Etter å bokstavelig talt ha knekt av nesen på klubbens flotte, orange Master Pyranha elvekajakk, føler jeg i det følgende behov for å komme med en aldri så liten redegjørelse av hva som egentlig skjedde den 10. juli 1996 langt inne på Finnmarksvidda.

Det hele begynte med at min elvepadlekamerat gjennom flere år, James Haddon, allerede for to år siden kastet fram ideen om å gjenta den turen som Ketil, Morten og Vegard Ulvang og Stein P. Aasheim gjennomførte for første gang sommeren 1990. Denne turen, som man kan lese om i "Stein P.'s eventyrlige reiser", virket svært forlokkende både fordi den var helt ny, fordi den var lang - ca. 130 km - og fordi den gikk gjennom svært øde områder av Finnmarksvidda.

For de som ikke kjenner James, var han en av klubbens aktive elvepadlere de årene han var student i Tromsø. Høsten 1992 arrangerte han på eget initiativ flere kurs i elvepadling for Tromsø-studenter. Med tidligere erfaring fra bl.a. elver i Australia og Canada hvor han er oppvokst, var han den mest erfarne elvepadleren av oss. I tillegg ble James sin svenske kjæreste, Maria Karlsson, med på turen. Hun hadde vært med på det svenske landslaget i friidrett i sin ungdom men hadde ellers mer begrenset med tidligere elvekajakk-erfaring, hovedsakelig fra Karasjohka som hun og James padlet i 1995. Utrolig nok skal disse to nå gifte seg; En skilsmisse hadde vært mer naturlig etter det hun i likhet med oss to måtte gjennomgå disse åtte kalde og våte dagene under en altfor sen vårløsning tidlig i juli.

Selv var jeg "ikke veldig god teknisk, men jeg kunne nok til å klare meg" i følge James. Noe erfaring fra langturer med elvekajakk hadde det da blitt de siste årene. I 1992 padlet James og jeg elva Missinaibi på tvers av Canada i løpet av tre uker og i 1994 padlet vi hele Reisaelva i løpet av en uke.

Turpadling med elvekajakk gir en fantastisk frihetsfølelse. I en liten, hurtig og ekstremt lettmanøvrert plastbåt som tåler alt (nesten alt!) har du med deg alt du trenger av utstyr og mat for å klare deg helt på egenhånd i mange dager i villmarka. Du sitter gjerne i en tørrdrakt og holder deg god og varm selv i de mest fossende stryk og det verste regnvær. Du kommer deg fram gjennom vassdrag så grunne eller så kronglete at en kano trives best på land og du kan padle stryk og små fosser som en kano ville måtte bæres forbi. Og blir det nødvendig å bære forbi større fosser eller over land fra vann til vann, så er ikke en elvekajakk stort tyngre at den er forholdsvis lett å slepe eller bære (i hvert fall så lenge det ikke blir for mye av det!).

Det eneste problemet med å padle langtur i elvekajakk er logistikken - det vil i praksis si: Hvordan få plass til mat og utstyr i et svært begrenset pakkrom bak ryggen og til nød foran fotstøttene. Vekten må også begrenses av hensyn til padleegenskapene. Ved siden av å ikke ta med noe som helst unødvendig av bekledning eller annet utstyr, finnes det i dag svært kompakte soveposer, telt og underlag som forenkler pakkingen. Frysetørkede middager og kompakte frokoster og lunsjer er en forutsetning. Klær skifter du når du kommer hjem og hvis det ene settet du alltid har på deg blir vått, så tørker du det bare ved å forsette å ha det på deg. Maten varmes på et bål - primus er det ikke plass til. Kald mat gir også næring.

