Jakten på hukommelsen

Eller: Soga om hvordan en (i utgangspunktet) moderat helgetur endte opp som et 115 km langt streiftog fra Flatvær og Nordkvaløya i øst til Sørfugløya i vest

Hukommelse er noe merkelig. Spesielt den varianten som etterjusterer og oppdaterer. Du har sikkert opplevd det: Du er SÅ sikker på at det og det skjedde, ser for deg situasjonen, kjenner på følelser og stemninger "fra den gang". Og så er det bare tull. Ikke HELT naturligvis, for alle minner - reelle som konstruerte - henter inspirasjon og detaljer fra "hard-disken" din, bearbeider og kobler. Og plutselig faller alt på plass: "Jepp, SÅNN var det!"

Det trodde jeg også. Da jeg panikk-pakka bilen fredag ettermiddag for å komme meg på yttersida. Delvis for å oppleve gamle trakter - trodde jeg. At resten av klubbmiljøet var opptatt av Tromsøya Rundt med påfølgende fest hadde ingen betydning. De av oss som ikke har helse lenger (eller kanskje er det interessen det skorter på?) til utmattende konkurranseliv, ofrer ikke en skikkelig penværshelg for en skarve festkveld i Sjølundfjæra. Uansett hvor koselig DEN måtte være. - Hvis ikke værgudene er i dårlig lune, da. (Drittvær er festvær!) Og det var de definitivt ikke denne mai-helga.

Værvarslinga spådde "skyet, til dels pent vær, rolige vindforhold" - og Syncroen speeda nordover... LITT for fort. Ikke i betydningen "bidrag til utrykningspolitiets julebord" - men mer "tombola". - Etter hvert som yttersida tømmes for infra-struktur blir det også langt mellom bensinpumpene - og da er det en fordel å fylle FØR avreise. I stedet ble det en liten avstikker til Hansnes (og en titt i båthavna når jeg først var der... smil. For øvrig en av de bedre gjestekaiene i området) før jeg kunne vrenge tilbake og ta fatt på turen ut til Mikkelvika. Litt fram og tilbake i bygda før jeg endte opp med å sette ut dra fergeleiet - som vanlig. Noe som viste seg å være skikkelig flaks. I ettertid.

Mens jeg kryssa over Skagøysundet på veg mot Vargsundet planla jeg turen videre nordover i hauet: Hvis vær og føre tillot det skulle jeg plaske meg opp langs Nordkvaløya, helt opp til Flatvær rett ut for nordspissen - og på vegen skulle jeg innom den megastranda vi overnatta på under Millenium-turen i 2000. Blomsterlukta sitter ennå fast i neseborene og hukommelsen. Men geografien? Les videre!

Sneia så vidt bortom nordspissen av Hersøya og konstaterte at alt var lukket og låst - før kryssingen over Grøtsundet mot sørvestspissen av Nordkvaløya. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å lande for kvelden på Store Måsvær, men da jeg ramla over DEN idyllen på et ness rett etter runding Vardneset, ble det moseleie i stedet. Nydelig, liten båtstø som noen har steinsatt en gang i tida, sandbunn og ca. en meter å bære kajakken før den sto trygt på gresset. Panoramautsikt, men samtidig intimt. Og parabolen (teltet, naturligvis!) moillkosa sæ på mykt underlag.

Jeg la meg med en ube-stemmelig gråsuppe over hauet - men med en svak lysning i nord - og våknet neste morgen til sol på duken og det megaværet. Skyfri himmel og så pass varme i lufta at det gikk an å nyte frokosten uten noe på småfingran. Og det ble bare bedre. Da jeg plaska meg oppover forbi husan på Måsvær forsvant neopren årevottan for en stakket stund, men kom på igjen under kryssingen over til - trodde jeg - Millenium-stranda. Men da jeg runda nesset var det lite sand å se, men desto mer stein og tang. "Sikkert neste fjordarm" tenkte jeg og plaska videre.

Jeg fant sand - men ikke DEN sanda. Ny, storslått strand, Rekvika - ganske røff og ugjestmild i forhold til den sommervarianten jeg huska. Definitivt feil - sjøl om denne heller ikke var ueffen, tross all råttangen. Greie teltplasser, mye ørn! (Så usedvanlig mange av sorten på turen, tydelig at det står bra til med bestanden for tida...) Og et vann i bakkant, Rekvikvannet som sikkert egner seg for en dukkert sommerstid. (Med LITT annen lufttemperatur enn på denne turen)

Men dermed var det slutt på fjordene - runding Storburan (nordvestnesset) neste... "Jeg må ha oversett noe i den første fjorden" var tanken. Som malte i bakhuet mens jeg skvalpa meg videre i tungsjø og reflekser. Ble så pass mye av sorten at jeg valgte å gå lenger ut fra land - med kurs rett mot Flatvær.

