Idéene var mange - for på tur skulle vi! Helt førsteklasses værmelding, men et utall ferske skredobservasjoner gjorde at vi var på leting etter et område med stort, høvelig slakt potensiale - godt under de magiske 45 gradene. Med etterfølgende, bratte renner som reiste seg mot smale og steile egger.
Valget falt på Stoksedalen, rett sør for Henriktinden - hvor vi fikk en stor pudderopplevelse for et drøyt år siden. Denne gangen hadde vi tenkt å bestige toppen fra østsida etter å ha fulgt hele tinderekka dalen rundt, over Kjerstifjellet, Kistefjellet og de navnløse toppene på 828, 1106 og 1223 meter.
Det var i det minste planen da vi satte oss i bilen grytidlig en lørdags morra. Sekkene var pakka for alle eventualiteter, i fall det skulle bli hardere og brattere enn forventa. Stegjern og isøks lå klare aller øverst: Snøforholdene så langt denne vinteren tilsa at det kom til å bli dårlig med feite svinger - men desto mer is og forblåste, harde flanker. Noe som viste seg å stemme godt.
|
Førsteklasses parkeringsplass på Slettmo. Det er alltid spennanes å banke på og spørre om å få lov til å lemne bilen noen timer. Blir dette dagen vi treffer på Verdensmesteren i sure oppstøt og blødende magesår? Som noen av kjenningene opplevde i et - både topografisk og mentalt - trangt dalføre tidligere i vinter.
Men neida - nok en gang ble det sosial innertier. Gjestfriheten var grenseløs, og kunnskapene om de lokale forholdene gode. Sjøl om han ikke riktig trodde på prosjektet vårt.
I bakgrunnen - mens gutan klistrer feller: Snødekt Fugltinden i all sin kritthvite prakt.
|
|
På veg oppover jordene ovenfor Slettmo - en liten kulturell avstikker på et fåtall meter. I bakgrunnen hovedtoppen til Henriktinden.
Vi hadde tenkt oss ned flanken rett mot vest - eller prøve å tråkle oss inn i bassenget på sørsida av topphammeren og følge våtsnøskredene ned mot dalbunnen. Men det ble med tanken...
|
|
Praktisk med underganger. Her - som noen hundre meter lenger nordover, ved munningen av Tomasjorddalen.
Men ferden videre oppover ryggen mot Kjerstifjellet var langt mer luksuriøs enn den rasfarlige og forblåste paralelldalen mot nord: Førsteklasses traktorveg gjennom tynn bjørkeskog - mens vi stadig bygde høyde, omgitt av nydelige, snødekte fjell.
|
|
Utsikten nordvestover - ut Balsfjorden. Med Sultindan i bakgrunnen, Svartnestinden og Andersdaltinden. Og helt til venstre: Toppen på Fugltinden.
|
|
Ute av bjørkeskogen. I bakgrunnen hovedtoppen på Henriktinden og helt til høyre den navnløse, 1223 toppen med trappeegga mot vest. Den delen av rundturen som vi regna med å få mest problemer med.
|
|
På veg mot toppen av Kjerstifjellet - i bakgrunnen begynner toppen i Lyngen å dukke opp over horisonten. Avberra og forblåst allerede, ingen våt drøm for pudderkjørere!
|
|
En kort pause - mens vi kunne nyte utsikten sørvestover mot Balsfjorden, ned skuldra vi hadde fulgt etter at vi forlot bjørkeskogen.
|
|
Egga videre mot toppen av Kistefjellet. Under oss, på venstre hånd utallige våtsnøras ned mot bunnen av Stoksedalen.
|
|
På returen kjørte vi ganske høyt oppe i den flanken som vi her står og ser ned i. Holdt bare akkurat tilstrekkelig vinkel til å få god fart fra rassone til rassone, mens vi gradvis nærma oss den snødekte Melelva.
I flækkan ganske trangt elveløp, med bratte skrenter - men så tidlig på året var det tilstrekkelig med snøbruer til at snirkla oss helt greit ned hele dalen mellom åpent vann. Og kunne snike oss under brua og ut på jordene de fire-fem hundre meterne ned til gammelvegen.
|
|
Utsikten nordøstover, med (fra venstre) Lakselvtindane, Ellendalstind og Langdalstindane (Guhkesgaisa) - samt en skalk av Durmålstinden helt til høyre.
Godt forblåst - og avberra. Langs hele ryggen her oppe fant vi tett i tett med skiferspon som var blåst løs fra snøbare, sørvendte skrenter og opp over kanten...
|
|
Det siste stykke bortover eggen mot den østligste toppen på Kistefjellet, 828 meter. I bakgrunnen de samme Lyngenfjellan.
|
|
Liten gutt på toppen - med panoramautsikt til Langdalstindane (Guhkesgaisa).
|
|
På veg nordover langs avberra rygg med forblåste vindskulpturer. I bakgrunnen den navnløse toppen på 1106 meter.
|
|
Skiføret holdt et stykke opp i flanken - før det ble så lagdelt at skiføret bare sklei av - og blottla hard stegsnø. I bakgrunnen toppene i Lyngen. Ellendalstind trer tydeligere og tydeligere fram midt i rekka.
|
|
På toppen - 1106 meter. Bare en kort pust i bakken før vi fortsatte - det var allerede langt på dag og mye gjensto.
|
|
På veg bortover topphammeren - før vi begynte nedstigninga til skardet mellom 1106 og den navnløse 1223. Vi speida hele tida mot flanken - og prøvde å se oss ut den beste linja mot toppen: Den - tilsynelatende - toppbratte hovedrenna til høyre - eller den slakkere, åpnere flanken på venstresida.
|
|
Utsikten tilbake mot 1106. Durmålstinden helt i høyre og Langdalstindane (Guhkesgaisa) og Ellendalstind til venstre.
|
|
Fjellstudie - av ei gullrekke: Store lakselvtind, Ellendalstind og Langdalstindane (Guhkesgaisa).
|
|
Vi valgte renna og flanken helt til venstre - i håp om å finne en overgang / et rennesystem som kunne få oss greit ned på egga mellom 1223 og Henriktinden. Her de siste, bratte meterne før vi karra oss opp på en smal egg.
|
|
Men her møtte gutta veggen - i form av en bratt klippe / topphammer med et tynt snølag på. Så opp kom vi oss definitivt ikke - uten mye tid og sikringsutstyr.
Og renna under oss og ned mot skaret så høvelig bratt ut etter en loddrett start og et bredere, slakkere mellomparti - før den forsvant bak et klippeutspring. Det frista lite å begynne nedstigninga - for så å oppdage at den endte i et stup slik at vi måtte kravle hele vegen opp igjen.
I stedet ble det retur samme vegen vi hadde kommet: Ned til skaret og opp på 1106, og deretter ned til Håkstadskaret - hvor vi begynte den bratte nedstigninga mot bunnen av Stoksedalen.
|
|
Lite pudder - men tett i tett med forblåste snøisskulpturer som var akkurat høye nok til at du klare å kjøre skituppene i dem innimellom. Bare en og annen halvhjerta sving i de harde, slettere partiene mellom skulpturene.
Tungt for gamle bein! En av turkompisene tar seg en velfortjent pause - før våtskredflanke-turen ned mot dalbunnen.
Konklusjon: Et flott område med mange valgmuligheter. Grei adkomst - nydelig utsikt i alle himmelretninger. Og med en gjenstående "rest" som kommer til å friste ved seinere anledninger. Men da får sannsynligvis isøks og stegjern selskap av litt sikringsutstyr og en taustump...
|
|
|