Presisjonen til yr.no er ikke hva den aldri har vært. Kunne vi konstatere en fuktig helg i midten av august. Tross datasimulerte lovnader om skiftende skydekke og solstreif lå skodda tett både over og under oss da vi rusla de siste meterne mot den flate toppen av Lemetfjellet (Lemmetgáisi) (1516 meter)

Inne i byen herjet regnbygene - mens vi slapp unna med kortere perioder med lett yr - før det gradvis tørka opp. En stor fordel når mye av underlaget på turen består av steinur dekket av kartlav. Glatt som såpe i våt utgave - perfekt feste for svart vibram i tørr...

Forfallene til fellesturen i regi av Fjellsporgruppa kom og gikk i takt med langtidsvarslene til yr.no. Men etter en dags flytting og mye SMS-ing var vi fremdeles ni forventningsfulle ved møteplassen søndag morgen.

Etter å ha kjørt en mils veg opp i Tamokdalen parkerte vi ved Vingstad, rett sørvest for Lemetfjell-massivet. Deretter kryssa vi Lemmetelva på en gammel bro, passerte gammelhuset på Fagermo - før vi tok fatt på oppstigningen mot Lemmetskardet.

Etter å ha fulgt elvedalen et stykke dreide vi nordlig og krabba opp til topplattået og fortoppen på 1374 meter. Deretter gikk turen sørøstover, først til fortoppen på 1435 meter, videre over den bratte hammeren til 1495-toppen - før vi kunne rusle bort til hovedtoppen på 1516 meter.

Returen gikk langs forlengelsen av egga, delvis på snø og delvis bratt klippe - til vi sto ved roten av Istinden og kunne kikke nordvestover, ned i Jieknariehppi og Postdalen. Deretter glisserte, sklei og surkla vi oss ut dalen - til vi kunne avslutte med noen kilometer rask marsj tilbake til bilene.

1. På veg opp den grønne, frodige lia mot Lemmetskardet. I bakgrunnen Tamokdalen - og i det fjerne vegen og parkeringsplassen vis-a-vis det rød huset.

Vi la kursen over de åpne områdene på nordsia av Lemmetelva og slapp unna med minimalt med snubling i fuktig vegetasjon. Snart kunne vi nyte et fjærende underlag av myk lyng.

2. Turen opp elvedalen gikk langs jamne og behagelige morenerygger - den ene avløste den neste - mens vi bygde høyde.

3. Den første, brattere oppstigningen fra dalen. Som blant annet tok oss gjennom et band med små, bratte klippevegger. De korte opptakene var deilig avveksling etter et strekk med løs og ustabil ur.

4. Et blikk ned i bunnen av elvedalen med mylderet av små vann og pytter. I bakgrunnen: Tamokdalen.

5. Siste etappe mot topplattået. Vi holdt helt inntil de øverste svaene i håp om å unngå en del av lausura. Men måtte i stedet slite med fuktigere og glattere underlag. Men snart var vi tilbake i mer stabil storur - og kunne klyve de siste meterne til topps.

6. Fortoppen på 1435 meter. Sikten er ikke den yr.no lovet oss - for å si det forsiktig.

7. Men i korte glimt kunne vi skimte breen under oss, deler av Postdalen - og ryggen videre mot fortoppen på 1374 meter vest for oss.

8. På veg bort mot fortoppen på 1495 meter. Med den bratte, majestetiske nordvestveggen som stuper rett ned på breen.

9. På veg ned steinura de drøyt hundre høydemeterne før vi kunne ta fatt på skuldra opp mot fortoppen. Bak: Veggene til Vassdalsfjellet og et lite glimt ned i sjølve Vassdalen.

10. På veg opp skuldra. Tett skodde og sleip steinur. Her er det bare å ta det rolig, og flytte beina kontrollert.

11. Topplattået til Lemetfjellet er full av slike overhengende 'balkonger' - utspring som venter på sin tur til å styrte seg ned over breisen. Om det skjer om et minutt eller en million år? Kem veit....

