|
Naturligvis endte jeg også denne gangen opp med mye mer enn det jeg fikk bruk for. Noe skyldtes en generell tendens jeg alltid har hatt til en smule "overkill", men brorparten var værgudenes skyld. Med årets utbytte på sol- og varmefronten ble tjukklærne stort sett liggende nedpakka. Men klage? Nope! 
Og - under over alle under: Bare par-tre timer etter hjemkomsten fra feiringen av gamlingan var vi helt ferdiglasta, hadde fylt opp med tilstrekkelig med vann og diesel - og var på veg sørover Tromsøsundet med utrulla genoa. Eventyret kunne begynne... Men siden det allerede var langt på kveld - og lysten til å bruke deler av natta på å sige helt ned til Finnsnes var minimal - tok vi sikte på båtforeningas flytebrygge på sørsida av Ryøya. På den måten hadde vi liksom starta på ferien - samtidig som det var plenty med tid til å innvie ankerdrammen og få rutiner på matlaging og soving. Kort sagt: Få
Flytebrygga er ellers en perle der den ligger, i lav kveldssol, med Ryøya i ryggen som vern mot eventuell sniktrekk fra nordøst. Denne gangen hadde vi også selskap av en solslikkende, enslig moskus som gressa i fjæra. Og ga blaffen i oss som nøt den første feriedagen i cockpit til sola forsvant bak skogkledde åser. Zodiacreparasjonen var vellykket. I alle fall var båten steinhard og tett da vi heiv den på havet igjen. Til tross gårsdagens mekking med for lite og for gammalt lim. Trodde jeg. Desto deiligere at det funka - siden seilsommer på svai er helt avhengig av en lettbåt. Hvis du ikke satser på å tilbringe alle ukene enten i cockpit eller i gjestehavner / ved brygger. - Sannsynligvis var zodiacen blitt klemt under en rusten metallkant da vi tok løs i båthavna i går, og hadde fått seg en liten skramme på oversiden av den ene pontongen. Framme ved Ryøya var det slapp som fjorårsballong. Men tilstanden varte bare noen minutter - til limet hadde tørka. 
Han var godt over middag før vi heiste seil - og seig rett fra kai uten å starte motoren. Men det varte ikke lenge før vi måtte begynne å forbrenne diesel. Ut til Malangen var han bare en liten bris, så vi tråkka avgårde i tre-fire knop med spridde støtteseil. Bare
Fordelen med medvind er imidlertid at det blir godt og varmt i cockpit og på dekk. Snart var det rene sydenstemningen ombord, og solslikkeren rigget seg til på fordekket, mens skipperen ratta og styra med seilene for å få mest mulig fartshjelp ut av dem. Uten at det hjalp stort. Et stykke før passering Rødbergodden tok han seg imidlertid opp igjen, og ned Gisundet hadde vi flott seilvind, mens vi kjørte maks høyde for å holde avstanden til
Det var helt fullt på gjeste-brygga, men vi praia en nederlender - og fikk lov til å legge oss på utsida av han. En alldeles nydelig aluminiumsbåt på noen og førti fot - så velholdt at det glinsa av den. Først seinere oppdaga vi at en
Nydelig sommervær, og nesten euforisk i cockpit. Bedre går det knapt an å ha det på havet.... smil Vel framme fant vi vågen helt tom for båter. Bare de som tilhørte Tranøy Gård lå klumpet sammen rundt den lille flytebrygga i
Utpå kvelden fikk vi besøk av et par kajakkpadlere som hadde tatt turen inne fra Tranøybotn. Og som skulle overnatte før de returnerte tidlig neste morra og tok ferga tilbake til Andøya og jobb. Etter å ha slått av en prat, seig de inn til tangfjæra ved kaia for å se seg om. Og hilse på bikkjene
Den yngste av bikkjene var imidlertid en liten, uredd optimist på et drøyt halvår. Og han var ikke snauere enn at han hoppa opp på bakdekket til den ene kajakken da jentene tok løs igjen. Og nekta å forlate "skuta"! I stedet vandra han stødig fra hekk til baug - og tilbake igjen.
