Solbrent i Skjomen

Topptursamlingen til FSG i Skjomen utafor Narvik i starten av mai samlet mange trivelige folk. Bilene sto tett i tett på begge sider av vegen ved Fjellbu i Skjomdalen seint fredag kveld, etter hvert som folket fikk tråkla seg forbi trafikkulykker, køer og softiskiosker. Meningen var at vi skulle overnatte ved bilene. Men fire av oss ble ikke veldig fristet av omgivelsene. Derfor tok vi natta til hjelp, og gikk innover den drøye milen langs anleggsvegen - før vi brøt av og klatret de siste par hundre høydemeterne opp til Narvik og Omegn Turistforenings Losistua. Hvor vi skremte opp et svensk hundekjøringpar. Men vi lot dem være i fred, og etablerte oss i lillehytta og teltet.
Ankomst klokka fire gjorde at vi ikke var turklare før etter tolv. Men mens resten av gjengen slet med plaststøvler og gnagsår på transportetappen inn dalen kunne vi sette kursen mot de hvite, urørte flankene på den 1558 meter høye Rienatcohkka (Sukkertoppen). Et lett tilgjengelig fjell med fantastiske bakker. Vi moillkosa oss hele dagen og tok to runder før vi var fornøyde. Og kunne sette nesa hjemover til middag og sosial trening i lag med gjengen. Dag to ble det en ryggtur. Først fulgte vi brefolket et stykke inn i Storsteinmassivet, men da de tok på stegjernene, bøyde vi av sørover og fulgte halvmåneryggen til en navnløs topp på 1626 meter. Utsikten var fantastisk, både mot breen og ned dalen. Sola steika, og det ble smurt mye. Likevel var det mye lettkokt å se. Kjøreflankene ned til hytta var nok en gang førsteklasses. Men med tendenser til gjennomslagsføre. Dag tre var det slutt på penværet. Og vi brukte god tid på returen til Tromsø, mens vi pleide såre bein. Neste gang blir det seinere start - og biltransport helt opp!