Flatvær er et eldorado av holmer og skjær, tross "Flatvær fredlyst"-skiltet som står og lyser midt inne i øyriket. Dette er en etterslenger etter de fredlysningene som kom som resultat av "Lov om viltstellet, jakt og fangst" av 1951. §50 ga hjemmel til nye fredlysninger, og videreførte automatisk tidligere. Med "Lov om viltet" av 1981 ble disse hjemlene opphevet. Det ble utarbeidet retningslinjer for det fylkevise arbeidet med vern av tidligere fredlyste egg og dunvær. Og det er langt på vei disse som er lagt til grunn for forslaget til verneplan for kystregionen i Troms hvor Fylkesmannen foreslår at Flatvær skal få status som naturreservat. Dette betyr i praksis generelt forbud mot ferdsel på land i perioden 1. april til og med 31. juli og i en avstand av 100m på sjøen fra hekke-koloniene for storskarv. (Per 2001 gjelder dette 4 små holmer nordvest for Sjursholman) - Så får andre diskutere om dette er fornuft - eller formynderi. Kjedelig blir det i hvert fall aldri!

Jeg sklei nå stille rundt i paradiset - og registrerte blant annet en lekker sandstrand - til bruk etter 1. august... Ellers er Flatvær et funn for kajakkpadlere: Trangt, fullt av grunner og skjær - med nye opplevelse bak hvert ness. Anbefales!

Pausen tok jeg imidlertid inne på Nordkvaløya, på et annet Millennium-sandminne som "satt": Steikarvika. Lunt og godt under Jervenduken ble det tid til en times pause i vårsola før jeg bestemte meg for å droppe den kjedeligere østsida av Nordkvaløya - og heller prøve en gang til å finne "blomster-stranda". Turen vestover gikk - siden tungsjøene og refleksene hadde avtatt ganske mye - innom hver eneste vik og bukt, på leting etter landingsplasser og idyller. Ny storstrand innerst i Fuglebergvika - men litt i overkant stor etter min smak. Men kanskje andre liker mer luft og rom rundt seg?

Beundret veggene på nordsida, runda Storburet for andre gang - og snirkla meg sørover langs land - til jeg endte opp inne i Sørskardvågen som et stort spørsmålstegn. Hvor var blomster-stranda? Vel hender det at strender kommer og går - som Brennvika på yttersida av Sandøya - men denne varianten ble i overkant... Etter å ha skremt opp et skjær fullt av steinkobbe (kanskje det er hit Risøy-dyran har flytta?) som fór ut i vannet i et samla plask og etterpå lå og strakte hals et par titalls meter fra kajakken mens de lurte fælt på hva slags underlig skapning DETTE var - tok jeg tenkepause - og prøvde å rekonstruere. Og endte opp med å justere "harddisken". Siden jeg ikke fant noe på Nordkvaløya, måtte stranda være på.... Grøtøya?

Da først tanken festa seg, var det umulig å komme utenom: Jeg MÅTTE sette kursen rett vestover for å få sjekka om det stemte. Turen gikk gjennom Måsvær, hvor det ble en lengre pause etter at jeg holdt på å sovne et par ganger midt under padlinga. - At det nye systemet for festing av reserveåre og årepose på bakdekket kom til i forbindelse med sommersesongen er ingen tilfeldighet: Sannsynligheten for å tippe (i alle fall for min del) er mye større under havblikk - enn når det skumper godt, og alle sanser er skjerpa. Med visse modifikasjoner, da: Unntakene skyldes som oftest overmot eller et manglende øre til værmeldinga. Det er sjeldent at forandringene kommer SÅ plutselig at det ikke går an å ta forhåndsregler: Enten komme seg på land i tide - eller BLI der.

I ly under duken, med nesa mot sol og skyfri himmel skulle jeg bare slappe av et par minutter. Men våknet med et rykk en time seinere - og så at det hadde vært helt på sin plass å trekke kajakken lagt opp på tangen. Det var bare å pakke sammen, entre - og gli rett ut på speilhavet igjen.

