"Kan du seile her i Nord-Norge, kan du seile hvor som helst i verden"
Seilbåtliv i Tromsø er en forunderlig foreteelse... Har du hjemmehavn på/rundt Tromsøya består "skjærgården" av to sund med god gjennomstrømming samt noen lave holmer
og skjær. That's all. Skal du seile her inne, er det like sannsynlig at strømmen tar dæ - som at nån flækka med stabil vind klarer å fylle genoaen nok til å gi framdrift. De pleier da også si det: "Kan du seile her, kan du seile hvor som helst i verden". Og det stemmer nok. Makan til rotvind skal du lete lenge etter. Alle vindretninger og -styrker på en gang,
gjerne hele 360-gradern på nån sekunder - iblanda alle varianter av poppa strømsjø - mens han slår inn og ut mellom bratte flanker, over eider, ut fjorder. Blåser
han en veg i ett sund, blåser han gjerne motsatt i neste. For å si det enkelt: Det blir aldri kjedelig!
Det skjer ofte at jeg sender en misunnelig tanke til Bodø-folket, som kan sette seil rett utafor moloen og begi seg ut i et eldorado av stabil og god vind - mens vi andre gjerne må flække oss vestover i kraftig motstrøm i timesvis for å få et lite glimt av åpent hav. Seks
timer for å nå havn på Sommarøya eller Gåsvær er ikke unormalt. Derfor blir ofte helgeturene - som nå i pinsen - et eneste langt, vekslanes sund-streif "toppa av" ankerdram, en nyåpna Haakon og et fristanes pølsebål. Men bevares: Masse god trening av vinsjearmer og seiltrim! Om ikkje ainna. - Ikke rart at mange velger å lage sæ
fastfortøyning på yttersia og parkere skuta der for sommeren...
Regattalivet her inne kan også til tider være godt krydra: Fra 20-25 knops vind til orkanstilla på minutter - mens strømmen legger stakene flatt på sin veg sørover Balsfjorden. De lureste kjenner alle bakevjene, og ligger og lirker sæ langs land med korte slag og hårfin margin til sandbanker og grunner. LITT
for hårfin til tider... Her får påstanden "Det finnes bare to typer seilere: De som HAR gått på grunn - og de som KOMMER til å gjøre det..." stadig vekk nytt innhold - og anekdotene er mange. Noen av oss har prestert å havne i lokalavisa i form av korte notiser - mens andre tør knapt innrømme at de har tøtsja bånn.
- Men de aller fleste har nå vært og laga en fure eller to i (forhåpentligvis) myk sandbunn... (Hvis du tar dem for dæ en sein kveld, i et svakt øyeblikk... smil)
Ariels "tidenes beste" skjedde på retur fra en Kvalsafari utafor Harstad for nån år sida: På det siste slaget før Polarhavna la vi han omtrent opp på land i Tromsdalen for å bygge nok høyde. Han blåste en god frisk bris, og med fullt storseil og ener lå vi bra på skeiva da vi snitta hekken på en 17 fots Hansvik og slo på innsia av den. I det jeg la rorkulten helt over for å kunne fortsette nordover for styrbord halser, reiste den 4 tonn tunge skuta seg rett opp av havet (siden en kjøl som stikker 1,67 meter ikke har plass nok når det er under halvannen meter djupt...) - foretok en liten tåspiss-piruett - før vinden fikk tak i seilan igjen, båten la sæ over - og fortsatte.... lækksa ikkje nokka hadde skjedd.... smil
Av og til er lykken bedre enn forstanden.
| © Tekst og bilder: Bent Svinnung |
|