Spennanes med spekkhoggere

Hva er det som får over førti padlere fra Mosjøen i sør til Tromsø i nord til å trosse snø, kulde og til dels lange reiseavstander for å padle noen dager i Tysfjorden? Utsiktene til en stor, sosial gathering? Spenning - i form av diverse tonn med veltrimma spekk i uforutsigbar bevegelse? Eller kanskje Ole Brum nok en gang: "Ja, takk - begge deler"?

Den begynner å bli tradisjon - turen til Tysfjorden (Divtasvuodna) i slutten av november. For n'te gang samlet kajakkfolket i landsdelen seg til noen dager med sosial happening og padling - på jakt etter nærkontakt med spekkhoggere.

Det har nemlig skjedd på høsten i mange år nå: Spekkhoggerne følger den vårgytende silda inn i fjordene og går og beiter på den i perioden oktober til januar. Til tross for tidvis - sikkert velbegrunna - bekymring har silda trukket inn hvert år. Fram til nå.

Opp gjennom åran har vær og føre variert mye. Fra tett snødrev og mye sjø - til havblikk og pastellhimmel. Dette året fikk vi desidert mest av det siste - i tillegg til at langt flere padlere enn normalt fikk gleden av å oppleve dyran på nært hold. Glemt var år med mye tilbakelagt distanse og frysing (et år lå vi i lavvo på en fylling, og det var så kaldt om natta at liggeunderlaget frøys fast til grusen) - bare for å ende opp med noen korte avstandsglimt av dyran på vandring inn eller ut av fjorden. Sånn sett ble 2005 et kremår!

Men før vi kom så langt: Organisering. Ti timers kjøring tur/retur (for Tromsø-gjengen) krevde en smule samkjøring - bokstavlig talt. Og det er åpenbart at den generelle levestandarden i miljøet er på veg oppover: Få som løfta på øyebrynene over x-antall biler med kun to personer og kajakker i hver - kontra litt mer stabling i høyden og lån av kajakktilhengeren til Trulle. Det var i det hele tatt få studenter... Kanskje neste år?

Og fram kom vi. De ivrigste allerede torsdag kveld, etter en helt uproblematisk tur sørover på tørre vinterveger. I god tid før midnatt var vi installert på ei av hyttene til Tysfjord Turistsenter på Storjord, og etter et par velkomstpils og lettstelt kveldsmat ble vekkerklokka satt på seks blank. Her skulle all tid brukes på spekkhoggerjakt!

Nå var det mye elektronikk som peip tidlig fredags morra - bare ikke den ene vekke-mobilen som burde gitt lyd fra seg. Så ambisjonene om grytidlig avgang holdt ikke helt. Men det betydde mindre: For etter kjapp frokost og noen kilometer kjøring nord- og vestover til Korsnes (Hierenjárgga) lå snart kjakkene klare, side ved side på sandstranda i ly av Korsnesholmen. De første padlerne seig utpå - samtidig som dagslyset kom sigende.

De fleste - men ikke alle. For noen måneder med seilbåt, sammenleggbar kajakk og kun Inuk-padling på sundet gjennom en lang og våt høst hadde satt sine spor i en neglisjert Sea Hunter. Etter tre måneder uten nærkontakt med havet hadde den ene pedalen irra bom fast. Og i en posisjon som gjorde det helt umulig å få tredd beina på plass for så å padle uten ror. Her måtte det sterkere lut til.

Mens de første padlerne fikk uventa nærkontakt med spekkhoggerne allerede noen titalls meter utafor moloåpningen (skriket kan fremdeles høres mellom fjellan på en stille dag...) - lå andre og banka og slo, spraya og brakk. Og etter å ha blitt utsatt for et par deciliter rustløser og en overdimensjonert rørtang lånt i en fiskebåt, ga endelig elendigheta opp. Og pedalen kunne igjen bevege seg friksjonsfritt og ledig lækksa ingen ting hadde skjedd. Dermed var også baktroppen på vannet.

Mens skydekker sprakk opp og avduka sukkertøy-himmel, seig vi over fjorden i retning av Bekkenesholmen (Bietsisjsuoloj) - Det var i dette området dyran hadde holdt seg de siste dagene før vi ankom - i følge kartet på veggen i turistsenteret. Hvor det hver kveld var stor ståhei i forbindelse med påklistring av dagens observasjonslapp. Vi vurderte derfor sjansene som rimelig store for at de også dukka opp denne fredags formiddagen, til tross for at det innebar en del padling bare å få posisjonert oss rett. Men - det var nå en gang derfor vi var her - for å padle... smil

Og ganske rett: I bassenget nord for holmen fikk vi nærkontakt med flere flokker som streifa langsomt gjennom området. Sjøl om vi spredte oss mye fikk alle kjenne på suget når oksene rulla opp bare meter fra årebladene. Stemninga var andektig.

