Omstreiferliv - før og nå

Av og til skal det ikke stort til for å trigge noen for lengst bortgjemte barndomsminner. Denne seil-sommeren holdt det med en nyinnkjøpt Johnson 3,5 hk påhenger til Zodiac-en, på tilbud hos "hoffleverandøren".

Barndommens ultimate orgasme het Cresent. Men hadde mye av den samme funksjonaliteten som den nymotens "storebroren" - med en halv hestekraft mer under panseret: Totakter med innebygd tank, lufteskrue, egen stengekran, skyvegass og choke. Men med færre åpne, varme deler. Sjansen er følgelig minimal for at også junior skal klare å svi seg et eksosrør"bumerke" på armen - slik faderen fiksa det en heit sørlandskveld, den gang sola skinte utstoppelig fra helt skyfri himmel, favoritten var rykende ferskt brød fra det lokale bakeriet (med Sjokade eller nyrørt jordbærsyltetøy på!) - og solkremen ennå ikke var oppfunnet. (Rapporter fra mitt gamle sommerparadis tydet på at det siste kanskje ikke var så påkrevet tidlig i årets sesong? Men det bedra seg vel etter hvert... som vanlig... Ikke sant?)

Men juniors lykkefølelse er kanskje den samme som min i sin tid: Den fantastiske opplevelsen av fart, full kontroll, uavhengighet - alt ingredienser i en tolvårings første nærkontakt med "moped-genet". Kilinga i magen når gassen skyves helt opp - og båten planer for aller første gang ved hjelp av laaaang styrearm og ekstra tung ræv på tofta.

og Cresenten hadde da også en sentral plass i mine første seilopplevelser - påmontert faderens nyinnkjøpte plastbåt: Et rørskjelett kledd med svart, solid plasthud - og med en oppdrift kun basert på Arkimedes. Med andre ord: Mange lysår før flyteelementene - uten at det la noen begrensninger på seilgleden på Mjøsa - som var båtens andre "hjem" - utenom fellesferien.

Det aller største problemet med å omskape plastbalja til fullblods seilskute var kjølen. Riktignok hadde båten allerede en slags 5x5 cm variant, men den var ikke mye egna til å yte motstand når det hjemmestrikka råseilet fanga vinden aktenom tvers. Det gikk stort sett bare en veg - nemlig sidelengs. Så vi plyndra fars materiallager, dro fram det vi hadde av sløydkunnskaper - og snekra oss kjøl. Som igjen ble skrudd fast til forhøyninga ved hjelp av et par-tre lange treskruer og "skrustikke-"prinsippet.

På gode dager klarte vi å komme oss halvveis til Nes - før kjølen kom flytende opp på siden av båten. Og så ble "Så seiler vi på Mjøsa" avløst av brummende Cresent som brakte oss trygt tilbake til campingvogna og kald middag på Furubergstranda. Som ble tatt på styrten mens tankene allerede var langt inne i neste seilrigg og patenter.

Nyinnkjøpte herr Johnson kommer neppe til å gå stort i ferskvann. Men får til gjengjeld æren av å transportere verdifull last fra Ariel og på land i alle sandidyllene på Yttersia. Så også i debut-uka.

For sjøl om det har gått noen tiår siden vi gjorde skjærgården på Sørlandet utrygt med Cresenten, har ikke innholdet i strandlivet forandra seg stort. De samme lekene, sandslottene, grillinga, etterfulgt av kald pils og ei god bok på dekk mens onga og førr anledninga påmønstra venner moillkosa sæ i sommervarmen.

Og sånn går nå sommerdagan i nord, med seine frokoster og langsom forflytning (mest for motor) fra idyll til idyll, etterfulgt av strandhogg, utforskingsraid og en og annen kjentfolkvisitt. Dag etter dag etter dag etter...