FØR du har tatt et eneste spadetak? Her er litt trøst - på barmark - fra litt sydligere breddegrader:
Alle som har bedrevet klatring i Lofoten kjenner til retur-helvetet - i en eller annen form. En lang dag med fantastisk klippeklatring etterfulgt av mer eller mindre vertikal Tarzan-virksomhet på bratte gressband eller fra grein til grein i god liane-"style". - Med hjertet i halsen mens tankene går oppover - høyt oppover. Etterfulgt av en lydløs bønn - og noen sekunders stillhet i det nøkkelen settes i bildøra igjen.
Sånn sett var det godt å gå over i pensjonistenes rekker. Bytte ut vertikal turning med mer moderat tinderangling - luftig, men mindre tids- og utstyrskrevende. Og med mer tid til å nyte omgivelsene - utsikten. Og havet. (Men det er en annen historie)
Turer langs stier med T-merking er derfor en ny opplevelse - i Lofoten. Tidligere har det meste - med unntak av den klassiske Vågakallen-turen - bestått av klipperuter omgitt av anmarsjer og returer. De to siste
en tvilsom fornøyelse når regnbygene hiver seg mot veggene fra vest og lukket landskapet inne i det klaustrofobiske rommet mellom hav, fjell og lavt skydekke. Ordet vått får stadig nytt innhold under slike forhold.
På den annen side: For oss Tromsøværinger er det reinspikka luksus å kunne operere på barmark i over fem hundre meters høyde fra starten av april til slutten av november. Livet som "pensjonist" blir straks mer behagelig. Til tider ganske eksponerte opplevelser, men stort sett snøfritt, langs mer eller mindre godt merkete stier. Etter å ha kikka litt på sidene til Lofoten turlag ble jeg straks mer fortrolig med navn og ruter - og klarte å knytte sammen "hvite flekker" fra tidligere besøk på Yttersia, Skottind, Ballstadheia - og det siste bekjentskapet: Steinstinden. Et selvfølgelig valg når en har base i Stamsund, ved foten av Kattberget, det østligste punktet på traversen fra Slåttdalen - via Steinstinden - til Stamsund.
Få fjellturer gir deg så mange opplevelser på såpass kort tid. Luftig, fantastisk utsikt, spennende, alpint - og alt på snaue 5 timer (avhengig av vær- og føreforhold) - hvis du tar hele turen.
Sjøl har jeg aldri startet fra Slåttdalen, men brukt snarvegen opp slalombakken - og begynt på ryggen mot sør, mot Nubban, Bollatinden og Ramntiden. God sti, delvis jord, grus og stein - godt merket - men til tider ganske eksponert. Der den slynger delvis langs egga, delvis i flankene ned mot Steine/Storfjorden og Stamsund/Svarholtvannet. Dette er ikke plassen
for dem med høydeskrekk, og litt bratt erfaring er heller ingen ulempe. Litt avhengig av underlag og vær. Siste tur i år gikk på frossen jord og tynt melislag - krever litt mer ro og forsiktighet enn helt tørt sommerføre.
Største utfordringen på turen sørover er passasjen fra Ramntinden til sjølve Steinstinden. Her har du to valg, avhengig av erfaring og utstyr: Klatrevarianten er å runde toppen av Ramntinden og fortsette langs egga mot diedret som bretter seg ut i
topphammeren. Klatreteknisk ingen overkommelig utfordring, men ganske eksponert og kilen uten utstyr. 10-15 meter med brukbare opptak, men overstrødd med grus. God tid og litt rydding før du plasserer bein og armer burde bringe deg greit til toppen - og de siste få meterne bort til toppvarden.
Kommer du fra øst er straks diedret en større utfordring. Rygge ned denne hindringen uten utstyr frarådes, og er klart merket med rød maling og "Stopp". Har du imidlertid med en taustump, utgjør blokka i toppen et godt rapellfeste.
Normalvegen fra Ramntinden til Steinstinden går imidlertid på sørsida av Ramntinden, ned langs klipperota og ut på en gressflanke som ender opp helt nede i Steine. Stien består av bratt jord og gress mens du krysser deg ned og over flanken (merket med rød, runde
flekker) - for så å flate ut før turen tar til opp mot hovedtoppen. Her er flere av de mer utsatte passasjene sikret med kjetting forankret i fastbolter.
Sjøl om gressflanken sikkert er noe av det som først blir snøbart på våren, ville jeg nok foretrukket å gå dette stykket motsatt veg. Ned fra hovedtoppen er stien som sagt godt sikret, mens flanken opp mot Ramntinden er kjettingfri - og kan være glatt under ugustige forhold. Og siden det alltid er enklest å gå opp... Vel, smak og behag. - Går du øst-vest er stien til venstre ned topphammeren mot gressflanken godt merket med rødmaling - på en steinhelle noen få meter før du er på hovedtoppen.
Fra toppen av Steinstinden har du en helt fantastisk 360 graders utsikt. Til tross for moderat høyde (509 m) føler du at du sitter på Lofotens tak. Tid for å nyte årstider og værskifter - og filosofere litt over toppboka. Før turen videre (ev. tilbake) nedover egga mot Stamsund. God sti det
meste av vegen, eksponert, mye opp og ned - men ikke fullt så luftig som det du har lagt bak deg. Utsikten er i hvert fall upåklagelig, der du mer eller
mindre skritter rett ut i Nedre Stamsund.
For ordens skyld: Bildet øverst av toppen er tatt påsken 2003. Høststormene herja godt med toppmerket, så for tida (nov. 2003) er bare stanga tilbake. Vingene er spredt over et par kvadratkilometer og alt er lagt flatt... Inntil noen får satt det opp igjen.
Stien går først i berg og dalbane ned og over Mannfallet (det ble dyrka gress her oppe i tidligere tider, og soga sier at en av arbeiderne ble med løypestrengen utfor
kanten... derav navnet) før den deler seg rett før Kattberget. En sti fortsetter mot nord, ned flankene mot Halsanveien - mens den andre fortsetter videre over toppen - og ender opp i et skråband som bringer deg ned til Nedre Stamsund - rett bak hotellet.
Et verdig punktum for en slik opplevelse sommerstid er å lufte tærne til en utepils på Skjærbrygga. Sæi nåw måår.
Oversiktskart med GPS-registreringene for den korteste rundturen - med oppstart i alpinanlegget og avslutning ved hotellet i Stamsund. (Tettheten mellom punktene forteller litt om framdrift i forhold til terrenget. Inklusive pauser og fotografering... For dem som har interesse av sånne totalt meningsløse detaljer.)
| © Tekst og bilder: Bent Svinnung |
|