Det er en stor fordel med venna som jakter 1500-metertopper. Det blir mange fine turer av det. Som denne lørdagen i starten av august. Tross halvbra værmelding - skyet med fare for byger på innlandet, satt vi like fullt i bilen før halv åtte, på veg til Innset og Likkafjellet, eller nærmere bestemt Høglikka (1503 meter).

Likkamassivet ligger rett sørvest for Rostadalen - du kan se ned i dalen fra store deler av den ryggrunden vi gjorde unna i løpet av dagen. På vestsida finner du Sørdalen, og i sør Devdisfjellet og Dødesvatn. Det er med andre ord ingen ting å si på utsikten!

Vi parkerte femti meter før bommen i Rostadalen og pakka om. Det ble lettelse i antrekket allerede fra start - lufta var tilstrekkelig varm for netting og barlegga - og etter justeringa forsatte vi langs vegen til vi hadde passert Tverrelva. Deretter la vi kurset rett mot den første skuldra i massivet, Likkafjellet (1200 meter)

I motsetning til lia opp mot Mårfjell er bjørkeskogen her enkelt gåanes. Ganske åpen - og irrgrønn, og med passe mye insekter.

Underveis ble det mye botanikk. Hovedfag i biologi er nyttig grunnlag når turfølget skal fylles opp med kunnskap om planter, lav og mose. Jeg var lutter øre - sjøl om navnene dansa forbi i stort antall og høyt tempo. Tilsynelatende uten å feste seg. Jeg får skylde på alderen... smil

Et knøttlite utvalgt fra dagens leksjon: Fra venstre: Safranlav, så følger en av ingrediensene i bamsens favoritt- salat: Matplanten Turt (Cicerbita alpina). Til slutt: Kartlav (Rhizocarpon geographicum aggregatum).

Kartlav er det mye av på Likkafjellet. Hele toppryggen så helt grønngul ut da vi hadde fått den på god avstand - som om noen hadde stått og spraylakkert den.

Bjørkeskogen var full av turt og små orkideer - uten at den klarte å lokke fram noen bjørn til oss av den grunn.

Første matpausen før vi tok fatt på sjølve skuldra. Med flott utsikt til andre sida av Tverrelva - hvor en jerv rusla rundt, tilsynelantende (dream on...) uten å oppdage oss. Den lunta litt målløst, først i en retning, så i neste, over snøfelt og smårygger - mens vi studerte den i ro og mak gjennom kikkerten.

Med bare et lite kompaktkamera og digital zoom ble det så som så med bildebevis. Men med litt fantasi kan du skimte omrisset av jerven i de to småbildene...

Naturfotografer må naturligvis lukke øynene og ta fire valium. Dette er ikke en gang et forsøk! smil

Turen gikk opp langs Tverrelva (oppe til venstre) og videre langs ryggen til Likkafjellet, først sørlig - før den dreide mot øst.

Deretter fulgte vi ryggen til toppen - før vi fortsatte hesteskoen rundt, langs ryggene forbi de to navnløse fortoppene - til toppen av Høglikka.

Returen gikk ned dalen mellom Likkafjellet og Høglikka. Vi skrådde ned flanken slik at vi traff dalen ganske høyt oppe - og fortsatte til bunns langs snøfelt og gjennom områder med mye ur.

Tåka kom og gikk på vegen opp Likkafjellryggen, men i flækkan var det flott utsikt. Ura var stort sett fast og fin - og mange partier med jord og mose gjorde det enkelt gåanes.

To av oss hadde med staver - og fikk brukt dem en god del underveis, til tross for mye stein og ur i flækkan. Ikke minst var de greie å ha på anmarsjen opp til sjølve ryggen og under returen, ned snøfeltene.

Vi begynner å vinne høyde. Her er vi midtveis oppe på Likkafjellryggen, i bakgrunnen - mellom tåkedottene - Rostadalen med Rostavatn - og en gløtt mot Rostafjellet.

Vi er nesten oppe på Likkafjellet. Ned til høyre skimter du toppen av dalen vi fulgte på returen.

