Vi var mer opptatt av snødybden dagene før avgang enn av vindpilene på værkartet. 12-tallet lørdag og 15-tallet søndag på NRK og TV2 ble helt overskygga av et trill rundt solsymbol - og fungerte i beste fall kun som grafisk garnityr. Forventa vindstyrke ble derfor bare så vidt kommentert under kjøreturen fra Tromsø til Malangen denne tidlige helga i mars. Men realitetene skulle komme til å innhente oss høvelig fort.

Allerede da vi kjørte av ferga blåse han friskt, og da vi runda nordspissen av Malangen-halvøya ble vi møtt av et kov av hvitskumma topper ute i fjorden. De første tynne bandene av fokksnø hadde begynt å krype på tvers av vegbanen. Og dette var bare starten.

Sjøl om vi tilbrakte de fleste helgene på åttitallet utendørs er det lenge sida jeg har vært på overnattingstur i telt vinterstid, og pakkelista ble saumfart på jakt etter mulig vektreduksjon. Uten hell.

Trøsten var at jeg ikke var aleine når det gjalt å pakke tungt. Og jeg var overhode ikke verstingen i gjengen denne gangen - mot normalt! Takket være lite og lett enkeldukstelt og integrert bensinbrenner og stormkjøkken.

Men så var det heller ikke jeg som varta opp med nystekte vafler til frokost neste dag. Sånne gastronomiske opplevelser krever støpjern og ditto solide skuldre. Og en sekk med betydelig større volum enn nyinnkjøpet mitt fra nettbutikken i statene.

Vi gikk ikke så mange hundre meterne i retning Kvanndalen fra snuplassen ved Fjellskardal før vi slo opp teltene. Det blåste friskt sjøl midt inne i bjørkeskogen, så vi valgte ly framfor utsikt denne gangen. Noe som skulle vise seg å være ganske så lurt, siden han kom med en god kuling om natta - som røska godt i barduner og duk.

Men vinden plaga oss ikke nevneverdig, sjøl om vi tilbrake resten av kvelden etter avsluttet topptur utendørs under flammende nordlyshimmel - i en eksemplarisk snøborg med både bålplass og kjøkkenkrok. Middagen var førsteklasses - og ble toppa av dessert avec.

Etter å ha etablert leir og spist litt, pakka vi om og fylte sekken med topputstyret - før vi fortsatte gjennom glissen bjørkeskog i retning av toppen.

Etter å ha tråkka opp noen hundre slakke meter fra teltleiren kunne vi endelig nyte utsikten til hovedtoppen. Som lå og glitra i skarp vintersol. Riktig lekkert - i følge bildene. Men de lyver litt. Fokksnøen og drefset synes dårlig når lukkerhastigheten er kort...

Men føret var det ingen ting å si på! Vi trodde at det kom til å være både hardt, skavlet og avberra, men det var ingen problemer å sette gode svinger helt fra ryggen under hovedtoppen til vi kjørte skituppen i bardunene.

Særlig den siste, korte kilometeren gjennom bjørkeskogen likna mer på en luftballongferd enn skikjøring. Alldeles silke - og lydløst. Det var bare å gi seg over, legge tyngden litt bakpå - og sveve i slake svinger mellom bjørkestammene.

Endelig oppe av skogen - med fantastisk utsikt utover Malangen. Lite snø, men gode forhold tross vinden. Og merkverdig mye silke sjøl etter at han hadde polert flankene noen timer.

På veg opp i retning ryggen som fører videre mot toppen. Etter en slakk anmarsj blir terrenget en smule brattere og mer kupert, iblanda mindre fokkskavler.

Mer utsikt - og stadig like vakkert. I bakgrunnen Malangen, Mårfjell og Breidtind.

Det nærmer seg. Gjengen opp siste flanken før ryggen legger seg mot hovedtoppen. Stadig forblåst - men lækkert.

Tilsynelatende dårlige kjøreforhold - skavlat og ujamnt. Men skinnet bedrar: Svingeføret var helt upåklagelig - sjøl om det ble et og annet ufrivillig rundkast når tuppene på BigStix-ene kjørte seg fast i fokkskavlene...

De siste tre-fire hundre meterne flat gange mot hovedtoppen (1011 meter). Med upåklagelig utsikt over kanten mot nordøst - ned flankene mot Balsfjorden.

Kort - og høvelig forblåst stopp på toppen før returen. Sjøl fant jeg litt ly bak toppvarden, men ellers var det lite som skjerma. Og det ble fort kaldt på småfingran. Men desto flere lekre, varmende svinger på vegen ned. Før vi avslutta med 3-4 lag klær under stjernedrysset.

Neste morra ble det høvelig tidlig purring, og etter at vi hadde spist - blant annet vafler! - pakka vi, returnerte til bilene, lasta opp og fortsatte nordover mot Fiskefjellet. Men det ble med tanken - på nok en topp. Midtveis oppe i flanken ble det etter hvert så hustrig og forblåst at vi ikke så vitsen - tok av fellene og svingte oss tilbake til bilene igjen.

Og det var akkurat i tide. Sjøl etter bare et par timer var det så vidt at vi klarte å grave oss gjennom fokkskavlene, og vegen rundt nordspissen av Malangshalvøya var stengt etter ras i Krokskardet.

Så i steden for å utfordre værgudene - og fokkskavlene - over fjellet til fergeleiet, tok vi turen om Storsteinnes og Nordkjosbotn. Med innlagt kaffestopp på Gjestestua. Før vi rulla de siste få milene tilbake til byen.