Rull og reis

Endelig er singel-hand prosjektet i boks. Ariel har fått rullesystem og rullegenoa

For noen av dere er naturligvis dette bare bagateller og pirk, i hvert fall ikke verdt ei hel nettside! Men for oss andre - som ser på båtmesser og strøken gelcoat i million-klassen som våte, uoppnåelige drømmer, er det en viktig milepæl. Spesielt siden mitt prosjekt da jeg kjøpte Ariel var å få henne tjuna til nordnorsk turliv, hvor det å kunne operere henne uten hjelp var et vesentlig moment. Fra før er det meste av tauverk ført til cockpit, alt av instrumentering er flytta opp (med unntak av VHF-en) og hun har fått hjemmesnekra ankerbrønn og vogge til Bruce'n for kjapt og enkelt å kunne ankre opp i lekre sandidyller.

Siste moment på lista var å få kontroll på seilføringa. Spesielt siden turlivet her nordpå innebærer store og kjappe vekslinger både i vindstyrke og -retning. Har fått meg noen skikkelige overraskelser opp gjennom åran som både har revet toppen av storseilet og trødd båten halvveis under vann når over femti knops vind har slått inn i fullt storseil og genoa 1 i løpet av sekunder. For ikke å snakke om alt plunderet med forseilskifter når du er aleina: Kave rundt på fordekket - delvis under vann - i et kaos av seil på veg opp eller ned, som skal sikres eller heises. Og som oftest er du alt for seint ute - har håpa for lenge at "det er sikkert forbigåanes".

Rullesystem har derfor stått på ønskelista lenge. Men har i flere år på rad blitt torpedert av andre, betydelig mer presserende økonomiske behov. Sommer er per deff et pengesluk av uforutsette utgifter... sukk - "Du tror det ikke før du har opplevd det"... gang på gang på gang på...

Men i år ble det da endelig en realitet. Og det etter mye research hvor flere systemer, blant annet et fransk - var aktuelle. (Tross min skepsis til franske båter. Spesielt etter å ha sett en to måneder gammal Jeanneau på Marigot, fransk side av St. Martin - etter en Atlanterhavskryssing og x-antall garantireparasjoner... - I det hele tatt å vurdere var i beste fall inkonsekvent...)

Jeg landa imidlertid på skandinavisk, hjemmekjent, trygt og velprøvd. Etter at Furlex oppgraderte sin 100S til 6mm forstag for å dekke opp mellomsjiktet 10 meter pluss, var valget enkelt. Passe stor trommel (ikke engang i nærheten av "storebror" 200S) som ikke kom i konflikt med ankerbrønnen, sterkt nok til å tåle påkjenningene - og billig nok til at lommeboka ikke fikk anorektisk anfall. Det blir faktisk tre ting på en gang, det! Og skipperen var såre fornøyd.

Å nei, da - teori og praksis... Det er mulig at den økte wiretykkelsen i den modifiserte 100S-versjonen ga 33 fots-folket litt bedre nattesøvn, men der stopper det. Etter bare en sesong - riktignok etter nesten åtte uker med seiling i tildels mye vind - sa rullesystemet takk for seg.

Etter at vi nå har fått mulighet til å inspisere elendigheten på nært hold er konklusjonen som følger: Rullesystemet har ikke tålt påkjenningene ved hard skjøting i sterk vind. Hele nederste del av profilen var vridd - og låsesplinten som skal holde profilen fast i sjølve rulla var strukket en halv rotasjon i en halvmåneform - før den røk. Deretter har profilen gradvis jobba seg oppover til sjølve sentersstykket i plast rett og slett sprakk, profilen slapp - og seilet fór ut i hele sin lengde. Midt i en kuling rett øst av Sommarøya. Finito.

Men leverandøren har vært grei. Og aksepterte at rådet de og Selden ga ikke i fjor høst ikke holdt vann. Så - for prisen av mellomlegget står det nå et "fullblods" 200S på båten. Forhåpentligvis vil det holde. Dimensjonene er i alle fall mye mer betrygganes, hvilket er nødvendig hvis du bedriver skikkelig, hårete seiling og har en båt opp mot 33 fot. "Oppgradert" 100S rullesystem eller ikke.

For det er virkelig noe i det å "spare seg til fant": Foruten dramatikken da det skjedde, reklamasjonsrunden med leverandøren og ekstrautgiftene til mellomlegget kostet underdimensjoneringen oss en ekstra, seks timers monteringsøkt - og innkjøp av en skikkelig XO til en usedvanlig hyggelig nabo i båthavna...

I et anfall av overmot ble også ny rullegenoa bestilt: Trioptimal Sandwich DC, UV-grå med E-foam. Bekreftelse ble returnert i starten av juli - no problem! Det var leeeenge til høsten... Inntil den plutselig var her, og pakka lå og godgjorde seg hjemme i garasjen til Svein Morten...

