Førstereis på Færdern

Det er viktig å ha tilstrekkelig mange prinsipper. Slik at du alltid har noen for hånden som du kan bryte. Sjøl har jeg i mange år fylt opp lista med alt jeg definitivt ikke skal delta i: Tour de Gudenå, Den store styrkeprøven, Birkerbeinern, Færderseilasen... you name it. Årsak: Alt for mye folk, pez og utstyr - og i overkant slitsomt for en gammal mann med et konkurranseinstinkt som ikke helt står i forhold til fysikken.

Slik fungerer det - i hvert fall i teorien. I praksis er det derimot vanskeligere å motstå fristelsene. I år var det Færderns tur til å vinne over prinsippene - og det i seilasens 60. år. Det gjelder å time rett!

Foranledningen var heller spesiell, og kom i form av en invitasjon fra Kongelig norsk seilforening et stykke før jul: I forbindelse med jubileums-feiringen ønsket de blant annet å knytte tettere bånd mellom seilere lengst nord- og sørfra. Både symbolsk - og konkret, i form av en mini match racing med to mannskap fra Royal Thames Yacht Club i London og Tromsø seilforening.

KNS' to 37 DS Match Racer, tegnet av danske Jacob Vierö skulle brukes førr anledninga. Og det skulle seiles en avkortet Færder-bane med runding Hollænderbåen - siden DS-ene ikke kan sies å være spesielt godt utstyrt for offshore-seiling.

Mannskapet nordfra ble skramla ihop i løpet av noen uker, og billetter nedover bestilt. Resten av den praktiske delen av kalaset betalte KNS - mens vi holdt oss sjøl med lomme- og håndpenger. Forventningene i Tromsø-gjengen var høye.

Men så meldte engelskmennene avbud i siste øyeblikk. Offisielt grunnet manglende finansiering, men vi tenkte nå vårt - beskjedne og lavmælte som vi er... smil. Nå hastet det imidlertid å finne en alternativ løsning.

Etter flere runder med de ansvarlige - hvor det en stund blant annet var snakk om bytte båt eller dele opp TS-mannskapet på flere andre båter, endte vi opp med å melde på en av DS-ene som "menig" båt i LYS 1.28 - 1.34 klassen, med runding Færder. Og med en samlet Tromsø-gjeng ombord.

Noe som nødvendigvis innebar behov for en del oppgraderinger av DS-en. Lista over ting som måtte skaffes ble lang, og mens hjelperne på land samla lanterner, flagg, raketter osv. monterte vi sikkerhetsliner, ny windex, lappa spinnakker og gikk ellers igjennom båt og utstyr.

Dommen var klar: En spennanes båt - men en smule sliten. For å si det diplomatisk. Spesielt riggen hadde store mangler. Den har nok i årenes løp jobba seg ned i skroget, og mastefoten sto i hvert fall et par cm for lavt i forhold til wire og strekkfisker. Flere av dem var skrudd helt inn - men fremdeles hang vantene og slang på le side sjøl i moderat vind.

Siden vi verken hadde tid eller utstyr til å foreta en skikkelig mastetrim, måtte vi bare skru oss fram til et kompromiss - som innebar at båten gikk brukbart på babord halser - og helt r... på styrbord. Men hva gjør en ikke for å komme seg på seiltur?

Det største praktiske problemet - viste det seg - var imidlertid at båten ikke hadde motor. Det gikk helt greit under torsdagens prøveseiling - mens vi hadde vind nok både til å krysse oss oppunder Nesoddtangen og jibbe oss tilbake til båsen med fylt spinnakker. Mens det funka dårligere startdagen, da vi lå innafor Galteskjær i vindstilla og prøvde å padle oss fram med to korte årer.

Imidlertid berga vi oss så vidt, takket være et par slepeetapper med ulike båter - til vi lå i lag med Hans Majestet Kongen oppunder norøstsida av Hovedøya. Fram til fem minutter før start padla vi igjen frenetisk - i håp om å nå fram til streken. Noe som naturligvis var et helt håpløst prosjekt uten vind. Den kom imidlertid - i barneporsjoner - slik at vi klarte å lirke oss ut med babord halser et minutt eller to etter resten av klassefeltet. Som fór samlet sørøstover med styrbord halser. Noe som ga oss nødvendig rom - og nok strøvind for å komme igang.

