Himmelsk på Helløya

Skitværet kom på Skjærtorsdag. Men da var allerede påskens seiltur på yttersia unnagjort - etter en nitten timers langspurt (sterkt inspirert av meteorologens gjentatte og utvetydige "kuling, kaldere, byger på ytre strøk") fra Helløya nord for Bjarkøy og tilbake til Tromsø. Klokka fem om morran var båten klargjort og utstyret pakka i bilen. Og punktum satt for den første virkelige forsmaken på sommer - og det i starten av april!

Alt er i bevegelse. Men av og til innebærer erkjennelsen "livet er en dynamisk prosess" at ting hives vel fort rundt. - Derfor var forberedelsene til årets første seilbåttur på yttersia bare "i lufta" (etter runddans med alternativene seil, kajakk eller ski) i et knapt døgn - før jeg kasta loss med kurs ut Rya. I løpet av disse timene hadde Ariel mista vinterhammen, fått en generell sjainings, ny impeller (første startforsøk endte i overoppheta motor og null vann gjennom systemet. Bare å begynne å skru!) - og jeg en blund på øret etter at alt var pakka og transportert til båthavna. Vårpuss-gutan på flytebrygga kasta tampene, og dermed gikk turen vestover i solsteiken med kurs for Hekkingen.

Jeg hadde håpa at gamlingen allerede var kommet utover og i eggsankinga. Men det var tomt i husan, så jeg heiv ut jern og posisjonerte meg i forhold til et svakt vestadrag. - Før en velfortjent øl og ankerdram på fordekket i nydelig kveldssol, mens den nye vanntette mobil-dipledutten (den gamle hadde definitivt sagt takk for seg etter ti års trofast tjeneste) ble saumfart etter "svar"-knappen. Jeg fant den innimellom rare lyder og fargerike menyer. Det ble mange samtaler i lav kveldssol.

To av gutan på fyret som var ute på sjekkerunde stakk bortom og prata kjenning. Og jeg konstaterte at aktiviteten var for nedadgående - både hos dem og væreieren. Alder, sjukdom og omlegging av fyrvesenet "tok" sitt. Turen på land ble utsatt. I stedet ble det middagsstell etter at de siste solstrålene hadde slikka fordekket. - Og etter hvert også ommøblering av ankere og kjetting. Han snudde på ren østa - og i løpet av kort tid sto han ut Malangen med 20-30 knop. Det ble en urolig natt, mens jeg var lykkelig for at jeg satsa på Bruce, mye kjetting og synketau. Båten heiv skikkelig på seg i strømsjøen, røkka og slet - men flytta seg ikke en centimeter. Uten at jeg sov noe bedre av den grunn.

Det ble tidlig avgang - etter enda tidligere frokost. Uten noe besøk på land denne gangen, siden jeg var bekymra for å få zodiacen fylt under forsøket. Fikk imidlertid opp alt av jern uten problemer - og etter hvert også storseilet og en ener. Før ferden fortsatte sørover langs yttersia av Senja. Strålende sol, varierende vind - fra ubestemt, vekselende bris - til en god 20 knops østatrekk og 6-7 knops båtfart. Next to heaven, med termosen full av varm kaffe og hodet fullt av ferie. - Plutselig var Gryllefjord forsvunnet bak meg, og kursen fulgte maks høyde mot nordsida av Steinavær, gjennom beltet av holmer og skjær - før vinden dreide etter og brakte meg rett sør - mot målet for kvelden: Kobbhamn, lagunen på Helløya. Full klaff med vinden: Etter en lengre periode med mye av sorten og god fart gjennom grunnemylderet på vestsida av øyene som utgjør gelétoppen på det gamle Bjarkøy-riket, røyk jeg omtrent i vindstilla - og kunne slippe duken i fred og ro. For så å avslutte for motor inn Sundsvollsundet. Rett i bøya - etterfulgt av velforkjent ankerdram i cockpit etter en flott men kald seildag. Før jeg krøyp under dekk til brummende Reflex, varme og velbehag. Etter middagsstellet gikk jeg rett i svart - og våkna utpå formiddagen etter en bevisstløs natt - uten forstyrrelser denne gangen

Tidligere har Helløya vært synonymt med lagunen - only. Før fjorårets kajakkstreif gjennom dette idylliske sandriket retta opp det inntrykket. Denne gangen hadde jeg også bestemt meg for også å se "det indre av Kongo". Og i kjent Livingstone-stil bar det innover lyngmoene og myrene. To forskjellige solbada streiftog, det første mot fuglefjellet i Sundsvollsundet som vi har beundra fra sjøsida flere ganger tidligere - og det siste mot den høyeste toppen. Traff på - og fulgte - en delvis steinsatt sti/kjerreveg som går fra sundet og tvers over øya til bukta på nordsia. Som - i følge kartet - har større navntetthet enn en drabantby i London. Hør bare: I løpet av noen hundre meter passerer du Svennevik, Helløy, Sjølund og Olsborg. Og Losgården (egennavna av nåværende eier) hvor jeg ble traktert etter alle kunsten regler med kaffe avec og blåbærlikør på returen.

Men først gikk ferden opp i høyden - gjennom en trimma og velholdt grend og videre langs dragene mot toppmerket. Hvor jeg ble sittende og liggende i timesvis. Mens jeg beundra den solbada yttersida av Senja som forsvant i varmeskodden i nord - og resten av 360 graders panoramaet som åpenbarte seg for en sliten bysjel... Lyngen var varm og god, utsikten mot Andøya og Vesterålen i ettermiddagssola bedøvende. Viste det seg. Sovna som en dupp, og våkna passe kokt. Ustøe skritt hjemover - før Losgården forbarma seg over meg og sto for cateringer mens vi prata kjenning. Makroblikket ble finjustert, og på veg tilbake til båten konstaterte jeg at våren var kommet! Stor aktivitet i maurtuene, de første knottsvermene dansa i lav kveldssol, akkompagnert av fuglekvitter og lyden av vårvarme fluer. Og lukta! Vel hjemme igjen, iført lofotbunad, sovepose og radio - ble det mange filosoferende timer mens kveldssola stupte i havet og fjellan speila seg i i dypblå orkanstilla. Dimmeren ble gradvis skrudd ned... Tid for Reflex og middagsstell under dekk igjen.

Så var det duket for nattas multimediabegivenhet: Godt innpakka i vintersoveposen - på rygg i cockpit - ble jeg servert den ene høydaren etter den andre: Først en seksfelts Highway to Heaven som delte himmelkuppelen i to - etterfulgt at et fantastisk nordlysshow som flamma og flakka i alle regnbuens farger mot et bakteppe av stjernedryss. Aldri har vel Herreavdelingen på P1 hatt vakrere bildefølge...

Ny dag - nye muligheter. Hadde finhørt værmeldinga og skjønte at det snart var slutt på penværet. Derfor gikk kursen rett øst mot Sør-Senja - mens jeg koste meg i solsteiken med 10-15 knops vind, 4-5 knops båtfart og maks høyde. Til jeg røyk i vindstilla ytterst i Solbergfjorden... (Kjent?)

Resten av turen hjem gikk i blankstilla, for motor. Storseilet ble ståanes oppe "i tilfelle"... helt til ankomst Finnsnes. Men da var det også jamt slutt. Resten av turen ble en lys-fruktsalat i rødt og grønt - ispedd hvit sektor. Uvante (mørke) forhold for en nordnorsk sommeerseiler. Men så var da dette også en forunderlig tidlig forsmak. Måtte bare resten av sesongen bli like himmelsk!