Vi var to som hadde bestilt - og som nå også hadde fått levert - full pakke. Fellesdugnad ble avtalt, og begge båtene ble laina opp i Polarhavna, akkurat tidsnok å rekke skitværet som fulgte i kjølvannet av den Indian Summer-en vi fikk i starten av september. Og etter å ha hengt og dingla i toppen av begge mastene over to dager, blitt spylt vannrett og loddrett av piskende regnbyger - var jeg blaut kort og godt. I en periode hang absolutt hele Goretex-garderoben (tre fulle skift) til tørk på badet. Og vinduene i leiligheten dogga som et middels romerbad. Men tåka letta - og jobben var gjort!

Første minitest fant sted bare noen dager seinere. I et penværsvindu på halvannet døgn fikk jeg gjort avtale om kran og krybbe på Tomek, og Ariel fikk seg sin første spyling, stoffing og polering på to år - etter at fjorårets prosjekt gikk i dass tidsmessig. I utgangspunktet hadde naboen i båthavna og jeg bare tenkt oss på rulle-prøvetur en lørdag formiddag. Men da jeg starta motoren og satte den i revers, skjedde det ingen ting.... Propellen rota opp masse sjø - men båten bevega seg overhode ikke.

Vi la kjapt om strategien, og bestemte oss i stedet for å få brakt skuta nærmest mulig løftet som skulle skje tidlig mandags morra. Og siden propellen ikke fungerte, var det bare å rulle ut den nye genoaen - og seile til målet. Tross skikkelig motstraum under broa, klarte vi å lirke oss fram - og fortøyde til ei flytebrygge rett utafor verkstedet.

Da båten sto tørt igjen, var det ikke vanskelig å se årsaken til den dårlig framdriften. Akslingen og propellen var så overgrodd av rur at den likna mer på toppen på en softis med krokanstrø. Med mye fantasi kunne du skimte propellbladene. "Tilveksten" må ha vært enorm i båthavna i sommer, siden alt var på stell så seint som i starten av juli. - Så virka det da også som om Ariel nesten plana på veg tilbake til båsen etter å ha blitt befridd for kalklaget. Til og med loggen begynte å virke igjen.

Så får det heller være at turen på land fikk et lite etterspill: I halvørska (etter et ukontrollert latmanns-fall under forsøk på å slippe å flytte stigen en ekstra gang) ble zinken på motorakslinga overmalt, og dermed var det duket for improvisert dykking i båthavna. Utstyr ble sanka sammen: Flaske og maske fra en kompis, windsurferdrakt fra en annen - supplert med Karibia-innkjøpene mine. Og så gikk jeg i vannet i selskap med de første høstlige snøbygene. Flaske-kompisen overvåket, med et fast grep i sikkerhetstauet. Og snart var zinken blankpussa og vakker igjen. Også et par av gjennomføringene ble inspisert "on the spot" før jeg hutra meg inn i båtvarmen igjen.

Første skikkelige prøvetur kom først i starten av oktober, under nok en varm, fantastisk helg. Søndag formiddag fylte vi opp båten med unger avec, og la i veg Tromsøya rundt i en snill bris fra sør. Etter at regattaen den samme strekninga dagen før måtte avlyses på grunn av for lite vind. (I stedet ble det baneseilas - periodevis i blankstilla, til noen av oss til slutt måtte legge inn årene - og starte motoren)

Vi hadde 11-12 knops vind nordover sundet, 3-5 knops båtfart og høy stemning i cockpit - mens vi seilte platt lens med spridde seil og genoaen på bom. Etter runding nordspissen kryssa vi opp sundet på Kvaløysida på maks høyde, og holdt gode fem knops fart mens perfekt seilgarderobe og trim formelig trødde oss gjennom sjøen. Absolutt alt virka som jeg hadde håpa. Og da vi nådde blankstilla under Sandessundbroa, rulla vi bare inn genoaen og gikk for motor til vi traff vinden igjen rett øst av Grindøya - hvor vi rulla ut igjen. Så enkelt kan det altså gjøres med det rette utstyret på plass.

Resten av turen sløra og lensa vi oss nordover sundet til genoaen ble rulla inn for kvelden. Kun storseilet dytta oss de siste meterne inn i båthavna. Dessverre var Svein Morten litt for seint ute til å få foreviga hele seilgarderoben da han passerte oss på veg hjem fra fisketur, men båten ble i hvert fall med. Ikke verst bare det, antallet motiver på en seilbåt er heller begrensa, og alle bidrag "utenfra" kommer godt med. Sjøl uten nystasen oppe.