Høstsymfoni i Dividalen

Værsjuke nordlendinger er en stor belastning for humøret. Når til og med Tromssendinga henger seg på bølgen, går plutselig den grusomme sannheten opp for en stakkar: Det har vært en forferdelig høst!

"To måneder med sammenhengende regn" kunne intervjuobjektene på radioen fortelle. - Mens jeg ikke kan begripe hvor jeg har vært hele denne tida. Kanskje i neddopa tilstand a la Jan Eggums "Nesten ikkje til stede"? Mentalt frakobla?

For vel har det vært store nedbørsmengder i perioder - sammenlikna med den grå yr-suppa som er så karakteristisk for Tromsø-været. Men innimellom?

Det er fullt mulig at hukommelsen blir farga av aktivitetene: Høstsesongens regattaer har vært våtere og mer spennanes enn på lenge, og i kampens hete betyr nedbør nada. Type "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær"... Hukommelsen kan måles i millimeter i sånne sammenhenger... - Dessuten: Det meste tørker over natta.

Og det har faktisk vært blå himmel også. Bildene i digitalkameraet lyver ikke: Smilende ansikter mot en bakgrunn av dypblått, med lagringstidspunkt som i hvert fall forteller om en viss virkelighetsforskyvelse hos sutrerne... smil

Så var det Carpe Diem og "rett sted til rett tidspunkt", da. Som en helg i midten av søkkvåte september: De første sluddbygene hadde allerede farga bakken utafor kontoret hvit et par dager, og værmeldinga var i beste fall katastrofal.

Men vi hadde nå snakka om det en stund, at det var på høy tid med en ny høsttur inn til Dividalen nasjonalpark. Få gått litt, nytt høstfargene, brent bål og kosa oss. Og med en værmelding som bar bud om solid vestavær var sjansen størst for perioder med oppholdsvær helt der inne, nesten ved svenskegrensa.

Som sagt, så gjort. Epost-serveren gikk varm mens vi utveksla praktisk informasjon og den endelige gruppa utkrystalliserte seg gjennom en høyst værsjuk og urban-selektiv prosess. Til slutt satt vi igjen med sju hauer, tre biler og x-antall avgangstidspunkt. Og fredag ettermiddag var alle på hjul - mens vinduspusserne skyfla vått høstregn.

Og - som (nesten) alltid: Vel framme på parkeringsplassen rett innafor Frihetsli lå grusen tørr og fin. Mens kveldshimmelen sprakk opp i blått.

På veg innover stien til Statsskogs Ole Nergård-bua forsvant sikten gradvis med tussmørket. Og til slutt ble veivalget en høyst random opplevelse - før de første hodelyktene igjen brakte orden i navigasjonen.

Resten av kvelden ble pur nytelse under nordlys- og stjernehimmel - rundt bålplassen. Mens marsmellows - etterfulgt av pølser og fiskekaker - ble forvandla til svartbrent gourmetkunst. Og øvrig medbrakt (plenty!) gikk på cirk... og cirk... og...

Det lille vi fikk av nedbør det første døgnet kom i løpet av natta, mens vi purka og sov i teltene. Og neste morra var himmelen igjen blåspetta og fager.

Etter å ha satt til livs en høyst anstendig frokost, ommøblert og laga et lite lager under en av briskene i bua, satte vi kursen mot Anjavasshytta og brua over Divielva - før vi fortsatte videre på sørsida av Anjavasselva i retning Vouma. Mens vi innimellom kasta beundrende blikk mot fossefall og hvitt, frådende vann.

Det ble en lang tur langs delvis regnvåte stier - omgitt av en høstsymfoni i rødt, oransje og gult. Mot en bakgrunn av fjell kledd i kritthvit nysnø. Så vakkert at du kunne tåres...

Bærekomforten var kanskje ikke den beste for min del, men så var da også dette den definitive svanesangen til en velbrukt og sliten Cyclops Scorpion fra Berghaus. Så reparert og hespa ihop av det knapt var bæresystem igjen. Den har da også allerede fått avløsning - av et nyinnkjøp fra Sierra Trading Post, en splitterny Countour III fra Lowe Alpine. Henta ut på Posten bare dager etter denne turen.

Det ble mye bålbrenning. Sjøl under korte spisepauser brant det godt under kaffekjelen, og kveldsbålene var formidable. Men så campa vi da også "etter forholdan" - der det var ly og ved nok.

Så det ble ikke tur helt opp til Vouma denne gangen. Vi stoppa før vi var over skoggrensa - og fant oss perfekte teltplasser på elvebanken bare et fåtalls kilometer fra hytta. Hvor en ny kveld ble slått ihjel med finnbiff avec og påfyll av medbrakte godsaker. Til og med litt allsang ble det plass til, en sjarmeranes blanding av a capella og rap - Før vi fylte opp teltene og dro igjen glidelåsen.

Det blåste godt om natta, og sluddbygene klaska mot duken med mellomrom. Vi lå langt nede i posen så lenge vi orka, og drøyde'n i håp om at i hvert fall regnet skulle gi seg. Og - utrolig nok - da det var tid for frokost stilna det utafor. Og før vi var kommet oss ut, skinte sola igjen.

Returen - på full mage - ble ren luksus, solbada sådann. Og før vi delte oss (et par skulle bli over til neste dag) ved broa over Divielva ble det lunsjstopp med kaffe og nystekte pannekaker - før vi la inn overdrive'n de siste kilometerne tilbake til bilene.

De første regndråpene traff frontruta før vi var helt ute av Dividalen, og resten av turen tilbake til Tromsø ble en våt opplevelse. Sjelden har jeg hatt en sterkere følelse av å ha valgt riktig... smil - En skikkelig vitamininnsprøytning før en ny, lang vinter. Nå er det bare å vente på skiføret!