Noen fjell egner seg aller best til vinterbestiginger. Lyngen er full av dem: Imponeranes snøflanker, egger og renner - som skapt for klatresko, stegjern og kjøreski. Mens de sommerstid framstår som rene grushauger bestående av uendelige mengder lausmasse i kontinuerlig bevegelse på et kulelager av sva og grus.

Men også Målselv har noen slike 'vinterfjell'. Store Mårtinden (1259 meter) og Mårfjell (1326 meter) er to av dem - et nydelig skue gjennom kjøkkenvinduet i Malangen, over en rykende kopp nytrukket kaffe. Og ganske sikkert enkle å ta seg opp på på godt vinterføre, når alt laust er frosset inne i en kappe av snø. Men litt verre sommerstid, når underlaget begynner å røre på seg.

Aner du en smule skepsis? Jeg lover: Forklaringen får du underveis i denne beretningen. For å si det sånn: Jeg har mine (for øyeblikket fem...) gode grunner.

Men vakkert? Uten tvil! 'Tvillingene' i vinterskrud er et lekkert syn. Med eller uten ski på beina. Men det neste besøket kommer garantert til å finne sted i perioden november til april...

I utgangspunktet hadde jeg ikke gjort mye research på forhånd til denne turen - delvis fordi den skulle være litt (kommer jeg opp eller må jeg gi tapt for bratte detaljer som ikke kan leses av koter?) opplevelsesprega - og delvis fordi transporten skulle skje per kajakk.

Det var med andre ord ingen grunn til å finlese kartet på leting etter bilveger og gårder langt til fjells når jeg allikevel skulle starte i fjærsteinan.

Jeg tok løs fra tunet til kompisen på Nordbynes, Malangen en blank og varm sommerformiddag, lempa farkosten på havet og sklei ut Nordfjorden - før jeg runda sørover.

Målet for den drøyt 16 kilometer lange turen var bunnen av Aursfjorden.

Underveis ble det tid til en liten stopp i idyllen Tennholmen - rett før jeg runda inn Aursfjorden. I bakgrunnen en annen klassiker: Vassbruna.

Nok en 'klassiker' - som du ser mange av i dette området. Et molo/ havneanlegg av stein, 'armert' med tømmer.

Det måtte naturligvis også bli en kort stopp ved Aursfjordsaga (eller - som det heter på fint: Aursfjord sag- og møllebruk) - hvor jeg lå en stund og venta på at de skulle løfte lemmen slik at det nederste hjulet også skulle få vann. Men avstengingen av renna like før jeg nådde fram, pluss lyden av hammerslag innendørs fortalte at det var reparasjoner på gang. Og at det neppe var håp om action på en god stund.

I stedet kunne jeg bare ligge med baugen oppstrøms og beundre konstruksjonen (som forøvrig vant Fortidsminneforeningens vernepris sammen med Aunegården i 1989) før jeg padla videre.

Kajakken er parkert inntil tett skau i bunnen av Aursfjorden. Herfra og videre opp til tregrensa er det duka for mye jungelliv og klyving i nesten ugjennomtrengelig vegetasjon. I det minste føltes det slik.

Endelig oppe i litt mer åpen lende - i krafttraséen.

Hadde jeg tatt meg litt tid til research på nett, hadde jeg nok funnet ut at jeg kunne valgt meg en lettere veg opp lia. Innerst i Aursfjorden er nemlig stien opp til Birtehula merket og rydda - og starten er godt skilta.

Og siden hula hvor Birte og Benjamin gjemte seg etter Kjerkvikmordet ligger rett under hovedryggen til Store Mårtinden kunne jeg spart meg mye snubling i ormegress og halvråtten nedfallsskog de første 3-400 høydemeterne.

Målet for turen var den høyeste av de to toppene, Mårfjell. Men jeg var bare moderat begeistra for det bratte mellompartiet på den østre ryggen - satsa derfor heller på den vestre - og på at jeg klarte å komme meg over 'hakket' mellom toppene. Som er godt synlig nedenfra.

Hadde jeg tatt meg tida til å snakke med noen som hadde vært på toppen, hadde jeg fått klar beskjed. Men nå fikk jeg anledning til å erfare det sjøl. Det umulige.

Endelig oppe av svartfluehelvetet. De fleste bildene fra turen opp lia er fulle av svarte prikker - og knapt brukbare. Skyen av fluer fungerte nesten som en solformørkelse til tider. Tidlig august-fjell er ikke noe for folk med insektnoia...

'Hakket' ser fremdeles godt gåanes ut... Kun en kort passasje opp og ned ryggen over snøfeltet. Trodde jeg.

Stein og atter stein. Glimt ned mot bunnen av Aursfjorden (og Birtehula - et eller anna sted ikke så langt under meg) Foreløpig moderat bratt, men seinere skulle det bli både steilere og mer ustabilt.