Det ble lunsj på Sommarset, en nydelig sandstrand på nordsida av bassenget, rett innafor Hestnes. En sand- og gresstunge med en tidevannslomme og et bekkefar i bakkant. Og ganske sikkert mye i bruk sommerstid, siden det til og med var etablert bålplass med bord og benker på østsida. Plenty med flotte teltplasser, rennende vann og fantastiske omgivelser. En perfekt base hvis vi i framtida skulle ønske å etablere en mer samla "padlere only"-lavvocamp, ikke spre oss over x-antall rom, hytter og annekser på Turistsenteret som dette året. Ideen er nå sådd...

Etter en dag med padling på tilnærma speilhav blåste han opp om ettermiddagen. Og kryssinga tilbake over fjorden mot Korsnes ble tung og småruskete. Men spennanes! Takket være et par okser som lå og blåste på kryssanes kurs. Dessuten tar det tid å tilbakelegge noen kilometer i luftlinje når det skal skje på kryss og tvers - men til slutt kunne vi kjøre baugen i sanda og pakke sammen for kvelden. Det var kaldt på småfingran mens kajakkreimene skulle tres...

Vel tilbake på turistsenteret hadde det begynt å bli tett mellom kajakkstativene på parkeringsplassen. Resten av bønsjen var i ferd med å ankomme. Etter lapskaus avec og litt rokkering av overnattingsplasser, x-antall velkomstpilser og frekventering av andre, introverte(?) grupper - var den sosiale kartlegginga godt i gang.

Før kvelden var omme var vi blitt til rundt førti padlere - som stort sett bedrev sosial trening ilag med "sine egne". Slik det må bli - av nødvendighet - når folk er spredt over et stort område. Men hyggelig? Bevares... smil. Underlig nok klarte vi å ta til fornuften og komme oss rimelig tidlig i seng. Vekkerklokka ble satt på halv sju.

Lørdag morra var den panseris på bilrutene, og silikonfrie gummilister kjempa hardt imot da dørene skulle åpnes. Skikkelig neglsprett-føre - men vakkert! Da vi staka oss av stranda i dimma morralys som de første, var det som å bevege seg inn i en flytanes mørketidsakvarell. Et ord var nok: Himmelskip. Vi svevde...

Etter å ha kryssa fjorden på silkehav lå vi igjen og dreiv utafor holmen. Mens stadig nye padlere kom siganes etter. Snart hadde vi delt oss opp i grupper, diskutert, valgt ulike strategier - og spredt oss over et stort område på leting etter spekkhoggerne - som glimra helt med sitt fravær. Flere av veteranene mintes tidligere samlinger med nesten "svart hav" - etter at det i dagene før padlehelgene hadde vært svært så livlig på fjorden. Det var tendenser til tungsinn å spore mens vi lå og observerte båttrafikken - og prøvde å spot'e om noen av dem virka mer målbevisste enn andre...

Det ble ren gjettekonkurranse. Jeg tok meg et soloraid over til Korsnes - mens jeg fulgte etter en seilbåt med forskere. Ferden gikk opp langs land til Ytter-Sandvika og Fiskholmen - før båten plutselig gjorde kuvending og satte kursen innover fjorden. Jeg ble liggende igjen - mens det var helt dødt rundt meg. Med unntak av sildebåtene som lå og dro garnan i pastellhavet i lav vintersol, omgitt av skyer med sjøugl.

Men med ett kom seilbåten utover igjen, denne gangen i sakte fart - mens den kryssa fjorden på veg mot det grunne området mellom Bremneset og Vikodden (Barøya). Jeg la inn turboen og padla på en skjæranes kurs. Og dermed var det duka for årets spekkhoggeropplevelse.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå og cruisa, omgitt av den ene flokken etter den andre. Store okser og mindre familiegrupper med kalver helt ned i tursekk-størrelse sklei stille gjennom speilhavet, bare lyden av blåst og saktegåanes dieselmotorer brøt stillheten. Det var bare å padle rolig i samme fart, styre forsiktig etter dem - og nyte. Men kanskje ikke alt? Lukta kunne jeg godt ha stått over... Når du kommer så nær at nesa også kan ta del i sanseopplevelsen, tenker du automatisk på munnspray... smil

Og det er rart med det: Alle "Killer whale"-beretningene fra andre himmelstrøk er fort glemt når du har dem rundt og under deg - som en flokk havkuer på beite. Samme roen, og samme følelsen av fellesskap - til tross for at vi lever i helt forskjellige verdener... I førjulstider kan godt hyrdene på marken være et passende bilde på relasjonen. Sjøl om det er de som har makta - egentlig.

