Til tross for at de er nesten like høye, Rakeltinden og Store Russetind - så er det sistnevnte som stikker av med all oppmerksomheten. Kanskje fordi den er mest synlig der den ligger med bratte, majestetiske vegger og troner over bunnen av Balsfjorden og Nordkjosbotn.

Rakeltinden lever et litt mer anonymt liv lenger sørover i massivet - og du mangler kanskje 'tindefølelsen' når du kikker opp på henne mens du blåser vestover E6-en etter å ha passert Vollan. Men skinnet bedrar: Rakeltinden er alpin nok hvis du tar deg tida til et besøk - godsakene er bare litt bedre skjult enn hos naboen i øst. Litt avhengig av hvor du ser henne fra naturligvis. Sett på veg innover fra Malangen er det hun som er kjempen - og Store Russetind som har statistrollen.

Apropos høyde: Det krangles også om høydemeter de to i mellom. Ryktene sier at de 4-5 meterne i Store Russetindens favør er 'spist opp' av senere kontrollmålinger: At det nå er Rakeltinden som er høyest. Men på mine kart er toppen 'bare' oppført med 1400 og 1401 meter - mens Store Russetinden har beholdt sine 1405. Som om det betyr noe som helst. Men for noen er dette viktig, så da får jeg vel beskjed... smil

Denne turen i slutten av juli startet opp lia fra rasteplassen midtveis mellom Nordkjosbotn og kornsiloen på Bergeneset. Delvis for å finne en alternativ veg til topps via nordsida av Aksla (573 meter) - og delvis for å ta en titt på telemastene som står der oppe, som indianere mot horisonten.

Normalvegen finner du nemlig på motsatt side av Høgberget og Aksla - avkjørselen mot Markenes noen meter før du skulle passert Tømmerelvkrysset på veg fra Vollan.

Sving til venstre ved Gåre og følg vegen langs Tverrelva til stiskillet. En sti går inn Markenesdalen mens den til venstre dreier opp lia og gjør en sving mot øst før den fortsetter i retning av Markenesaksla.

Uansett veivalg så begynner du med noen hundre høydemetre med lyng, gress og lauskog. En irrgrønn og frodig opplevelse, ispedd et yrende insektliv. Svartflua var mest aktiv - først etter 7-800 høydemeter ga skyen opp. Men til gjengjeld sto de og venta da jeg var vel tilbake i lavlandet igjen. Og myggsprayen lå hjemme på kommoden - trodde jeg. Litt surt å oppdage i ettertid at den hadde vært med på hele turen, trygt forvart i bunnen av en sidelomme.

Veivalget betyr imidlertid en del for antallet høydemeter du må gå. Normalvegen stiger jamnt fra havnivå, men velger du turen over Aksla må du ned i elvedalen og opp på ryggen igjen før du kan ta fatt på sjølve Markenesaksla.

Med andre ord 2-300 meter ned- og oppstigning i tillegg til de 1400.

Hvis du da ikke også går deg fast - som jeg gjorde. I flågene til høyre på bildet. Litt for lite fokus på kartet samt ønske om å slippe å krysse elvdalen for tidlig - og miste høyde - gjorde at jeg måtte returnere til Aksla med halen mellom beina. Slik at det totale antall høydemeter denne dagen passerte 2000...

Større oversikt over elvedalen - og Durmålsholla med Olderelva. I bakgrunnen: Storsteinnes og bunnen av Balsfjorden. Markenesaksla bølger seg mykt mot toppen i passe bratte etapper.

Markenesaksla sett nedenfra - med den flate hovedtoppen. Midtveis oppe traff jeg en hyggelig fotturist med Storsteinnes-tilknytning - på veg ned. Han mente sjøl han var høvelig fersk som fjellvandrer og likte seg dårlig på underlaget av løs skifer/grus og sva. Og hadde psyka ut da skodda og fukten tetna til rundt toppen.

Han hadde venta en stund ved den svarte sprekken du skimter under topphammeren i håp om at været skulle lette, men ga til slutt opp - og returnerte. Derfor håper jeg at han aldri leser dette, og får beskjed om at han snudde bare tjue høydemeter under topplattået.

Nok et glimt ned aksla, tatt rett under topphammeren. En del sva og løsmasse - og du kan velge å følge egga eller det mindre eksponerte tråkket noen titalls meter inn på flanken. I følge toppboka er trafikken moderat, men vegetasjonen sårbar her oppe. Sporene etter menneskelig aktivitet er godt synlige.

Topplattået - med vekselsvise snø- og skiferlag. I det fjerne - mellom skoddedottene - toppvarden.

Ved toppvarden. Utsikten vestover.

Utsikten vestover - nede til høyre deler av Russetindbreen, og i det fjerne Russetindodden og Vollan.

Nytt glimt fra varden - topplattået med skodda som driver opp sørveggen i høyt tempo.

Den taggete egga videre sørover mot Guvggosvakkigaisi (1320 meter) og toppene i Markenestindan-rekka på 1289,1315 og 1330.

Sjøl i sommerutgave ser kjøreflanken ned mot botnen mellom Rakeltinden og Store Russetinden høvelig fristanes ut... I bakgrunnen Lille Russetinden (1229 meter)

Toppflanken under hovedtoppen til Store Russetind ser høvelig bratt og ekkel ut uten snø. Men er - i følge lokale entusiaster - greit gåanes.

På veg opp Markenesaksla hadde jeg hørt rop og stemmer i flanken vest for hovedtoppen, og forventa å få selskap i løpet av toppbokskrivingen. Men ingen dukket opp - og etter en stund ga jeg opp å vente - og tok fatt på returen.

Da jeg bikka topphammeren så jeg en rød prikk på egga (midt i bildet - øverst mellom lys og skygge) - høvelig luftig plassert.

To fotturister med hunder som hadde klyvd opp egga fra Durmålsfjellet (1055 meter) og fortsatt mot toppen av Rakeltinden - sannsynlig etter å ha gått over Aksla, Vardhaugen og Durmålstinden (933 meter) - fikk seg en eksponert avslutning på turen.

I tillegg til at hundene likte seg høvelig dårlig - og måtte lures, dyttes og lokkes på veg opp mot toppen, måtte de slite med bratte flåg med mye bevegelig løsmasse og bratt snø de siste par-tre hundre høydemeterne.

Dette er bildet nervøse mødre bør skånes for: Flanken er beseiret. Nå gjenstår bare den siste, luftige passasjen.

De siste meterne mot toppen av egga - en kort løsgrustravers til sikkerheten på Markenesaksla.

Et siste blikk opp mot Markenesaksla og hovedtoppen. Etter nok en kryssing av elvedalen på returen.

Med nesten tom mobil hadde ikke jeg noe valg denne gangen. Jeg håpet bare at det var nok batteri igjen til kortversjonen av 'jeg er nede' - slik at jeg kunne plukkes opp på samme rasteplass som der turen startet. Noen lengre utlegging om alternativ henting - som resultat av at jeg fulgte normalvegen / stien ned aksla - var helt ute av frågan.

Det ble en tur ned i elvedalen igjen - og nok et par hundre høydemeter ekstra. Belønningen var imidlertid fylt vannflaske (det gikk med godt med drikke på turen i sommervarmen - sannsynligvis fem liter eller mer) og et skikkelig frist (is)bad i en kulp. Før klatreturen opp til telemastene - og returen ned bjørkeskogen mot E6-en.