12. Så luftig det er på begge sider av topplattået til Lemetfjellet er det ikke til å unngå at tanken streifer deg: Er det nå det skjer?

13. Enda godt skodda pakker veggene inn i ugjennomsiktig bomull. Da kan du i det minste ikke se hvor langt ned det er. Du bare aner det...

14. På veg videre mot hovedtoppen. I bakgrunnen et sjeldent glimt ned mot brefallet under de to toppene vi akkurat har passert.

15. Ytterligere titalls høydemeter. Breen grod gradvis fram av skodda.

16. Endelig: Hovedtoppen innafor rekkevidde! Mens et par i turfølget beundrer breen.

17. Sørveggen på Lemetfjellet. Ett ord er dekkanes: Seriøs. Den stuper mer eller mindre rett ned i Vassdalen. Dette er absolutt ikke plassen for ukonsentrerte snubleføtter...

18. Noen har ekstra behov for spenning. Motlysstudie av våt klippe og avgrunn.

19. Roberts 'topp'varde - et stykke forbi sjølve toppunktet. Og siden toppboka ligger tørt og godt i en matboks her ble det matpause og fotosession mens vi nøt varmen(!) under en høvelig sjelden solvisitt. Skydekket sprakk også opp noen minutter slik at vi fikk tid til å nyte utsikten.

Klassisk toppbilde. Samlet turgjeng tatt med forhåndsrigga kamera på ministativ. Foto: Rune N. Andreassen

20. Egga videre nordøstover, ned mot skaret mellom hovedtoppen og Istinden (1399 meter).

Blandet underlag: En del bratt klippe / klyving - avløst av snøskavler.

21. En av klippepartiene. Forseres etter TTTH-prinsippet (Ta Tida Til Hjelp).

22. Et luftig sprang. Litt moro må en jo ha lov til å ha. Begivenheten skulle naturligvis foreviges - av en fotograf som sto lovlig langt ute på skavlen... smil

23. Vi er ferdige med de første klippepartiene. En kikk tilbake - opp egga mot hovedtoppen.

24. Vi nærmer oss skaret. En lang fokkskavl gjør nedstigningen enkel - og danner et hvitt sceneteppe ut mot Vassdalen.

25. En titt over skavlkanten - teppet trekkes til side: Vassdalsfjellet til høyre, Vassdalstinden til venstre - og i midten vannet i Finnelvskardet.

26. Til høyre: Vassdalstinden. Kjegla i bakgrunnen: Parastind (Bárrás).

27. Den siste klippeskuldra før vi er nede i skaret. Etter en vellykket, men bratt nedstigning i en miks av lause steinblokker, jord og grus kunne vi slappe av på toppen av snøbakken.

28. Nedstigning på passe bratt snø. Hva mer kan en lykkelig tinderangler ønske seg? Aketeknikken varierte, men de fleste holdt seg på beina. Unntaket var turlederen, som rigga seg til på sekken og satte utfor.

29. En fornøyd gjeng halvveis nede i dalen. Med utsikt til ytterligere høydemeter på snø.

30. Utsikten mot nordveggene på Lemetfjellet. Oppe i midten: Bre nummer to - den som ligger nedenfor fortoppen på 1495 meter.

31. Elvedalen er stort sett lett gåanes. Men periodevis ganske våt. Her bedriver vi bekkehopping ned den siste, bratte skuldra før dalen åpner seg og flater ut.

32. Et glimt tilbake, opp elvedalen. Med nordveggene på Lemetfjellet som troner over oss.

33. Vi holdt oss på sørsida av dalen, men måtte krysse mange bekker og myrer mens vi snirkla oss ned langs ferske tråkk.

Her flater dalen ut, før en siste kant ned til hovedvegen. Og spaserturen hjem.

Konklusjon: En fin og variert rundtur med mange opplevelser underveis. Med litt bedre vær kunne den fort blitt orgasmisk - men takket være skodde og yr stoppa den på 5 terningkast og 'fantastisk'. Ikke verst for en 10 timers gråværstur!