Men til slutt fikk de lempa den lille blindpassasjeren av på grunna - og kunne fortsette til teltsletta hvor de to hestene holdt dem med selskap til de hadde krøpet i teltet. Tranøy Gård - i dag privat bo- og omsorgstjeneste var prestegård fra 1738 til 1960. Siden har den
Etter den avkjølende turen innom kirka la vi vegen tilbake til båten noen timer, nøt sommeren i fulle drag og benytta anledningen til å få både saltvann og sol på vinterbleike lemmer. Toppa med lunsj i det fri. Bedre går det vel knapt an å ha
Etter en høvelig oval lunsj som - etter hvert som tida gikk minnet mer om en strek - tok vi beina fatt igjen. Denne gang gikk ferden rundt nordspissen av øya. En variert opplevelse fylt av lyng- og gressmoer, intime, fargerike småsteinfjærer og bugnende moltemyrer. 
Etter en kjapp lunsjstopp i Avløysingsvika helt sørvest på Stonglandet fikk vi førsteklasses seilvind på veg over fjorden. Og etter noen korte timer fikk vi landkjenning,
Det var masse luftig aktivitet i veggen. Og like vanskelig å få tatt vettuge bilder som vanlig, siden fuglefjellet ligger helt i
Vi glei stille inn i lagunen seint på ettermiddagen, festa tampen i den største blåsa - og kunne sprette ankerpilsen til akkompagnement av masse sommerkåte tenner i kjappe sveip over fordekk og paddeflatt silkehav. Vi ble sittende lenge ut over kvelden. Tok bare et sveip opp på haugene øst for bukta for å få med oss de siste solstrålene - før
Det er tett mellom sandidyllene på nordøstsia av Helløya - kritthvite, mot en disete bakgrunn av blå Senja-fjell. Her er det mye som egner seg perfekt for utforsking per kajakk. Tidligere har jeg kun besøkt lenger vest - så
På veg hjemover kunne vi studere båten i lagunen - med
Resten av kvelden tilbrakte vi i båten - sovende eller etende i cockpit. Høvelig matte etter nok en lang, svett og varm dag i paradiset. Resten av turen ned Sorlandsundet gikk stort sett for motor - ispedd korte seillegg der vinden falt ut en fjordarm eller bukt. Da vi var kommet oss midtveis i sundet
Da vi runda inn bak moloen i båthavna på Hennes og fant oss en ledig bås var det fremdeles tidlig på ettermiddagen, samtidig som batteriet sang (eller rettere: buzza) på siste verset. Alle forsøk på å få tak i ladestrøm var imidlertid forgjeves denne gangen, så vi satte vår lit til batterivedlikehold og spraying av kontaktpunkter og kabelsko - i håp om at ladingen skulle gå smertefritt på veg inn Lonkanfjorden dagen etter. Dermed senket vi skuldrene og sprettet ankerpilsen - og fikk god tid til å nyte sommervarmen - og planlegge toppturen. 
Formiddagens første, svette iskjøp på kaféen - bare iført kortbukse - ble brukt til litt rekognosering. Siden ukas guida tur hadde gått av stabelen dagen før var vi overgitt til oss sjøl - og alt tilgjengelig brosjyremateriale ble gjennomgått på leting etter gode rutebeskrivelser. Kart fantes ikke, men ved hjelp av litt glansa papir og prating med folk i båthavna som hadde erfaring med ruta fra Lonkanfjorden, begynte jeg å danne meg et bilde av
Ved lunsjtider seig vi sakte innover den smale Lonkan-fjorden med kurs for den lille flytebrygga under Gamhaugen på nordsida av fjorden. Like før du er helt inne i Nordbotn ser du den, rett under en liten steinsatt fylling. Vindskjeiv og lealøs som den er egner den seg kun til ilandsetting. Så skal du ligge her med båt, må du gjøre som oss: Satse på jern og mye kjetting/tau. Det er forholdsvis dypt (25 meter) i bukta rett sørvest for flytebrygga, men du ligger høvelig godt beskytta. I alle fall bevega ikke Ariel seg en meter i løpet av de timene vi brukte på toppturen, sjøl om det blåste en del i kastene. Vi klarte akkurat å skimte toppen
Vi tok oss god tid, drakk mange kopper kaffe i cockpit, leste og kosa oss - og jobba med væskeballansen ut over dagen. Og var ikke i jolla før godt utpå ettermiddagen. Vi fortøyde zoiacen på sida av flytebrygga - før vi tok fatt på turen innover Norddalen, langs traseen til den gamle gruvebanen. Lett og enkel spasertur i grønne og frodige omgivelser - med utsikt til sydevarme sandstrender og slagghaugene etter gruvedriften. 
