|
Det var mye som skulle ordnes før avreise. Mens Syncroen ble lavere og lavere bak, ble det siste pikkpakket lessa inn - og gutan kunne hentes. Vi rakk akkurat å få de siste eskene under dekk før styrtregnet begynte. Spaserturen tilbake til byen etter at bilen var trygt parkert utafor heimen var
Vi kasta loss etter lunsj en gang - samtidig som skybruddet gikk over i stille duskregn. Og dermed kunne vi heise fullt storseil og genoa og sige rolig sørover mens han sprakk gradvis opp og ble flott sol. Første skikkelige føling med vindet fikk vi først et godt stykke forbi Rya. Med to rev i storseilet og redusert genoa tilsvarende en treer passerte vi Malangen, kunne runde ned Finnesnesrenna og fortsette sørover på maks høyde i en frisk sørvest. Flott seiling, mens vi pressa for å slippe å slå. Men vi måtte sikk-sakke oss gjennom det smaleste forbi Gibostad med korte slag - før vi kunne begynne på oppløpssida ned til båthavna på Finnsnes. Vi var i båsen nærmere elleve, og etter at tampene var festa og strømmen kobla til var det rett i pastakokingen. Og absolutt alt gikk ned på høykant - tre sultne kara satte et verdig punktum for en lang dag på havet. Men etter at vi hadde slått var det slutt på komforten. Kort fortalt: Stamping, rulling, slamring - mens sjøene enten reiste seg under båten som katapulter - eller kasta kaskader av brott over forskipet. Vått og ubehagelig for alle, mens vi forsøkte å krysse oss utover fjorden. Uten nevneverdig hell. Framdriften var elendig, vi klarte overhode ikke 85-90 grader, og GPS-loggen likna mer på merket til Zorro - enn på kryssleggene til en moderne seilbåt. 
Vi innså at å gå helt vest og runde nordsia av Dyrøya var helt ute av frågan. Da han friska enda mer på, vindmåleren passerte 48 knop og han la oss godt på sida - bestemte vi oss derfor for å runde inn Dyrøysundet istedet og satse på at høyden under brua faktisk var de 18 meterne som var oppgitt på kartet. De siste hundre meterne opp til brokarene gikk imidlertid for motor, siden de siste slagene knapt brakte oss framover. Men fort gikk det ikke, kun 2-3 knop på maks turtall. Jeg hadde blinka ut en ankringsbukt et stykke nord for broa, men etter at vi hadde passert under, runda vi sørover i håp om å finne en litt mer praktisk plass å legge oss. Siden gutan i utgangspunktet skulle delta på NUK under Festspillene i Harstad, og allerede ville komme for seint. Frammøte var nemlig søndag morra på kaia i Harstad, og skulle vi klart det, måtte vi ha stampa rett mot kulingen for motor til langt på natt. Et kort blikk på mannskapet skrinla det alternativet. Ergo: Kaifast og mulig påkobling på hurtigbåten hvis været ikke bedra seg dagen etter var et absolutt pre. 
Og - ut av ingen ting dukka Finnlandsneset båthavn opp, rett sør for brohodet. Jeg skimta en molo og en mesanmast, og satsa på at åpningen var på brosida. Vi sneik oss innover, med en halv finger på reversen. Han løfta godt i moloåpninga, men vi kom oss inn og i ly - og fant ei nydelig, lita havn med godt med gjesteplasser, strøm og vann. Bala litt i vinden før vi fikk rigga oss til med tamper og spring i alle retninger, men deretter lå vi som konger. Det ble ny stor middag, etterfulgt av en sightseeing-runde i flott opparbeida nærområde - mens vi betrakta skumtoppene sørvestover mot Harstad. Og var lykkelige for at vi sto trygt på land. Etter nok en heftig dag på havet - som ikke falt like heldig ut for alle... Tidligere på ettermiddagen drukna tre lokale Senjehopen-fiskere etter brottsjø-velt utafor Kjølva på Senja. Han rakk å roe seg før de dro, men da var det for seint: Gutan var overhodet ikke mentalt forberedt på nok en fem-sjutimers økt de siste 30 nautiske til festspillbyen. Så de sa pent takk for seg og fór. Og jeg fikk en rolig kveld med fotball og krim. Og litervis med kaffe etter at finnbiffrestene fra dagen før gikk ned på høykant. Kort prat med Anne Christine, dansk seiler på veg til Nordkapp som kom siganes til kai rett før midnatt. De hadde nok hatt en frisk dag på havet, for de heiv seg rett i middagsmekkinga, forsvant ganske fort under dekk.
|
en opplevelse - for å si det sånn. På grensen til drukning, og alt var vått!
hadde runda fyret og fortsatt ut og over Solbergfjorden på maks høyde. Første legget som gikk helt opp i fjærsteinan på sørsida av fjorden gikk høvelig greit, mens vi kikka oss over skulderen og fulgte med kystvakta som drev flåtemanøver med helikopterstøtte rett bak oss.
og hvittoppa ved ett-totida, Nye timer med pining av høyde og motsjø var helt ute av frågan. Lederen i båthavna tilbød seg derfor å kjøre ungdommene til Brøstadbotn og hurtigbåten til Harstad litt før seks.