Ny kryssing - denne gang over til nordspissen av Grøtøya - i samme fantastiske ettermid-dagssol. Turen rundt Raud-egga og videre sørover langs vestsida var helt på grensen til det ei venninne ville kalt "det beste jeg har gjort - med bukse på". Sola badet i ville og forrevne vegger - inni-mellom sandidyller som lå og lyste kritthvite i alt det brune og grå. - Og endelig: I ly av Sandvikneset, under Slumpen lå den der, blomsterstranda! Men noe strandhogg kom ikke på tale: Vindretninga var nordlig - og han lå med mye tungsjø på bratt sand. Lysten til en tur i sentrifugen var minimalt. - Så jeg beundret - på avstand - fortsatte videre, rundt neset, fór på innsida og Kistholmen og Jektholmen - før jeg runda inn til favorittstranda på Sørgrøtøya. Rakk å få satt opp teltet mens de siste solstrålene streifa nesset. Mid-dagsstell på rekord-tid, rett i posen - til en tilnærmet bevisstløs natt.

Våkna søndag morgen - ni timer seinere - til samme kanonværet som jeg sovna fra. Bare å gjøre unna morgenstellet og pakkinga - og komme seg i båten. Strategien var klar: Med sånne værforhold bare MÅTTE turen gå videre vestover - mot Sørfugløya som lå og glitra der ute som en sukkertopp i alt det blå. Snirkla meg mellom Hushattøyan, testa litt strender og nøt - til fulle. Før jeg slapp meg utpå den siste kryssingen. Det skvalpa en god del - solgangs-brisen (heter det vel sørpå..) ruska godt i skroget, så jeg frykta at det kun ble med rundinga denne gangen - uten å få tatt et eneste bilde. (Kanskje på tide at jeg skaffer meg et kamera som kan betjenes uten av trekket må åpnes?) Men - som under resten av turen - det "ordna seg". Gradvis avtok vinden, og da jeg var framme ved Barden var det bare moderate tungsjørester igjen på sørsida. Beskyttet av Skagen kunne jeg gå tørrskodd i land på tangen, behøvde nesten ikke trekke opp båten i det hele tatt. Befriende minutter på sletta mens jeg konstaterte at de som tar sjansen på å overnatte her, neppe slipper opp for brendsel de første årene...

Men - uansett vær - Sørfugløya er ikke plassen du slår deg til for lang tid. Stadige, nervøse blikk mot kajakken som lå og rørte på seg i tangbeltet, og etter en obligatorisk runde satt jeg atter i cockpit og skrapte meg veg ut mellom stein og tang. Ikke mye som likner på sandidyll her, nei! Runda Skagen og fortsatte opp nordsia - men uten å sjekke tidevannsgrotta denne gangen. Tungsjøen lå og hamra mot fjellveggen - og fortalte med all tydelighet hvorfor grotta finnes... Store flak av lundefugl på havet rundt meg, ispedd teist og skarv - og en og annen niseryggfinne - utgjorde underholdninga på veg nordover mot Hattøyan igjen. Lunsj på Kvalholmen - halvveis avsvimt grunnet uvant mye varme. Før kursen ble satt østover igjen - i takt med en massiv skykant som kom veltanes opp fra sør.

Snitta bare så vidt innom Sandholmen ved Andammen - før det ble hyring (merkbart kaldere i lufta, tid for årevotter og lue igjen) etterfulgt av tempotrening på vegen mot Mikkelvik. Traff vind og straum perfekt - og sklei opp i fjæra, tømte, bar og løfta - og rakk akkurat å feste reim nummer to da han begynte å duskregne. Perfekt taiming... og verdig punktum - trodde jeg. Til jeg gikk rundt bilen og skulle sette meg inn...

Denne beretninga slutter derfor litt uvanlig - med en stor takk til mannskapet på rebbenesferga! For høyre forhjul hadde naturligvis punktert (ikke helt uten grunn, da. Så slitent vinterdekk skal det mye til å finne makan til) Og for sikkerhets skyld var reservehjulet like padde flatt. (Har tenkt tanken mange ganger denne vinteren: Hva med å sjekke reservehjulet? Men det stoppa der...) Men jeg bytta nå, og mer eller mindre krøyp (som en tysk tilbake-trekning under 2. verdenskrig) ombord i ferga hvor de - etter å ha ledd seg skakke over "er DET reservehjulet??" - kunne bidra med potent kompressor. Siden de allerede lå etter ruta fikk jeg meg en gratis sightseeing tur/retur Rebbenesøya - inklusive 50 meter på fremmed grus. De så litt rart på meg - de andre fergepassasjerene. Men holdt taktfullt munn. Mulig de trodde det smitta...

Og slik ender beretningen om en megatur en tidlig maihelg, et alvorlig tilfelle av Altzheimer Light, en bil med stort behov for kjærlighet og omsorg, men som allikevel tilga - og brakte meg trygt tilbake til hverdagen. Uten et brak.