Det var stille i cockpit. Nesten alle var kommandert under dekk og i le, kun styrmann (førr anledninga med nyinnkjøpt solhatt) og forseil-trimmer fikk lov til å stikket hauet over kanten. Og sjøl om det så pæise stille ut, klarte vi å fange tilstrekkelig med vind i de gamle, stive lørvedukene til at Oslo Match 4 gled uendelig sakte i retning av Herbern.

Underveis ble vi også forbiseilt av IMS-eren 2 Obnoxious fra Bergen som pløyde seg veg gjennom feltet mellom Herbern og Nakkholmen med en imponerende fart i lettvinden. Et ekstra orgasmisk syn for Tromsø-gjengen, siden to av de framtidige eierne var å finne blant mannskapet. De ble blanke i øynene og fabla allerede om lettvinds- starter under neste sesongs tirsdagsregattaer... Vi fikk ellers god tid til å prate med nåværende eiere og mannskap mens vi lå i Horten, lirke ut av dem sannhetene om skuta, triks og trim osv.

For oss som er vant til Vestfjordseilasen-felt på maks hundre båter var Færdern-starten en opplevelse. Med over elleve hundre påmeldte var det mildest talt folksomt i leia på veg sørover, og alle snarveger ble tatt i bruk for å komme seg foran konkurrentene. For mange - etter lyden å dømme - for et par av de større seilbåtene. Som tok sjansen på å følge etter H-båtene inn på grunnene sør for Ostøya og Brønnøya - til det smalt. Ryktene sier at det gikk en kjøl tapt i løpet av seilasen, mens resten - inklusive han vi så gå på grunn - berga seg greit etter å ha fått summa seg etter sjokket.

Det gikk sakte nedover mot Drøbak. Og mens dag ble til ettermiddag og kveld, slo folk tida ihjel med bading og vennligsinna kiving, inklusive styrbord-babord situasjoner med innlagte "jeg ser ikke på deg, ergo eksisterer du ikke" når det var åpenbart hvem som egentlig hadde retten til vegen. Munnbruken var imidlertid svært så sivilisert, sett med nordnorske øyne.

I Langåra/Håøya-området fikk vi en kort stund brukbart med seilvind, og hele feltet forflyttet seg raskt sørover - for så å ende opp i motstraumen og vindstilla øst for Håøya. Det ble mange slag, periodevis total stillstand, med og uten styrefart - før vi klarte og karre oss inn i medstraumen forbi Hallangen. Med en knops fart - og null vind - sklei vi forbi Oscarsborg og nådde omsider vinden utafor Drøbak. Vi hadde spinnakkeren oppe i det det aller første vindblaffet traff båten - og deretter aksellererte vi som en rakett fra alle konkurrentene som lå noen få meter bak oss og sleit med å nå gråa.

Snart hadde vi lagt store deler av vår del av feltet bak oss - og kunne jibbe oss sørover fjorden til vinden igjen døde. Samtidig som spinnakker-veggen bak oss kom stadig nærmere. Det ble "samling i bånn". Snart var det tett i tett med tynn duk rundt oss - mens pergament-posen vår sleit med å stå. Men ikke mer enn at vi bare manglet noen få meter på å få nærkontakt med Grand Prix-båtene Ericsson 1 og Nariida. Seiling er til tider en forunderlig, tilfeldig og fascineranes sport... Tilsynelatende.

Mens de fleste valgte å lete etter landvind langs vestsida av fjorden, la vi oss litt lenger ut og seig sørover på noe udefinert, ikke målbart. Snart var det full trafikkork inne ved land, med båter som dreiv i alle retninger - samtidig som vi jibba oss sørover i fri vind mens vi prøvde å få spinnakkeren til å stå. Noe som - merkelig nok - gikk greit. Snart kunne vi skjære inn, runde bøya på Filtvet og fortsette langs land forbi Tofte på leting etter mer vind.

