piltilbake Skiglede - med og uten glid

Foto: Bent Svinnung

Om skiturer (og utstyr) i og utafor spor - blant annet til Sieidde

Jeg bare få meg et par kjøreski! Det var konklusjonen etter helgas topptur på gammelskian - med etterfølgende tyngdelov-påvirka knall og fall. Ingen pardon: Vinterens oppgradering av utstyrsparken forsetter med uforminska styrke...

Gutan ville kjøre svinger - og jeg heiv meg med. Lørdag formiddag var vi omsider stabla inn i en liten bil, på veg østover ut av byen. I utgangspunktet var planen å finne noen flanker et eller anna sted sør for Breidvikeidet. Men brøytebilen hadde akkurat kjørt, kantene var bratte og harde - og sjansen for å finne en bot-fri parkeringsplass minimal. Vi fortsatte videre mot øst mens vi speida opp fjellsidene mellom bygene.

Foto: Bent Svinnung

Sjursnes ble passert, og før vi visste ordet av det sto vi på snuplassen på Stori og kikka opp mot toppene som forsvant i snødrevet. Om noen hadde kart? Neida, kjentmann og mobildekning er mye bedre! (Tidene skifter...) Etter litt Foto: Bent Svinnung akkordering på telefonen var det klart: Hvis vi bare fortsatte opp- og vestover i litt berg-og-dalbane terreng - over et bekkefar og gjennom litt lauvskog - ville vi komme til noen fine topper med ditto flanker. So be it.

Og han fikk rett - hjemmesitteren. Som sikkert misunte oss både nedbør og dårlig sikt... Typisk innedag - hvis vi hadde blitt i byen. - Men her gikk vi da - tre krye karer - mens vi la han så bratt som fellene tålte, åt høydemeter - og planla den kommende nedkjøringa.

Foto: Bent Svinnung

Er du ute etter variasjon og mangfold er dette området absolutt et alternativt. Toppene ligger tett, flankene er mange og vender i alle himmelretninger - slik at det bør være mulig å finne fine snøforhold uansett vindretning. Og lett tilgjengelig. Fra parkeringsplassen og opp til vannet som utgjør bunnen i bassenget er det bare en drøy halvtime på feller.

Nedkjøringa måtte imidlertid vente litt, for gammal vane er vond å vende: Det bare måtte Foto: Bent Svinnung bli en topp først. Så vi sikta oss inn mot den midterste av Sieidde-toppene, labba så langt det gikk på skian, før vi avslutta med et par hundre høydemeter på miksføre: Klippe, renne og litt sukker. Det var ikke stort å se da vi vel var oppe, men målet var nådd! Nå var det på tide å signere opplevelsen...

Men - som så ofte før: Det er ikke enkelt... Sikten var dårlig, og vi gikk sannsynligvis glipp av den flotteste flanken i et forsøk på å kjøre ned en slukt som viste seg å bli desperat bratt. I hvert fall virka Foto: Bent Svinnung det sånn - sett ovenfra. Så vi snudde og labba tilbake i sporene våre. Dermed ble det lite pudder - men desto mer miks, av det meste.

Med skikkelig utstyr og teknikk var forholdene helt greie - etter kjøringa til turkompisene å dømme. Men jeg måtte bare innse for egen del: Verken skian eller svingteknikken holdt mål denne dagen.

For hva sier du om Atomic "telemarksski" på 210 cm uten innsving? I beste fall interessant når flanken tidvis er trang, med vekslende løssnø og fokkskavler, hardt, avberra og skare med gjennomslag.... Å kalle sporet Foto: Bent Svinnung ned fjellsida svinger var en grenseløs overdrivelse - sikk-sakk med skrens mye mer dekkende. Eller dettende. For det ble ofte resultatet.

Og er bråstoppen brå - og skaren hard nok - kan resultatet fort bli ganske så blodig. - Utseendet dagen derpå minner i hvert fall mer om et slagsmål i fylla enn sunt og helsebringende friluftsliv. Etter helgas nærkontakt med underlaget skulle det handles nytt! Basta.

Foto: Bent Svinnung

Opp gjennom åran hadde skisamlinga vokst til seks par, fordelt på diverse nær- og fjernlager. Men de fleste av dem - om ikke alle - egner seg per i dag kun til glassmonter eller peisvarme. Fram til årets sesong var det yngste paret drøye 23 år - og teknologien hadde i høyeste grad løpt - eller snarere - galoppert fra det. Det blir lite skiglede av slikt.