Bilder ble det dårlig med. Delvis fordi digitalkameraet hadde begynt å dogge som besett dagen før (alt var tåke og softfilter) - og delvis fordi jeg rett og slett ikke prioriterte å tukle med cockpittrekk og kalde fingre - med fare for å risikere å miste kontakten med dyran. Og det bare på grunn av noen dårlige - og alt for seine - eksponeringer av halefinner på veg ned i dypet igjen. Fotografering av spekkhoggere er for dem med store båter, lange linser og digitale speilrefleks- eller videokamera. Noe vi fikk konstatert hver kveld - når de to fotografene/redigererne ved turistsenteret viste fram bildefangsten fra dagens ekspedisjoner. Mykkje lækkert!

En pussig episode: På et av streifene var jeg nesten på ta-avstand av en stor hann, og i det han dukka observerte jeg to kajakker i øyekroken. Da jeg kikka tilbake på dem etter at hannen hadde forsvunnet, lå begge to opp-ned! Et kort støkk - før jeg plutselig kom på at det var Harstadværinger. Utstyrt med tuiliker (jakke, hette og spruttrekk i ett - i neopren) og dykkemasker benytta de anledningen til å beundre dyran - under vann. De rulla ned i det de passerte - og opp igjen når de vel var forsvunnet.

Men det gikk mot kveld - og vesthimmelen skifta farge fra rødoransje til lilla mens jeg cruisa tilbake til Korsnes. Fikk lasta kajakken opp på biltaket og ordna meg skyss til Storjord. (Kompisen med bilnøklene var fremdeles på havet) Hvor dagen ble krona med god, varm badstu og ditto saunapils. Mye fornøyde folk å se etter hvert som benkene fyltes opp.

Resten av kvelden sto i sosialiseringas tegn. Først gruppevis, etter geografisk fordeling av folk og opphavet på drikkevarene - seinere samla, på stor lutefeskmiddag på senteret. Før vi igjen spredde oss. De fleste under tak, men også mange i fullstappa, røykfylt lavvo.

Lang ifra alle var i seng så tidlig som oss - ved ettida. Og det var da også tynt i rekkene da vi satt på havet igjen neste morra ved åttetida. Klare for nok en dag i akvarellen. - Og var det vakkert lørdag - så var det enda mer fantastisk søndags morra. Vi moillkosa oss der vi sklei stille over mot Bekkenesholmen for tredje dag på rad. Nok en gang fikk vi med oss en krystallklar, pastell soloppgang - og seinere ditto solnedgang. Og i mellomtida ble det mange spekkhoggerkjenninger - men for min del litt mer på distanse. - Kun flokker på streif inn og ut av fjorden. Av og til på noen meters avstand - men for det meste langt i det fjerne, i form av dusjer av blåst mot en bakgrunn av rødoransje himmel. Men vakkert? Bevares....

Isteden ble det en tur i land på Bekkenesholmen, og bilder av fjæra - med Valletinden, Breidskard- og Rundtinden i lav, rosa vintersol i bakgrunnen.

Men alt godt tar slutt. Så også årets Tysfjord-tur. Hjemvegen kalte, og snart satt vi i kafeen på ferga over til Skardberget og beundra fjerne kajakker mot en dyplilla solnedgang i vest. Det var Harstadgjengen - som hadde hatt sin orgasmedag sammen med spekkhoggerne. Rapportfører prata både på inn- og utpust søndag kveld, og må ha brukt en formue på mobilsamtaler!

Kjøreturen hjem under en dypblå natthimmel ble et verdig punktum på en fantastisk helg. Virkelig noe å leve på gjennom en lang vinter med moderat med padling. Nå står nyskian klare og venter på snøfallet...

Til slutt litt håndfaste fakta om spekkhoggere - eller Orcinus orca som de heter på latin: Tannhvaler, og ganske vanlige langs norskekysten. Mørke, nesten svarte på oversida, med hvite flekker på hodet, under buken og langs siden. Høy ryggfinne (på hannene opp mot 2 meter) og maksstørrelse rundt 9 meter og 8 tonn. Kalvingsintervallet er langt: 3-8 år, og menyen består stort sett av fisk, og da fortrinnsvis sild. Her nord. Spekkhoggerne er totalfredet i Norge.