Det var overskyet, kaldt og periodevise regnskurer da vi startet turen og det forsatte å være slik resten av turen. Vi pakket på tunet til Suojavri fjellstue og startet padlingen på stille vann oppover Iejohka-elven. Flere kilometer-lange mot-stryk måtte passeres de neste to dagene. Det enkleste var å slepe kajakken mens man vasset i elvekanten, men i de groveste strykene måtte kajakkene bæres eller slepes over land. Fordelen med å slepe var at hver person kunne ta sin kajakk mens man ved bæring måtte være to og dermed gå to turer. Til slepingen var det idéelt å bruke Fjellpulkens seletøy. Ettersom en av de største vanntette pakksekkene mine hadde påmonterte ryggsekkreimer, kunne jeg ved lange strekk over land bære det meste av vekten på ryggen slik at det ble mye lettere å slepe kajakken gjennom vegetasjonen. Ettersom det tok litt tid å pakke om til dette opplegget, var en slik løsning mest rasjonell på de lengste strekkene over land.

I to-tiden den andre dagen kom vi til MoIejohka fjellstue ved starten på Iejohka som vi hadde fulgt oppover. Planen var å komme lenger denne dagen, men fristelsen til varme, opptørking og hvile ble for stor, så vi tok en halv hviledag og en overnatting der. Stedet drives av en enslig fjellbonde, han Klemet: "Å, ja. Så dåkker padle Ulvang-løypa!" var en av hans kommentarer. Han studerte nøye utstyret vårt da vi pakket neste dag. Vi hadde nok gjort inntrykk på han der vi kom som tre Formel-1 kjørere over tunet i hjelmer og fluorescerende tørrdrakter, slepende på hver vår plast-kokong! Han Klemet kunne forøvrig fortelle at det bare var to uker siden snøen var forsvunnet fra tunet - noe vi ikke likte å høre. Om kvelden sørget James for to feite bekkørret i stekepanna - de eneste vi fikk på denne turen. Denne typen fisk blir som kjent lite bitevillig i det kalde flomvannet som følger vårløsningen.

Etterhvert som vi padlet over Iejavri - Finnmarksviddas største vann - fikk vi stadig kontakt med snøfelter som burde vært smeltet for lengst. Vi nærmet oss nå vannskillet hvilket betød at vi snart måtte i gang med den lengste sammenhengende bæredistansen over land - de 4,5 km fra Iejávri til en av småelvene som fører ned til Stabbursdalsvannene hvor Stabburselva starter. Etter flere timers slit gjennom først ulendte steinområder og deretter sugende myrer med tette einerkratt kom vi endelig fram til den smale blå streken på kartet som skulle ha vært vår videre vannvei. Skuffelsen var stor da dette viste seg å være bare en liten steinete bekk - totalt uegnet for padling. Bæringen fortsatte derfor resten av dagen, men til slutt måtte vi bare gi oss av ren utmattelse og slå leir. Vi følte oss strandet der vi satt med tre elvekajakker midt inne i bushen!

Med nye krefter fortsatte slepingen av kajakker og utstyr neste dag og etterhvert begynte det å bli mulig å enten fløte eller padle kortere stykker av bekken der hvor den flatet ut. Gradvis ble vannføringen større og de siste 2-3 kilometerne ned mot Stabbursdalsvannene kunne vi gli fredelig avgårde med strømmen gjennom et frodig landskap på en 3-4 meter bred, sterkt meandrerende liten elv som nå heldigvis var flomstor og dermed dyp nok for oss og elvekajakkene. Lett regn, kjølig vær og fravær av bitevillig fisk gjorde det lite fristende å ta en hviledag ved Stabbursdalsvannene. Heldigvis - skulle det vise seg senere - for tiden kom til å bli ett av de problemene vi måtte kjempe i mot senere på turen.

Det første stryket ga bud om spennende padling. En krapp 90° sving like nedenfor steppet var nok til å sette i gang adrenalinpumpa, men føltes ikke uforsvarlig. Denne øverste delen av elva bød ellers på stort sett avslappende padling med enkelte små utfordringer hvorav stort sett alle kunne padles. James og jeg vekslet på å padle Marias kajakk der hvor hun ikke ønsket å padle. På den måten tilpasset vi vanskelighetsgraden til våre ulike utgangspunkt.

Problemene begynte for alvor den andre dagen på elva. Stryk som normalt ville vært forsvarlige å padle, var nå - på grunn av den forsinkede vårflommen - blitt farlige, kaotiske og uforutsigbare. Der hvor det normalt burde være rolig elv innimellom strykene, var det nå istedenfor lange sammenhengende stryk som ville gjøre det umulig å redde seg selv og utstyret før etter flere hundre meter hvis en fikk problemer tidlig i stryket. Motstrømsbølgene nedenfor mindre step i elva var nå så store at man ville risikere å bli sittende fast istedenfor å penetrere dem.