Men så var det slutt på spaserturen. De neste fire-femhundre høydemeterne, opp til Memuruskaret (519 meter) er kanskje den verste delen av turen til toppen. I hvertfall
Nå er ikke jeg noe særlig begeistret for bevegelig, løst underlag i stadig sig nedover. Noe det var plenty av i tråkket som hadde gravd seg ei renne helt opp på skuldra. Jord, stein, blokker
Men opp kom vi - takket være mye svette og avansert elefantspising-teknikk (bit for bit) - og kunne strekke beina på toppen av skaret. Og nyte utsikten sørover. Etter pausen dreide vi mer nordlig og fortsatte i en slakk
For meg er normalvegen det mest logiske veivalget til topps. Vi hadde ingen store problemer med å følge vardingen, mange steder var det skikkelige tråkk - med kanter, andre steder autostradaer av lysere stein og grus som fortalte
Så fulgte en enkel, men høvelig bratt snøtravers for å miste minst mulig høyde i forhold til renna og grus"haugen" opp mot neste rygg på turen, Møysalaksla (840 meter) Vi gikk den med en spiss stein i hånda for å stoppe eventuelle utglidninger. Men hadde det gått galt, hadde det sannsynligvis endt
Nå fulgte imidlertid et lite parti med en blanding av snø, grus og
Og endelig - utsikten fra Møysalaksla var fantastisk i penværet! Og under oss glitret hele Vesterålen mot oss i kveldssola. Resten av turen mot toppen egner seg dårlig for dem med høydeskrekk. Men har du litt bratt fjellerfaring, foretrekker du sannsynligvis dette partiet framfor grusen lenger ned. Bratt klippe, en del klyving - men det
De bratteste og aller mest utsatte av passasjene er dessuten sikret med kjetting som du kan holde i om ønskelig. Men klart: Føler
Og endelig lå den foran oss, toppbreen. Vi fulgte høyrekanten forbi vind-gropa og kursa deretter rett mot hovedtoppen i våt sommersnø. Snart var vi framme ved
Vi brukte god tid på toppen, leste i boka til øyet ble stort
Turen ned til Lonkanfjorden tok sin tid. Men det er bare å bruke den - tida, for her straffer det seg å ha det travelt. I tillegg til de utsatte klyvepassasjene hadde snøen på breen havnet i skyggen, og var blitt mye hardere og - virka det som - brattere. Det var tidlig morra før vi igjen var tilbake i båten og kunne lufte tærne for første gang på mange timer. Om det var godt? Gjett! Nesten like fantastisk som det etterfølgende badet. Svalestup fra baugen, etterfulgt av noen friske svømmetak. Og lufttørking i cockpit etterpå. Bedre går det knapt an å ha det.
|
vaskemaskina gikk non-stop for å holde tritt med en stadig lengre pakkeliste.
bodd oss inn i båten igjen. Det var tross alt nesten et år siden sist, og mye går i glemmeboka for gamle folk. Dessuten hadde det vært så som så med klargjøringa, elektronikken var ute og sykla og sjakler og låser formelig skreik etter smøring. Ølen ble stående på dekk og dugge
mens jeg feilsøkte og skrudde - og gikk over det grøvste, ikledd kortbukse - only.
sier jo forøvrig en del om været denne sommeren: At nesten samtlige måltider ble tilberedt og fortært i cockpit. Dagene med nedbør kunne telles på en halv hånd da vi gjorde opp status i august.
innimellom kom han med så mye vind at vi kunne stoppe motoren en stund.
grønnstaken utafor eks-fortet. Og en stund fikk vi han rett bakfra - til han døde ut rett utafor Gibostad. Resten av turen ned til båthavna på Finnsnes gikk for motor, mens vinden akkurat klarte å holde fasongen i seilet - og bidro med en ekstra knop.
gammal kjenning 
Penværet fortsatte neste dag, og etter at vi hadde spist en lengre frokost og gjort unna en handletur i sentrum seig vi sørover med genoaen utrulla. men seilgleden ble kortvarig. Snart hang
duken slapp - og resten av sjømilene til Tranøy gikk vi for motor. Mens vi nøt sommervarmen - og jobba med å herde huden.