Til tross for at vi skriver august kunne vi fått oss mange hundre høydemeter med flotte svinger, hadde vi giddet å slepe på skian. Noe å huske på til neste vintersesong...

Nordveggen på Høglikka. Bratt, laus og en kontinuerlig 'leverandør' av stein og snø til dalbunnen.

Lett vandring fra toppen av Likkafjellet og videre langs ryggene rundt hesteskoen.

Frostsprengings-'ringer' på ryggen. De ser nesten menneskeskapte ut - og egner seg godt som teltplasser hvis du skulle overveie overnatting underveis.

Den andre, navløse fortoppen (1359 meter) på ryggrunden. Bratt og luftig ned mot Rostadalen.

Glimt ned mot Likkajiehkki-breen og dalbunnen. Et eller annet sted der nede skal det være mulig å skimte Rostahytta.

En pust i bakken og velfortjent strekk. Etter rusleturen langs den gulgrønne, lavfarga ryggen er nå steinen hvit og 'urørt' igjen. Her er det ikke lenge snøbart i løpet av året, og dårlige forhold for alt som gror.

Den andre, navnløse fortoppen (1440 meter). Stadig vekk ikke noe å utsette på utsikten.

Endelig - hovedtoppen til Høglikka.

De siste meterne bort til toppvarden. Sola titta innom så vidt det var og farga veggen gyldengul noen sekunder.

Utsikten sørvestover. I det fjerne: Dødesvatn.

Kanskje på tide at noen rydda litt? Toppvarden er så rasert at den mest sannsynlig har fått seg en fulltreffer fra et passerende tordenvær.

Dessuten fant vi ei toppbok (les: et ark) i et syltetøyglass som fortalte om liten trafikk. I det minste av folk som fant glasset / gadd å skrive.

Første nedtegnelse var fra 1993 - og så gikk det noen år mellom hver av de etterfølgende signaturene. Men felles for de fleste var at besøkene hadde skjedd i starten av august - som vårt. Datoene 8. og 9. gikk igjen. Merkelig...

På veg ned igjen. Midtveis i dalen mellom Høglikka og Likkafjellet. Flotte snøforhold gjorde dette til en enkel variant - og sannsynligvis er det gode, sammenhengende kjøreforhold her til langt ut i juli. Noe for skifolket!

Glimt ned mot bunnen av dalen. Blant annet med restene etter et enormt jord- og steinras som har passert over dalen og fortsatt et godt stykke opp i motsatt dalside. Sjarmeranes...

Nederste del av dalen - i det den smalner inn under sørveggen til Likkafjellet. Mye bratt og fersk ur til høyre, mens nordveggen til Høglikka har pepra sørsida av dalen.

Sannsynlig en ganske usunn plass å oppholde seg i perioder med mye nedbør - både sommer som vinter.

Tverrelva. Lengst oppe i dalen flyter den forholdvis stille av sted. Med små terskler og skifervegger hvor vannet renner ut mellom lagene. Og ganske liten vannføring nå i august, siden det meste av snøen har rukket å smelte så langt utpå sommeren.

Men lenger ned i dalen kan du se mange spor etter betydelig større vannmengder og påvirkning over mange år...

Som dette partiet med glattpolerte jettegryter rett før elva kaster seg over kanten og ned i juvet som begynner i forlengelsen av Likkafjellet-aksla og fortsetter ned mot bunnen av dalen. Helt spektakulært - til tider bare et par-tre meter bredt, og mange titalls meter dypt.

Nytt utsnitt av juvet - et stykke før det blir på det smaleste og bratteste.

Vi fulgte den svingete skuldra på østsida av elva tilbake til vegen. Et flott, mosedekket og behagelig alternativ til den flatere bjørkeskogen lenger øst. Og hele tida med en spektakulær utsikt ned i juvet. Først da det gjensto et par-tre hundre meter måtte vi forlate skuldra og legge om kursen.

En flott tur ble toppa med softis på Vollan - og avtale om et vinterlig gjensyn - på ski.