piltilbake Noen spøkelser mindre...

(2 x Tanker rundt en tipp)

Jeg har tenkt tanken ofte: Hvordan ville det være å tippe ukontrollert midt på svarte vinteren, aleine i snøfokk og vind? Som nyutnevnt sikkerhetssjef i THPK manglet jeg åpenbart denne vitale erfaringen, noe jeg fikk god anledning til å rette opp en lørdag i slutten av januar.

Filmfestivalen hadde i utgangspunktet laget skikkelige bølger i hodet, og salsaen på Mexico bølger i hoftene (høyst ustabil gange) - Utgangspunktet for et vellykket forsøk var det aller beste.

Etter å ha padlet ut fra naustet og sørover, rundet Sydspissen i fin stil, gikk det i god surf nordover mot sentrum. Litt kranglete strømsjø og vind gjorde bølgene spisse og tette.

Kombinasjonen av en smule sløvhet og uoppmerksomhet, padlevotter (slogvarianten med pålimte mansjetter) som satt litt for godt fast i åra, og at båten sannsynligvis ble hengende mellom to bølgetopper og mistet vann under midten - gjorde at rotasjonen gikk helt smertefritt og kjapt. Lå på sida med begge armene i vannet før jeg fikk tenkt støttetak, og ytterligere noen tiendeler senere så jeg alt i akvarieperspektiv.

Det varte imidlertid ikke lenge før jeg var oppe i sluddbygene igjen. Jeg har nemlig en svakhet: Jeg kan egentlig ikke fordra vann - over hodet... Vann skal sittes på eller i... eller nytes i glass - eller i fugleperspektiv. Andre kontaktformer burde være forbeholdt fiskene.

Jeg var ute av båten før jeg i det hele tatt hadde vurdert om jeg skulle prøve å rulle opp. Kun instinkter: Overlevelse! Sånn sett et tankekors for en sikkerhetsansvarlig som har latt seg imponere av alle håndrullerne i bassenget. I følge statistikken kommer bare et fåtall av dem til å prøve å ta rulla hvis uhellet er ute... Alle andre er ute av kajakken omtrent før de har blitt våte i håret... Derfor tror jeg at primære satsingsområder i nær framtid blir drilling i kameratredning og egenredning ved hjelp av årepose/vest og pumpe. Så kan vi jo fortsette å kose oss med varmt vann og kontrollerte ruller innendørs noen måneder til...

Et par andre tips kom jeg også på der jeg lå og kjente på vanntemperaturen: Tørrdrakt er en lur oppfinnelse! I tillegg hadde jeg superundertøy og ullstilongs, noe som viste seg å være et passende antrekk for dette nullføret. Hadde jeg dessuten latt være å dra beinmansjettene over de tynne strømpene, men i stedet hatt dem rett på bar hud, hadde det lille av vann som kom inn vært enda mindre plagsomt. Nå ble det litt fuktig, men ikke kaldt. Hele den påfølgende svømmeturen, tømmingen av kajakken, en snau time på returen, bæring av båt, pakking og sykkelturen hjem foregikk i samme antrekk, uten at det var plagsomt. Dusjen derimot - var vidunderlig.

Det andre tipset er: Fest alt som ligger i cockpiten, ikke bare åra. Det er mye artig som flyter opp når det blir vann nok. Og i mye vind flyter det dessuten fort av sted. Jeg klarte å samle sammen det meste, men må en tur innom kremmerne etter nye reserve-padlehansker. Det kunne blitt mer svinn, men jeg var kjapp - og heldig. Det var for øvrig den flaksen jeg trengte - denne gangen. Resten gikk bra takket være utstyret.

Med drøye femti meter til land, og det faktum at det ikke var så kaldt som jeg hadde fryktet - gjorde at årepose-forsøket ble utsatt. I stedet la jeg meg over akterskottet og sparket meg bedagelig innover. Det tok noen minutter å komme nesten inn, og ytterligere et par-tre på å sparke litt ut igjen og runde et nes for å komme i ly for vinden.

Resten gikk etter boka: Snuing, pumping og ut på havet igjen. Småfuktig, men passe varm etter 10-15 minutter i vannet - og med en god del mindre spøkelser i hodet... Sånn sett en høyst vellykket tur! Om den anbefales? ... Vel....

Bent Svinnung, 1996

Noen tanker rundt en tipp II

Været var lovende, blå himmel og sola var tilbake. Vi skulle over til møljekalas, men først padling og vi skulle padle ilag. Vi var jo på klubbtur...O.K. vi var fire enklinger og en dobling. Ruta skulle gå fra Bellvika langs land et stykke nordover, så ta kursen over til Vengsøya.

Allerede etter kort tid kjente jeg at båten var leken.. og det var jeg også.. i skvalpesjø og strøm. Men sola skinte og gliset var stadig der.. jeg skjønte ikke helt det med støttetak og rolige hofter. Kajakken hoppa fra den ene bølgen til den andre og jeg fulgte med, trodde jeg...to ganger var hele båten i lufta og jeg havna godt i neste retursjø før neste og neste og neste kom...Doblingen lå litt foran og den hoppa også, men de andre så jeg ikke.. Jeg visste at snart ligger jeg i sjøen, en tanke som bare slo meg...men å saktne på farten, neida full fres og dermed var det gjort. Og jeg så GULT, om det var sola, båten, gleden eller hva, gult er i alle fall en fin farge.

Det som nå skjedde var at doblingen var for langt foran, Anne kom like bak og blåste i en fløyte og dette gav meg et signal på at jeg var observert. En veldig ålreit følelse.. Det var såpass mye sjø og strøm at Anne med ett var forbi. Jeg var fortsatt tørr, varm og begynte å svømme med båten mot land. Men så kom Bent og Arnolf, de la seg opptil meg og vi tok kameratredning. Alt gikk veldig bra, sola skinte og båten var like gul. Vi gikk på land for å roe ned og samle oss. Vinden bare økte og noen av oss følte ikke for å krysse fjorden i stiv kuling. Derfor tok vi ferja fra Laukvik, mens Bent og Arnolf padla over.

Det som slår meg rundt denne tippen, er at vi skulle padle ilag...og hva er det som skjer når det er litt småhektisk sjø? Folk har nok med seg sjøl. Derfor var det sosialt å tippe. Da kom alle mot meg, og vi ble samlet. Vi var jo på klubbtur..

Mari - en stadig tipper... 1996

Alle illustrasjoner: Birgit Brosø

piltilbake