kveldssola. Siden det var nesten helt havblikk, slapp vi bare ankeret rett nordøst for kaia og dro det til for motor. Før vi skjenka ankerdram, spretta pils og begynte på middagsstellet.
som hadde stått og bjeffa i fjæra siden vi kom. "Far" var ute på tur, og savnet til den eldste av hundene var nok stort... Det ble fortalt at han en gang hadde stått og bjeffa i tre døgn mens eieren var på reise. Men denne kvelden roa det seg da 16-fotingen hadde klappa til kai - og "far" og "sønn" ble gjenforent.
Og så ut til å stortrives i det våte element.
land og la ut på en lengre sight- seeingrunde. Første stopp ble Tranøy kirke, en korskirke bygd i tre fra 1775. Og deler av inventar og utsmykking er også 3-400 år gammelt.
Totalt er det 210 sitteplasser i den vakre kirka.
vært forpaktet i perioder. På syttitallet overtok Finn Sparre Karlsen og kona Ingrid gården. De drev den fram til 2003, da ble ansvaret overtatt av Senjasenteret.
det - nordpå i juli?
kunne forevige de første hvite, overbefolka skjærene - og legge kursen innunder fuglefjellet i sundet mellom Bjarkøy og Helløya.
skygge fra tidlig ettermiddag.
vi tørna inn til en natt i blikkstilla.
årstid. Og fortrinnsvis helt opp på Samuelhaugen for å nyte den fantastiske utsikten mot
yttersia av Senja.
vi har mye lekkert i vente - på kjøl - i årene framover... smil
den første delen av morgendagens etappe - ferden over Andfjorden i retning av Risøy- renna.
mer vind. Og fri av de siste holmene kunne spre alt av duk og seile platt lens med genoaen på bom. Det bar rake vegen gjennom
Risøyrenna med en skikkelig god trøkk bakfra og 8-9 knops båtfart - før vi glei forbi sørøstsida av Andøya mens vinden gradvis døde hen.
fikk vi endelig det første glimtet av morradagens turmål:
Møysalen. Men opplevelsen ble forstyrret av en alarm som fortalte om minimalt med strøm ombord - til tross for at motoren gikk. Vi kjente en svak eim av trøbbel...
Da jeg satt med morrakaffen i 
dagens topprosjekt.
av masta da vi satt ved toppvarden.
etter min mening. Men - i følge en flott turberetning i gratisbrosjyren Møysalen - Vesterålens tak (Utgitt av Hadsel kommune) å dømme er meningene delte her... Anbefales!
på et glatt kulelager av smågrus og tørr jord og sand - iblanda litt fukt, leire. Kort sagt: En drøm for en eks-klatrer
som definitivt foretrekker bratt, fast og luftig klippe framfor dette. 
berg- og dalbane, opp og ned noen hundre høyde-meter med stein, grus og snøfelt, til vi så ned på storbreen - og
opp på hovedtoppen og Store og Lille Møya.
om mye trafikk.
bra. Under oss lå flanken og breen som en eneste stor sklie, så og si fri for grus og stein.
stein - og mye lausmasse. Vi sparka oss skikkelige trinn i snøen og brukte god tid - til vi hadde berga oss inn på skuldra til høyre for renna - og kunne krabbe de siste meterne
over nok et parti med skikkelig løs og ekkel smågrus.
meste er tilnærmet fast fjell, med innslag av grus på hyllene. Jeg ser av tidligere beretninger at mange bruker tau på de mest eksponerte plassene, så det er nok lurt å ha med et i
sekken. Men vi hadde ikke vårt framme i det hele tatt, siden vi opp-levde turen over alle fortoppene som helt grei.
du deg utrygg, bruk tauet! Det er langt ned mange steder, og litt snubling kan fort få katastrofale følger.
varden - og kunne nyte fruktene av slitet: En utrolig utsikt i absolutt alle himmelretninger - mens kveldssola farga fjellene rundt oss røde.
og vått. Og flirte godt av paret med lesebriller som noen i rett alder hadde lemna i kassa. For å si det sånn: De kunne kommet godt med - hvis det hadde vært overskyet og dunkelt.