For tidene skifter. Tidligere - i hvert fall i mitt liv - var skitur som oftest synonymt med klatreanmarsj. Et nødvendig onde på vegen til brattere opplevelser med isøks og stegjern. Overlessa med utstyr ble smuring det samme som kunsten å beregne høyden på klabbene. Smøre såpass mykt at skiene satt - både opp- og (nødvendigvis) nedover. Men uten at det ble for vanskelig å holde ballansen på snø"sålen" som isa seg fast under skian. Preparerte løyper var helt fraværende - tålmodighet likeså.

Foto: Bent Svinnung

Tre store teknologiske skirevolusjoner nådde skisamlinga mi på syttitallet: Først ute var de hengsla bindingene som gjorde det mulig å starte rett i klatrerskoan allerede fra støtfanger og brøytekant. Med andre ord: Slutt på alle blåfrosne skobytter i snykov og minus femten. - For øvrig ligner begge parene mine på absurde kjøkkenmaskiner fra femtitallet...

Foto: Bent Svinnung

Dernest fulgte fellene. - som fullstendig fjerna den klisne avhengigheten til Swix - og frustrasjonene over ski"truger" i utforbakker. Plutselig handla glid igjen om friluftliv - ikke bare dårlige bar-historier.

Foto: Bent Svinnung

Og sist, men ikke minst: Utløser-bindingene. Som har spart mangt et kne når kjørestil og tempo ikke har stått helt i stil med teknikken...

Etter den tid har det gått bare en veg - rett til værs. Ungene - som tidligere ble født med ski på beina - ser nå dagens lys med både ski og feller. Skibestigning har blitt den nye folkesykdommen, og seilbåtfolkets "trefots-sjuka" har funnet sin mer sportye parallell i tingeranglernes "innsving-sjuka". Mens noen drømmer om større båt, bytter andre ut skiutstyret oftere enn de bytter truse. Og produsentene følger opp med et sortiment med så mange konsonanter i typebetegnelsene at det må være et reinspikka helvete for en dyslektiker.

Og fortere og fortere går det. Støvlene kryper oppover leggene, skiene blir stadig kortere - og svingene mindre og mindre. Kombi har blitt et skjellsord - nå skal det være "ja, takk - begge deler": Minimum et par kjøre- og et par gåski - men helst skal troféstativet være breddfullt av varianter for det meste av vær- og føreforhold offpiste.

Foto: Bent Svinnung

Etter halvgått sesong hadde jeg rukket å vært innom det meste i min museale samling. Samtlige plast-par - etter at treskiene ble luka ut og plassert i pensjonistenes rekker - har fått kjenne på snø. Utrolig nok. Noe som ytterligere understreka nødvendigheten av fornyelse.

Først ut var løypeskian. For (lys)løypefolket har fått mange godsaker å kose seg med siden mitt Splitkein-par kjærtegna løypene i Nordmarka på syttitallet.

Foto: Bent Svinnung

Nå har jeg sett Lyset - i form av et par Fisher Sport Glass og ditto lettvekts skisko. Med litt prøving og feiling på Swix-fronten har jeg også omsider fått sånn noenlunde kontroll på smurning-parameterne - og kan fly gjennom lysløypa mot en bakgrunn av pastell-kveldshimmel x-antall ganger i uka. Eller vugge småsyngende på veg til jobb i lav morrasol. Bedre start på dagen går det knapt an å få.

Foto: Bent Svinnung

Så glemt er tida da eneste hensikten med "smurning" var å hindre våt vårsnø fra å klistre seg fast - og kampen mot klabbene gjorde at alt av øvrig feste ble ofra... glatt - Heretter blir alle alvorlige barndomstraumer forårsaka av bakglatte treski smurt med syltetøyvoks kun "mat" for psykologen.

Nå gjenstår det bare å gjenoppdage svingene. Og jeg er på god veg, takket være et tilbud fra Mx Sport det var klin umulig å si nei til. - Etter den første sjokkarta turen i Kroken - hvor jeg konstaterte at alt av teknikk hadde forsvunnet med myke skisko og misforståelser - har det bare gått en veg. Gradvis blir mine nye K2 og jeg venner, samtidig som jeg finpusser på detaljene ved hjelp av telemarkstips.com's eminente videokurs. Anbefales!

piltilbake
© Tekst og bilder: Bent Svinnung