Ved Tofteholmen var det hele imidlertid over. Etter en kort rådslaging ombord på bakgrunn av et tilbud fra Felicia IV (Eirik Brekke, Tønsberg Seilforening) om slep helt inn til havn i Horten - og det faktum at vi aldri i verden ville rekke ut til Færder og tilbake til Horten før maksimaltida gikk ut klokka 0100, fant vi ut at vi heller skulle takke ja til tilbudet om kald pils hos X-yacht og en lang, sosial ettermiddag og kveld i regattaområdet. Vi var tross alt på Færdern for å ha det hyggelig! Ikke ligge i rom sjø til inga nytte mens alt det sosiale gikk oss hus forbi.

Dermed ble vi en av de åtte-ni hundre båtene som brøt årets Færdern. I perioder satt det tre stykker i sekretariatet og bare tok i mot telefoner fra frustrerte skippere som la inn årene. Og for første gang var det hele klasser hvor ingen fullførte - vår inklusive. Men vi var fornøyde med innsatsen tross alt: Tredje beste tid (av 28 startende båter) ved runding Filtvet var slett ikke så ille for en gammal og velbrukt dame!

Dermed kunne vi sjekke inn på hotellrommene som KNS hadde booket til oss, innta en velfortjent (?) dusj, spraye på godlukt og kaste oss inn i festlighetene. Og nyte stemninga og underholdningen utover sommerkvelden, akkompagnert av mye og leskende fludium. Mens gradestokken stadig vekk jobba høyt oppe på tjuetallet. Stor takk til Vårherre og produsentene av diverse tuber med solkrem for at vi fikk - og overlevde - hele tre rekord-dager i nettoen på havet. Med eller uten vind. Frustrasjonene er fort glemt når livet ellers smiler til lykkelige seilere.

Etter premieutdelingen søndag morgen var det tid for hjemtur. To av mannskapet tok ferga til Moss og toget videre for å rekke kveldsflyet til Tromsø. Mens vi var tre som håpet å kunne seile båten tilbake til Oslo. Men det så svart ut - havet lå som et speil, og vi hadde i utgangspunktet ikke noen avtale om slep.

Men alt ordner seg for kjekke, greie gutter. Først forbarmet LatX (Håkon Hjorthøy, Asker Seilforening) seg over oss og fikk oss ut av havnebassenget. Og deretter overtok Jippi (Eivind J. Vesterkjær, Bærum Seilforening) stafettpinnen - og slepte oss helt opp til Filtvet. Hvor vi takket for hjelpa, heiste spinnakkeren - og seilte fra dem. Akkompagnert av et lattermildt "dårlig gjort!" fra cockpit i Bærumsbåten. Stor takk til De Gode Hjelperne! Ikke rart at vi liker seilfolk....

Turen hjem til båsen på Dronningen gikk på en 1/4 av den tida vi hadde brukt på den samme strekningen fredag/lørdag. Stemninga i cockpit var nærmest euforisk, mens vi jibba oss fram i en jamn strøm av seilbåter på veg hjem. 37 DS-en moillkosa sæ i godværet, og det samme gjorde vi. Og vi rakk akkurat å smyge oss inn i båsen før vinden døde helt ut. Med andre ord: Perfekt timing!

Vi avslutta årets Færder-eventyr med å rydde etter oss og vaske dekket - før vi tok rutebåten over til Rådhuskaia og hjem til "hybelen" vår, Minesveiperen KNM Alta. Det føltes nesten som en hel evighet siden sist, men da vi tråkka ned landgangen var det bare snaue fire døgn siden vi ble mottatt med åpne armer, kalde pils og panoramautsikt mot en rød solnedgang over Aker brygge. Og fikk den første breefingen.

Årets eventyr ble avsluttet med en bedre middag - før vi tørna inn - og ned - til køyene i framre banner. Forøvrig det nærmeste jeg har kommet en Asia-feeling på noen år: Svett, varmt og klamt - med kun (og knapt nok) et laken som dekke.

Hvordan det opplevdes å komme hjem til Tromsø - og snaue seks grader og regn - formiddagen etter skal jeg forbigå i (deprimert) stillhet... Imidlertid er menneskets tilpasningsevne enorm - så også denne gangen. Og takkaf... førr det.

Vil du vite mer om hvordan prosjektet ble til? I http://seilforum.com - 'Diskusjonsforum for oss nordnorske seilere' finner du hele historien.