Selv med en viss dristighet - noe forsiktigere måtte man jo være p.g.a. ødemarka og ingen mulighet for å få hjelp hvis noe skulle skje - så var det ikke til å unngå at kajakkene måtte bæres forbi de verste strykene og det i langt større grad enn vi hadde drømt om. Det var disse bæreseansene som virkelig begynte å tære på kreftene og tiden. Hadde det bare vært flatt lende ved siden av elva, så hadde det vært greit. Men ofte måtte kajakkene med last trekkes nesten loddrett opp bratte fjellsider der hvor elva gikk i en canyon. Deretter var det like bratt ned når stryket var passert. På den måten kunne ett enkelt stryk forsinke oss flere timer. Og var det flere påfølgende stryk eller fosser var det ofte ikke noen vits i å heise kajakkene ned i elva bare for å padle noen få hundre meter før man måtte opp igjen. Da var det enklere å heller fortsette bæringen over land selv om landskapet overhodet ikke var tilrettelagt for denne typen transport.

Under disse forholdene ble framdriften bare så altfor langsom. Selv med lange padledager som slet på humøret, var progresjonen for liten. Vi telte antall kilometer som var igjen og vurderte om vi skulle legge igjen kajakkene og gå resten av turen til fots for ikke å risikere og bli fri for mat før vi var framme.

Det var under en av disse dagene uhellet med kajakken skjedde - det som kunne ha fått oss til å oppgi padlingen for godt. Vi hadde dratt kajakkene opp på land like ovenfor et stryk og var gått ned langs siden av elva for å inspisere stryket før vi padlet det. Mens vi står der ser vi plutselig en elvekajakk komme drivende nedover midt i stryket. Det tar ikke mange sekunder før jeg skjønner at det er min kajakk som på uforklarlig vis må ha sklidd baklengs ut i elva igjen etter at jeg hadde dratt den på land. Jeg springer etter langs land og James løper oppover elva, hopper i sin egen kajakk og padler etter. Selv må jeg raskt gi opp forsøket på å ta igjen båten fordi strømmen er for rask og terrenget for ulendt. James klarer imidlertid å innhente den etter ca. en kilometer men
nærmer seg samtidig en buldrende foss. Ka-jakken er full av vann og tung å håndtere. Han forsøker å buksere den mot land men må slippe den og redde seg selv for å unngå og bli dratt med utfor fossen. James redder seg men kajakken forsvinner ut av syne. Maria tilbyr seg å gå nedover mens James og jeg padler de to resterende kajakkene. Det går to timer og like mange kilometer uten spor av kajakken. Da får vi øye på én av pakksekkene og svampen min i en bakevje nedenfor en foss. En kilometer lenger ned stikker nesa til kajak-ken opp fra en stille vik av elva. Bortsett fra fiskeutstyret er de resterende pakksekkene fortsatt inne i båten. Utrolig nok er alle tørre innvendig. Men nesen på kajakken er bøyd nesten 90° og plasten er sprukket. Nesen blir delvis rettet ut med en bjørkestokk og sprekkene blir tapet med sportstape. Dette opplegget lekker litt, men fungerer. Vi fortsetter.

Landskapet forandrer seg nå gradvis. Der hvor det før var dype canyons og bratte fosser flater terrenget nå ut og blir roligere. Vi ser stadig mer av elvedalen framover og de strekkene vi kan padle mellom hver bæring blir stadig lengre. Det blir mere skog og en og annen sportsfisker ser forskrekket på oss i det vi overraskende passerer under fiskestanga hans. Vi driver forbi en furuskog - verdens nordligste - og helt fredelig og i sterk kontrast til den strabasiøse turen glir vi snart rolig inn på en sandstrand ved campingplassen på Stabbursnes. Solen titter fram, barna leker og verden synes fredfull og totalt likegyldig til at tre våte, slitne og skitne padlere karrer seg i land.