Utsikten mot øst - og mer stein. Typisk nok ble det ikke tatt bilder i de bratteste partiene. Rett og slett fordi jeg hadde nok med å unngå å løse ut blokker som bare lå og ventet på en sjanse til å dundre ned ura. Til tider et høyst ustabilt underlag - i tråd med teksten i det innledende avsnittet.

Endelig oppe på toppskuldra. Herfra og videre mot toppen på Store Mårtind var det mer etasjeprega vandring i stein og atter stein.

Utsnitt av de to topphammerne med ravinen i midten. Litt vanskelig å fatte format når tredimensjonalitet og perspektiv mangler...

Aner jeg trøbbel? I forhold til størrelsen på prikken på toppen av den mørke ryggen - toppvarden på Store Mårtind - begynte veggen og ravinen å anta dimensjoner. Og dette var enda 'pensida'...

Hit - men ikke lenger. Bildet forteller lite om bratthet - og det skyggefulle lausmasse-infernoet i renna som skiller de to toppene. Ingen sjanse whatsoever til å komme over her. Og jeg ville også betakka meg for å prøve med tau og sikringsutstyr under slike forhold.... I stedet ble det en kort spisepause før returen ned ryggen.

Til venstre et utsnitt av hammeren opp til topplattået til Mårfjell. Og i bakgrunnen Breidtinden og Fiskelaustind.

Et glimt over på den østre ryggen med det brattere midtpartiet - og en idé blir født: Hva med begge ryggene på en og samme tur?

Ny rygg - nye muligheter. Den østre er langt grønnere enn steinrøysa mot vest - men til gjengjeld er det bratte mellompartiet våtere, glattere og mer kronglete å finne fram i. Hold deg forholdsvis langt til høyre på veg opp - så finner du sannsynligvis rester etter et tråkk gjennom småveggene. Og inn/utgangen (over veggene) er markert med en liten varde på en stor stein.

Over det bratteste. Velfortjent hvil etter labyrinten. Utsikt ut Aursfjorden og Malangen - og under oss elvedalen og overgangen mellom de to ryggene.

Endelig - topphammeren i sikte. Og litt stein innimellom....

Den østlige delen av topplattået på Mårfjell med hovedvarden. I bakgrunnen toppen på Breidtinden.

Har du vært på toppen tidligere - og satsa på udødelighet via signatur i denne toppboka så må jeg nok skuffe deg.

Det brune feltet på plastlokket på den forlengst perforerte kaffeboksen fortalte om en betydelig vannstand inni boksen de siste åran. Og alle rester av menneskelig aktivitet var for lengst borte...

Lengst vest på topplattået - varden med den malplasserte bjørkeveden. Som ble flydd opp med helikopter i forbindelse med markeringen av årtusenskiftet. Men været var ikke det beste, og stokkene brant dårlig. Derfor ligger de her fremdeles, knusktørre og klare for alle med medbrakt feltsag og behov for et kaffebål før nedturen...

Utsikten over mot topplattået på Store Mårtind. Du skimter toppvarden midt i bildet. Det forteller kanskje også litt mer om utfordringene for de - om noen - som forsøker seg på denne traversen sommerstid.

Veggen fra 'hakket' og oppunder topplattået på Mårfjell. Visstnok vurdert klatremessig av kvalifiserte folk. Uten at jeg kjenner til at noen har prøvd seg. Nede, i bakgrunnen: Deler av den vestre ryggen.

Og her slutter bildeberetningen fra denne kombituren - med over 2000 tilbakelagte høydemeter takket være toryggs'stuntet'. Pluss 32 kilometer padling.

Og kostnadene? Foreløpig er dette uavklart, men vi snakker ganske mange titusener. For på veg ned fra toppen - ganske rett etter at jeg hadde begynt på nedstiginga - sklei en blokk ut slik at jeg fór på trynet nedover i ura. Resultat: Fem fortenner - tre oppe og to nede - knekt tvers av. - Samt et stadig økende antall blåflekker og skrubbsår som dukker opp etter hvert som jeg har fått tilgang til dusj og speil - og har blitt saumfart av folk med sans for god humor.

Også Nikon D70S-huset har definitivt sagt takk for seg etter nærkontakt med granitt. Derfor ble det ingen flere bilder verken fra nedstiginga eller den pastellfarga padleturen hjem, bare et bilde av det lånte feriehuset vårt tatt før turen. Så nå blir alle de aktuelle nettbutikkene tråla på jakt etter gode kamerahus-tilbud.

Om det er verdt prisen - friluftslivet? Av og til lurer jeg - men tvilen pleier sjelden å sitte lenge... smil (med det lille du har)

Etterord: Det ble vinterbestigning på meg også. Langs - viste det seg - samme ryggen som er beskrevet i den første lenka i beretningen.